Kommentar

Bildet: Tintoretto The Deposition (1559)

Jeg synes det er vanskelig å tro på en Gud som straffer sin egen uskyldige sønn, sa en teologistudent til avisen Vårt Land tidligere i vinter.

Er påsken virkelig et budskap om en sint og hevngjerrig Gud hvis eneste mål er å straffe dem han selv har ansvaret for er til? Hvorfor skapte ikke Gud perfekte mennesker, dersom den eneste måten det hele kunne repareres på, var gjennom en redselsfull død?

For å ta det siste først: Guds hensikt med skapningen var å ha en relasjon med det, en relasjon med mennesker som forble i denne relasjonen av fri vilje. Hadde Gud skapt mennesket med en natur der evnen til å velge ham bort ikke hadde vært tilstede, ville vi vært maskiner, maskiner hvis evne til en kjærlighetsrelasjon var fullstendig fraværende. Ettersom Gud er kjærlighet, måtte han gi oss fri vilje, da kjærlighetens bærende premiss er frihet. Selv djevelen er i kristen tro en fallen engel. Menneskets fall, syndefallet, var et opprør mot Gud. Mennesket ville selv være Gud, klare seg selv, og i dette fallet lever vi alle. Dette er en virkelighetsoppfatning jøder og kristne deler. Spørsmålet er om den Gud som av kjærlighet skapte mennesket med fri vilje, er ond når han gjør det som åpenbart var nødvendig for å redde menneskeslekten som forlot ham?

Det er mange teorier om hvordan og hvorfor Gud forsonte seg med mennesket. De tre hovedretningene kalles for den klassiske, den objektive og den subjektive forsoningslæren. Dette er teorier om hvordan kristendommen virker. De er egentlig ikke kristendom. Kristendommen handler om at Jesu død og oppstandelse gjorde vårt forhold til Gud godt igjen. Man kan være uenige i teoriene, og mange er det, men budskapet er i prinsippet det samme: Jesus Kristus døde for oss, hans død fjernet det vi kaller menneskets synd, vasket dem bort, og lammet dødens kraft.

Med dette som bakgrunn blir det meningsløst å hevde at Gud er ond. Gud må ha forstått at mennesket kom til å falle, som Augustin hevdet; han må hatt redningsplanen klar da vi en gang ble til. Sønnen gikk inn i verden, ble menneske, av fri vilje. Mennesket var i en fortapt situasjon, det hadde satt seg i en posisjon det ikke var noen vei ut av. Vi var ikke lenger hellige, Gud ønsket fortsatt en relasjon til oss, men hans hellige natur gjorde det umulig for ham å forene seg med oss. Vi måtte angre, men, som C.S Lewis sier: Det trengs en god mann for å angre. Bare et dårlig menneske trenger å angre; bare et godt menneske kan angre fullkomment. Jo verre man er, desto mer trenger man det, men desto mindre kan man gjøre det. Den eneste som kunne angre fullkomment, ville være en fullkommen person – og han ville ikke trenge det.

Menneskeheten var altså i en posisjon at det trengte hjelp, og den eneste som kunne hjelpe, var Gud selv. Guds natur måtte smelte sammen med vår menneskelige natur, vår natur som kan lide og dø. Men for Gud var det umulig, etter hans natur er det umulig å overgi seg og dø. Han kunne imidlertid bøye sin vilje og lide og dø fordi han ble et menneske, og han kunne gjøre det fullkomment fordi han var Gud.

Kristendom handler derfor om noe langt mer enn en lære, den handler om at Kristus ofret seg, oppstod, og med seieren over døden introduserte et nytt slags menneske, og at den formen for liv som begynte i ham, skal inngytes i oss. Vi må, som Jesus selv sa, bli født på ny.

Dette er ikke ondskap, det er den reneste kjærlighet verden har sett, men påstanden til den aktuelle teologistudenten sier mye om vår tids virkelighetsoppfatning. Det moderne mennesket synes å bli fornærmet over påstanden om at vi trenger hjelp, at vi ikke er gode nok i oss selv. Det er som om møte med det hellige skaper avstand i stedet for nærhet. For Gud krever noe av oss, han vil renovere oss fra innsiden til utsiden, det er en smertefull prosess, Jesus kom aldri med noe idealistisk vås, men det passer ikke oss. Det er som om vi blir krenket over kravet fra det hellige.

Påsken handler om en Gud som kommer oss i møte, han elsket oss først. Han inviterer oss til fellesskap med seg selv. Men for at et slikt møte skulle bli mulig, måtte han selv bøye seg og ta regningen for enhver synd mennesket hadde gjort.

Denne troen er vår kulturelle arv, den la grunnlaget for et samfunn unikt i verdenshistorien, men dette samfunnet sliter.  Det synes å være en klar sammenheng mellom en reduksjon av kristen tro og økt aksept for mennesker som hevder seg krenket. Fjerner vi Kristus får vi noe i stedet; krenkede mennesker og religioner, hvis forhold til ondskap er slik vår aktuelle teologistudent mente hun fant i i Jesu død på korset. Dagens krenkede mennesker er ikke villig til å ofre seg selv, de krever et offer fra den som krenker.

Vi blir hva vi tror på, hvem vi overgir oss til.

Påskens Gud trenger seg ikke på, han inviterer.

God påske!