Kommentar

Kristi forklarelse, av ukjent kunstner i det 12. århundre, del av ikonostas i Katarina­klosteret i Sinai, Egypt. Etter Matteus 17: 1–8, Markus 9: 2–8 og Lukas 9: 28–36, som alle forteller om åpenbaringen av Jesu guddommelige natur for tre av disiplene. Foto: Wikimedia Commons.

 

I dag er det i den protestantiske tro Kristi forklarelsesdag. Kirketeksten forteller historien om da tre disipler, Peter, Johannes og Jakob, ble med Jesus med fjellet hvor han møtte Moses, Elia og Gud, sin Far. Det er her Gud sier: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!».

Da formannskapet i Stavanger kommune nylig drøftet om de skulle ta imot flere flyktninger, pekte Frps Christian Wedler på et nylig knivran i byen, og ville derfor redusere antallet byen skulle ta imot. Det fikk SVs representant Eirik Faret Sakariassen til å si at han «reagerer veldig sterkt på at man trekker fram en enkeltepisode som denne, som argument i en slik sak». Flertallet mente at kommunen både har kapasitet og kompetanse til å ta imot flere flyktninger.

I Oslo har derimot lederen for den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk, Linda Noor, gått ut og sagt at grensen er nådd. Hun sier hun foreløpig har valgt å bli boende i den innvandrertette bydelen Holmlia, men med «et økende problem med utenforskap, vold og kriminalitet, føles ikke framtida trygg». Ap-politiker Jan Bøhler mener at til og med en pause i innvandringen ikke er nok, men at distriktene må bli bedre til å få flyktningene til å bli boende på bygda.

Det er ikke lett å få politikere og media til å drøfte innvandringspolitikk, men når man introduserer begreper som kapasitet og kompetanse, og i tillegg kaller voldsepisoder for enkelthendelser, får man behov for å stille noen spørsmål. For hvor er vi kommet når man ikke våger å se hva en rekke av hendelser egentlig er, og påstanden om kapasitet ikke blir fulgt opp av en grense, men bare snakk om kompetanse? Men mest av alt får man lyst til å spørre: Hva tror de på, disse som ikke synes å se forskjell på himmel og helvete, og ikke vil kjempe?

Vi lever i en sivilisasjon der flertallet en gang i tiden mente at voldshendelser lik de vi er vitne til, ikke er enkelthendelser, men et resultat av noe langt mer. En gang spurte vi hva det er som får mennesker til å handle slik de gjør, og hva de tror på når de kan rasjonalisere overgrep. For å si det på en annen måte: Vi har, til nå, ikke trodd at overgrepene mot jøder og kristne i muslimske land har vært en samling enkelthendelser. Vi har søkt å forstå hvorfor, for vi har visst at mennesket lever av mer enn av brød alene.

Denne troen på at alt er enkelthendelser, henger nøye sammen med troen på integrering. Det er et uttrykk for en dyp materialisme som forutsetter at mennesket motiveres av materielle størrelser alene. Man avviser det åndelige som reell størrelse, og det viser hva den sekulære humanismen innebærer i praksis. Det er ikke en åndelig himmel over våre liv, vi elsker ikke fordi Gud elsket oss først. For sekulærhumanisten er kjærligheten hans eget verk, noe som kom med opplysningstid og menneskerettigheter, og selvfølgelig kan læres bort. I vår tid kaller vi det kompetanse i integrering.

For sekulærhumanisten blir innvandringen derfor bare en test på hans egen fortreffelighet. Vestlig kultur handler nå kun om dette ene: Alle kan integreres, bare de materielle betingelsene oppfylles.

Forutsetningen handler bare om to ting: Vi må ha tro og kapasitet.

Det er nemlig slik at det sekulære Europa er troende. Det «nye» Europa er like mye troende som det gamle, selv Merkel og Macron tror, de tror bare på noe annet enn kristendommen. Deres sekularisme forutsetter imidlertid en virkelighetsoppfatning vi aldri får lov til å stille spørsmål ved. Som en statsbærende ideologi legger den grunnlaget for hele den offentlige samtalen. Religionen er bare uttrykksformer, ikke en selvstendig årsak til handling, og alle kan læres til å bli gode, det handler bare om kompetanse.

I avisen Klassekampen har det vært en heftig debatt angående innvandring til Oslo. Det er flere som mener at byen har nådd kapasitetsgrensen. Det synes imidlertid  som om politikerne ikke kan sette en grense for hva som er akseptabelt, og hva de eventuelt vil gjøre den dagen denne grensen nås. Det er nemlig påfallende at ingen stiller det avgjørende spørsmålet: Hva gjør man den dagen kapasiteten er nådd overalt, selv i distriktene? Om dette er det tyst. Det er som om man aksepterer at hele Norge kan bli slik Oslo øst er blitt, at vi vi ikke har lov til å kjempe imot, og at mangelen på den nødvendige kompetansen til integrering kun skyldes vår mangel på tro.

Men mest av alt vitner denne unnfallenheten om noe vi sjelden snakker om, en fatalisme som fremstår som en nødvendig konsekvens av sekulærhumanismen. Når materien er det eneste som finnes, blir det nemlig vanskelig å argumentere for både moral og fri vilje, og det strekker seg helt til nasjonsnivå. Som stater har vi ingen rett til selvforsvar, og den som våger å hevde at det finnes bare én Gud, diskriminerer.

I kristen tro finner vi hverken fatalisme eller moralsk likegyldighet. Historien på fjellet peker bakover på julens feiring og fremover mot påskens lidelse, død og seier, en seier Jesus Kristus ba sine disipler gå ut i verden og forkynne, gi mennesker et håp om en bedre hverdag, både i dette og det neste livet. Han var imidlertid tydelig på at hans etterfølgere ville bli forfulgt. Seieren ligger ikke i et enkelt liv her på jorden, men han bryr seg om vår lidelse her på jord, den er nemlig ikke etter hans vilje. Skal vi våge å si at hans ord betyr noe, selv i vår tid?

 
 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!