Kommentar

Duccio di Buoninsegna (ca. 1255–1318/19), «Transfigurasjonen», dvs. Kristi forklarelse (1308–11), tempera på tre, 44 x 46 cm, National Gallery, London. Foto: Sailko / Wikimedia Commons.

Søndagen i dag kalles for Kristi forklarelsesdag, og bibelteksten tar for seg en hendelse som skjedde like før den siste påsken i Jesu liv her på jorden. Og etter en uke hvor debatten har rast om Halvor Fosli, SAS og andre som uttaler seg om kulturer og innvandring, bør det være rom for litt ettertanke, hva det er som egentlig har formet vår kultur og relasjonene til våre medmennesker.

Jesus hadde i noen år vandret rundt om i Israel, helbredet syke, undervist disipler og folket, gitt dem en forståelse av hva Guds rike handlet om. Så, før det som skal bli hans siste påske her på jord, satte Jesus og hans disipler kursen mot Jerusalem. På vei fra Galilea og opp til Jerusalem i Judea, tok Jesus med seg tre av disiplene på en fjelltur som virkelig har gått inn i historiebøkene. Inntrykkene som Peter, Jakob og Johannes får der på fjellet, som blir kalt «Forklarelsens berg», er så sterke at det preget dem resten av livet. Både Matteus, Markus og Lukas, samt Peter selv i sitt andre brev, skriver om når de tre fikk se Jesu guddommelige herlighet på fjellet.

Markus (9,6) skriver: «Peter visste ikke hva han skulle si, for han var grepet av stor frykt.» Lukas skriver at «De [Moses og Elia] viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem». Så kommer de inn i en sky og hører Guds egen stemme. Opplevelsen av møtet med det hellige blir så sterk og overveldende at de faller til jorden. Og Matteus skriver at «Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, grepet av stor av frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Reis dere, og vær ikke redde!»

Denne opplevelsen sprenger grensene for all fornuft, etterprøving av fakta og normale hendelser. Det er derfor naturlig at den er med i evangeliene til både, Matteus, Markus og Lukas, men kanskje enda viktigere, Peter selv skriver om den i sitt andre brev. (1,16-18). Her understreker han at opplevelsen ikke er eventyr eller myte. «Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet … Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet.»

Det er en hendelse som er med og legger grunnlaget for vår kultur. Det er en bekreftelse på inkarnasjonen vi er vitne til, at Gud ble menneske, men enda viktigere, en gud som strekker seg ned til mennesker som skjuler ansiktet av frykt, og sier: Frykt ikke.

Dette er kristendom, det er med på å forklare hva alt handler om, og peker fram mot den endelige seieren i påsken. Det forklarer hvorfor kulturer kolliderer, og integrering er så vanskelig. I kristen tro møter vi en gud som kommer mennesket i møte, som ønsker en relasjon til oss, og som av den grunn er avhengig av å bli forstått. Det hele forutsetter en rasjonalitet, synd og forståelse av menneskeverd ingen annen kultur kan oppvise. For at vi, syndige mennesker, skal kunne elske Gud og leve med ham, måtte han først stige ned til oss.

Imot dette står da islam med sitt krav om underkastelse og en gud som ikke kan la seg bli forstått, av den enkle grunn at det vil rokke med hans allmakt. Allah steg aldri ned til mennesket. Han gav aldri mennesket den statusen inkarnasjonen ledet til, og han støter fra seg enhver idé om rasjonelle relasjoner og hellig kjærlighet. Men, islam lover mennesket herredømme her på jord.

Kristendommens budskap har derimot aldri vært av denne verden. Det har alltid vært rettet mot Gud, men alltid med det resultat at det hellige strekker seg ned og forvandler det mennesket som tar imot, på samme måte som hele samfunn ble forvandlet i Europas middelalder. Det mennesket som opplever Guds kjærlighet, vil også elske sine medmennesker, ja, alt det skapte. En kristen vil derfor føle seg hjemme i alle verdens kirker, selv med de variasjonene som preger kristenheten.

Det er vanskelig å tenke seg to så diametralt forskjellige virkelighetsoppfatninger som islam og kristendom. Men kulturene de har skapt, vitner om det de bygger på.

Tapet av kristendommen er derfor en tragedie, og sekularismens inntog har gjort diskusjonen om troens betydning for vår kultur nesten umulig. Men uansett sekularisme: Ta ballen, ikke mannen, og la SAS ha sin tomhet for seg selv. Kulturer er ikke en illusjon; vår er et resultat av Gud som sier til oss: Frykt ikke.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!