Kommentar

Theodule Ribot The Martyrdom of St Sebastian (1865)

En av dagens tekster i kirkeåret er hentet fra det første brevet til Johannes, kapittel 3, versene 1 – 3:

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner ikke verden av oss, fordi den ikke kjenner han.

Vår tid preges av en sekulariseringsprosess som i sin karakter er unik i verdenshistorien. Det er et opprør mot Gud som feires med parader og dansende politikere. De ønsker ikke barnets relasjon til faderen, men krever friheten tilbake, uten å reflektere særlig over konsekvensene. For hva vi ser, er ikke den kjærligheten vi ser hos skaperen, men et krav om aksept for individets forståelse av seg selv som Gud i egne liv. Derfor blir kristendommen skyteskiven for det postmoderne mennesket, det er kun kristen tro som angripes, og det er relasjonen mellom Gud vår Far, Jesus vår bror og mennesket som ikke tåles. Det postmoderne mennesket forstår nemlig at i denne relasjonen er synden umulig, men det er nettopp retten til å definere bort synden, innstifte en ny moral, som er vår tids store prosjekt.

Det avgjørende premisset for kampen mot kristen tro er at Gud kaller oss sine barn. En slik kjærlighetsrelasjon krever at vi skal kunne forstå Gud og hans ønsker med våre liv. Den åpenbarer en moral som først ble utledet med jødedommen, men som ble personlig med Kristus. Dette ønsket er utålelig for dagens mennesker og ettersom det først av alt vil bli erkjent og behandlet som Gud selv, krever det også å finne frelse i seg selv. Ettersom det kun er i jødisk/kristen tro vi finner en hellig Gud, blir den Gud som ønsker oss som sine barn, det postmoderne menneskets fremste fiende.

Det er uklart om det postmoderne mennesket egentlig søker frelse og evig liv, men felles for de fleste er at de utvikler en ny moral. Det handler om å normalisere alt som tidligere ble definert som avvik. Ikke fordi disse handlingene nødvendigvis opptrer oftere enn før, men fordi det kreves at vi skal akseptere ethvert valg andre mennesker tar i sine liv. Den synden som kristen tro forkynner, finnes ikke mer. Den som synder er den som lar være applaudere enhver for form for individuell frigjøring eller lar være å forfølge sine egne lyster. Derfor er det for eksempel helt naturlig for NRK å vise en dokumentarserie om unge danske menn som realiserer seg selv ved stripping.

Ettersom den nye offentlige moralen krever så mye mer enn klassisk kristen moral, kommer den i opposisjon til kristendommen. Jesus Kristus kom ikke for å forkynne det gode budskap om nei til oljeboring, ja til kildesortering eller globalisme. Hans budskap var enkelt, men gjennomgripende radikalt. Det handlet om Guds ønske om frelse for hver den som bekjenner sin synd og som tror på Jesus Kristus som herre. Han forkynte at Gud har et ønske med våre liv, at en hellig relasjon som Guds barn krever et ideal om ikke å synde. Men i denne synden finner vi ikke verdslige valg, her er det ingen flyskam, men et opprør mot Gud.

Den postmoderne menneskets nye religion krever imidlertid langt mer enn kristendommen Gud. Dette menneskets nye moral omfatter alle forhold og i all tid, fortiden inkludert, inkludert opprøret mot Gud, eller som filosofen Alexander Grau skriver:

I et overflodssamfunn har enhver livshandling samtidig et symbolsk innhold. Ethvert innkjøp, enhver flørt, ethvert ønske blir en bekjennelse til en bestemt livsplan. Jeg’et er blitt sin egen frelsergud.

Det postmoderne mennesket krever at vi alle støtter opp om denne selvrealiseringen, at vi ikke opponerer mot den nye moralske rettesnoren. Resultatet blir imidlertid at den pluralismen man hevder å dyrke, ender opp i et samfunn mer preget av likhet enn noe annet i historien.

Det er derfor et paradoks at den kristendommen man opponerer mot, gir oss et langt større vern av mangfoldet enn dagens postmoderne frigjøringsprosjekt vil gi oss. Gud ønsker nemlig våre ulike særtrekk velkommen. Har har gitt oss frihet til å forvalte skaperverket slik vi mener er til det beste, samtidig som han i sin kjærlighet aksepterer av vi velger ham bort, noe det postmoderne mennesket ikke kan godta at vi gjør overfor dem. Våre nye guder krever nemlig alt av oss.