Kommentar

Notre Dame, rosevinduet. Foto: Charles Platiau/Reuters/Scanpix

Hva er sivilisasjon? Kenneth Clark pekte på Notre Dame og sa at dette er sivilisasjon, men det er sjelden vi gjør rede for hvordan kristentroen og påskens budskap har formet den sivilisasjonen Notre Dame er et uttrykk for. Vi synes å ta sivilisasjonen for gitt, at den blir værende selv om vi mister troen.

Det er tre dager i påskehøytiden som på ulike måter har dimensjoner over seg som gjør dem til avgjørende hendelser i vår historie.

Det starter med skjærtorsdag, og da tenker jeg ikke på innstiftelsen av nattverden, men på det som skjer da Jesus vasker disiplenes føtter, og hans ord til Peter, da Peter vil nekte ham å gjøre det: «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg».

At universets skaper bøyer seg ned for å tjene mennesket, viser oss et sinnelag vi ikke finner noe annet sted, og ble et ideal for senere ledere, både verdslige og åndelige. Det har holdt seg fram til vår egen tid. Våre ledere skal tjene folket, ikke omvendt, ingen er for store til å bøye seg.

Langfredag er skaperens oppgjør med ondskapen og syndefallet. Det var Jesus som sant menneske som gjorde det offer som kun et perfekt menneske kunne gjøre, men som det perfekte menneske ikke trengte: å dø for sine medmennesker, ikke bare dø, men gjennomgå den fullstendige fornedrelse. Guds Sønn korsfestes og hånes av de menneskene han kom for å frelse. Han tok all skyld på seg, og viser at påstanden om ondskapens problem i kristen tro er oppkonstruert.

Kristendommen har ikke et ondskapens problem, men et problem med ondskapen. Kristendommens Gud, Treenigheten, er hellig og tåler ikke synd, derfor måtte Sønnen gjøre det mennesket ikke klarte selv. Det betyr ikke at ondskapen er en selvmotsigelse for kristen tro. Ondskapen eksisterer nemlig ikke av seg selv, men forutsetter at det gode finnes. Det er nemlig bare det gode som kan ødelegges og bli ondt. Hvis ikke det gode finnes, vil ingen vite hva ondskap er. Det gode kan derimot eksistere uavhengig av det det onde. En full forståelse av det onde forutsetter dermed kunnskap om det hellige.

Det er derfor bare i kristen tro vi har løsningen på ondskapens problem. Det er bare der man erkjenner at ondskapen er et fremmedelement, som er ødeleggende for menneskets evne til å leve slik det var tenkt. I Østens religioner er ondskapen en illusjon, i islam Allahs vilje mens ateisten ikke kan forholde seg til størrelser som godt og ondt. For ateisten er vi alle bare støv, en tilfeldighet i evighetens uendelighet, der den enes mening ikke er mer verdt enn en annens og kjærligheten et uoverstigelig hinder. Hvorfor skal vi elske vår neste dersom det reduserer våre muligheter til å leve det livet vi selv ønsker? I naturalismens evolusjon er det ingen større selvmotsigelse enn det offeret Jesus Kristus gjorde, fra Treenighetens ståsted er det vår mulighet til evig liv, Guds eneste måte å fullføre skaperverket på. Og det er Treenigheten som har bygget humane sivilisasjoner.

Påsken ender i triumf den første påskedag. Jesus Kristus, Guds Sønn, seirer over døden og gir mennesket nytt håp, en tro på at Guds kjærlighet vil frelse enhver som tror og tar imot, og vi er tilbake ved Kenneth Clark, Notre Dame og utgangspunktet for vår sivilisasjon. Denne sivilisasjonen er uløselig knyttet til påskens budskap. Budskapet om at ondskapen er et problem, men at løsningen ligger i Kristus, en Gud som ofret seg selv, som viste oss hvordan vi skal tjene hverandre, både høy og de lav, der ingen skal hevde seg krenket og kreve hevn, men ydmykt tjene hverandre.

Påsken gav oss en ny mening med livet på jord: Et liv i relasjon med vår skaper og våre medmennesker, i fellesskap med Gud vår far og Jesus Kristus vår bror ,i arbeidet for det gode og bekjempelsen av det onde.

 

God påske!

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her