Giotto, (ca. 1267–1337), Jesu oppstandelse (Noli me tangere), Scrovegni-kapellet, Padova.

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Johannes 20, 11–18

Vi har fått en vennligere religion, skrev professor emeritus i religions­sosiologi Pål Repstad i en stor artikkel i Klassekampen onsdagen før Skjærtorsdag. Han peker på at gjennom mange tiår har det religiøse livet blitt mer liberalt og mindre autoritært, at kristendommens Gud har blitt mindre allmektig og kristendommen dermed en vennligere religion.

Det er noe uforståelig med dagens kristendomsdebatt. Man nekter å gå til utgangspunktet, Jesus Kristus på korset, den tomme graven, og stille spørsmålet: Hvorfor var det nødvendig?

For hvorfor skulle Gud ofre seg selv dersom det ikke var nødvendig? Kunne han ikke bare bli mer vennlig? Det er nemlig hva dagens kristendoms­kritikere egentlig sier. De ser ikke at ønsket om en vennligere religion og en mindre allmektig gud i realiteten fører til det stikk motsatte: En amoralsk guddom som også tåler vår synd. En gud som derfor ikke trenger å ofre seg i vårt sted, eller betale seg selv som løsepenger til djevelen for menneskeheten. En gud så allmektig at han ikke er bundet av noe.

Kristendommens Gud er hellig, dvs. at han ikke tåler synd. Han er sannheten, hvilket innebærer at han er begrenset av sin egen hellighet. Han kan ikke lyve eller endre sin natur. Han er den ultimate godhet som på grunn av sin natur ikke kan tillate seg å kompromittere sin egen standard. Han kan derfor ikke bli mer kjærlig eller mer vennlig.

Guds ønske om en kjærlighets­relasjon til mennesket overgår alt det historien har å by på. Men for at det skulle bli mulig, måtte han ofre seg selv. Det var ikke slik at Gud krevde et menneskeoffer. Før jorden ble til, visste han at han måtte ofre seg selv for å muliggjøre den relasjonen han ønsket. Han forutså fallet, i sin kjærlighet måtte han gi mennesket frihet til å falle, men også en mulighet til fritt å erkjenne sitt behov for frelse og velge ham. Han kjenner skapningens natur, han vet vi er svake, men allikevel elsker han oss mer enn noe annet, og i sin hellige allmakt må han se seg selv i oss for å frelse oss.

Derfor ble Gud selv mennesket og ga seg selv for oss, døde, fór ned til dødsriket og stod opp igjen den tredje dag. Han knuste dødens makt over mennesket. Det var det eneste han kunne gjøre dersom han skulle frelse oss. En hellig Gud er nødt til å handle i tråd med sin natur. Noen vil si at det gjør ham mindre allmektig, andre vil forstå at det er dette som er kristendommens kjerne: Det hellige som i sin kjærlighet er nødt til å kreve det fullkomne, og som er ofrer seg selv ettersom mennesket aldri vil bli i stand til å oppnå den fullkommenheten Gud må kreve. Det er derfor kun i den oppståtte Jesus Kristus mennesket kan leve et evig liv med Gud. Men han krever oss fullt og helt, det er ikke slik han i vennlighet kan godta avvik.

Men Guds natur er blitt problematisk for det moderne mennesket. Vi vil selv bestemme hva som er godt, hva som Gud bør akseptere. Men da bør vi også være klar over at dette får konsekvenser: Vi begynner nemlig å tilbe en annen gud enn han som ofret seg selv for oss, og ber ham invitere helvetes ondskap inn i himmelriket, alt fordi vi ønsker oss en vennlig gud.

En oppstått Kristus kommer ikke med et budskap om en vennlig og liberal religion, men inviterer til et møte med det hellige. Det var da også derfor menneskets møte med ham forandret verden og som gir løfte om et evig liv med Gud selv, Jesu Far og dermed også vår Far.

God påske!

 

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂