Kommentar

Leonardo da Vinci, Annunciation

I morgen er det Maria budskapsdag, men den feires i den kristne kirke i dag, og få dager er bedre egnet enn denne til å grunne over hva vår sivilisasjon handler om. Denne dagen da universets skaper bøyde seg ned til en kvinne og sa at hun ikke skulle frykte, for hun hadde funnet nåde hos Gud, hun skulle bli med barn og føde en sønn.

Det handler om en Gud som elsker, som elsker så høyt at han for mange fremstår som svak, av den enkle grunn at han tar konsekvensen av sin egen kjærlighet. Han blir selv menneske og ofrer seg for menneskets egen skyld, fordi mennesket ikke har mulighet til å frelse seg selv. Det er relasjonens Gud som viser seg. En Gud som elsker så høyt at han ikke kan tvinge noen til tro, og derfor blir avhengig av mennesket selv.

Ingenting er viktigere for oss og vår sivilisasjon enn forståelsen av relasjonen. Det er Guds møte med mennesket, hans intense ønske om å leve sammen med oss, som skapte kristendommens Europa, men det er som om vi har glemt hva det betyr at vi en gang valgte troen på han som sa han er vår bror. For dypest sett er det relasjonen alle religioner handler om, det er der vi finner svaret på hvordan vi forstår oss selv, og kristendommens ytterpunkter synes derfor å være buddhismen og islam.

For en buddhist er enhver relasjon ødeleggende, ettersom de gjør det umulig å bryte ut av det kretsløpet mennesket er fanget i. I buddhistisk tro er relasjoner noe som binder oss til andre. Buddhismens utgangspunkt er troen på en perfekt, uforanderlig og evig enhet. Årsaken til den lidelsen mennesket erfarer, er at vi har glemt denne opprinnelige enheten og derfor lever i en illusjon av motsetninger. Løsningen på lidelsens problem er da å huske og erkjenne den opprinnelige enheten, noe man kan oppnå ved hjelp av meditasjon. Alt er ett, er Østens budskap. Men det innebærer at relasjoner blir et onde, for dersom du har en relasjon, så har du en forståelse av forskjellighet, og det bryter ned veien mot den totale enhet. Hvis alt er ett, er kjærlighet farlig, da kjærlighet er en relasjon mellom to, på samme tid som også hatet er farlig. Selv hatet lever ikke alene, men i relasjon til andre. For buddhismen er menneskets løsning den totale ensomhet, det må bli kvitt enhver idé om en virkelighet utenfor deg selv, der ligger frelsen. Det er derfor ikke uten grunn at det «moderne» mennesket søker etter eksistensielle svar i buddhismen. I sin ateisme gir buddhismen individualisten svar på sin ensomhet, da ensomheten blir meningen med livet. Det skaper et samfunn av stillstand og passivitet.

I islam finner vi relasjonens tredje ytterpunkt. Her er relasjonen til Allah absolutt, og vi er i prinsippet alle muslimer, slaver under hans opphøyde allmakt. Vi finner ingen reell forståelse av ondskap eller kjærlighet som relasjonelle motsetninger. Både kjærligheten og ondskapen har sitt opphav i Allah, han lever med alt. Hensikten for mennesket er derfor å leve ut sin rolle som en brikke i Allahs store spill. Hvem Allah tar med seg i sitt paradis, er det ikke opp til mennesket å vite. I sin totale allmakt kan ikke Allah la seg binde av løfter om noe. Han kan bruke oss til terrorister eller terrorofre, vi kan ikke på forhånd vite hva Allah foretrekker. Et menneske bør derfor ikke knytte seg for nær til hverken ektefelle eller barn. Du kan nemlig bli pålagt å drepe dem alle. For en gud som ikke er bundet av moral, er det bare æren igjen, og den beskyttes med krav om total underkastelse og lydighet. Vi vet alle etter hvert hvilke konsekvenser en slik tro har på sine omgivelser.

Mot disse to ytterlighetene fremstår Maria budskapsdag som den rene blasfemi. I kristen tro ligger nemlig hensikten og frelsen i relasjonen med Gud selv. En relasjon han ikke kan påtvinge oss, men som han ønsker vi skal velge av fri vilje, som Maria som sa: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje som med meg som du har sagt.»

Ikke bare måtte Gud gjøre seg avhengig av et menneskets ja til å komme inn i verden, han har også gjort seg avhengig av mennesket for å spre ut budskapet om sin uendelige kjærlighet til resten av verdens befolkning.

Det er vanskelig å beskrive hva dette budskapet hadde å si for en verden der slaveri og undertrykkelse var normen, ikke unntaket. Er ondskapen en illusjon eller uttrykk for skaperens vilje? Kristendommen avviser begge ståsteder, og inviterer mennesket til en kjærlighetsrelasjon med universets skaper. Det er derfor radikaliserte kristne ungdommer reiser ut som misjonærer, villig til å ofre alt for å spre budskapet om sitt møte Guds sønn, Jesus Kristus. Et budskap som handler om fred, om å bygge opp det ødelagte, både mennesker og samfunn. Gi mennesket sin verdighet tilbake, i ånd og kropp. Kristendommens Gud elsker nemlig både ånd og kropp, han skapte begge deler, og hans natur finner gjenklang i kjærlighetens dype relasjon i ekteskapet mellom mann og kvinne, og den kristne menigheten kalles da også Jesu brud.

Det fullkomne opphavet vi finner i kristen tro, inkluderer både enhet og forskjellighet, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og innebærer at vår opplevelse av enhet og forskjellighet ikke er et problem. I motsetning til Østens religioner ser ikke kristendommen forskjellighet som årsaken til problemet, og i motsetning til islam ser kristen tro på ondskap som en del av problemet.

Dette budskapet om en Gud som søker en frivillig kjærlighetsrelasjon hos mennesket, ja, som gjorde seg avhengig av mennesket for å oppnå det han ønsket, finner derfor den dypeste motsetning i islam og Østens religioner. Vår sivilisasjon er bygget på en tro som strekker seg opp mot en Gud som elsker oss, som kom oss i møte, og gjorde seg avhengig av en kvinne og senere oss alle.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!

 

Les også

-
-
-
-
-