Kommentar

Mykola Pymonenko: Easter Morning Prayer in Malorusia (1891)

I Danmark vil regjeringen sette i verk omfattende tiltak for å forhindre parallellsamfunn. Det handler om utfordringer med muslimsk innvandring, og med 22 tiltak mener regjeringen den skal klare å gjøre noe med problemene. Her hjemme har den kjente forfatteren Walid al-Kubaisi i et intervju i Dag og Tid gått enda lenger enn danskene. Han gikk til kjernen av problemet og sa at innvandrere må assimileres, at det er eneste løsning på de utfordringene Europa står overfor med tanke på muslimer. Den store utfordringen er at selv ikke Walid al-Kubaisi eller Dag og Tids redaktør Svein Gjerdåker, som intervjuet al-Kubaisi, klarer å komme til kjernen av hva vestlig kultur er tuftet på, hva som egentlig må til for at muslimske innvandrere skal bli assimilert. Som den danske regjeringen klarer de nemlig ikke å nærme seg det åndelige.

Walid al-Kubaisi har fått kreft og har etter eget utsagn kort tid igjen. Intervjuet i Dag og Tid er gripende, og al-Kubaisi sier om seg selv at han er frigjort og assimilert, og mener også at Hadia Tajik og Shabana Reman er noen av dem som er det, dvs. fullt og helt norske. Hvordan Hadia Tajik kan være fullt og helt norsk samtidig som hun vil gi hjemvendte IS-terrorister en Koran som åndelig veiledning, eller nekte islam-kritikere jobb i norsk skole, får vi ikke vite noe om, for det lite ånd igjen når al-Kubaisi skal definere det norske.

Til slutt i intervjuet spør Gjerdåker om han ser Walid al-Kubaisi på stølen til sommeren, og da svarer han: Inshallah. Om Gud vil.

Nå kan også kristne si at vi kommer om Gud vil. Kristen tro forkynner at Gud kan gripe inn i et menneskes liv, men ikke i en slik grad at det går på bekostning av dets frie vilje. Det er dét Walid al-Kubaisis inshallah handler om, og skal vi få en reell diskusjon om integrering, assimilering eller parallellsamfunn, er vi nødt til å starte med det grunnleggende: Hvem har ansvaret for våre liv?

Den norske kulturen er basert på en virkelighetsoppfatning som er diametralt forskjellig fra Walid al-Kubaisis avsluttende hilsen, og skal vi forstå hvordan man blir helt og fullt norsk, er troen på fri vilje, vårt moralske ansvar og likhet overfor Gud noen av de viktigste grunnsteinene. Disse størrelsene er det svært vanskelig, om ikke umulig, å forholde seg til uten en avklaring av det guddommelige. I møte med muslimers problemer med integrering er det derfor avgjørende at vi begynner å snakke om ånd, ikke bare det materielle, de sosioøkonomiske utfordringene. Muslimers problemer med Vesten er nemlig ikke at de faller utenfor, men hvorfor. Den rasjonaliteten vi finner i Vestens tradisjon, er i konflikt med islams tro på Allahs absolutte allmakt. Deres inshallah går langt dypere enn både Walid al-Kubaisi og danskene orker å ta inn over seg. Den fatalismen som utledes av inshallah, er ikke bare destruktiv for muslimske kulturer, men også for muslimer som flytter til andre kulturer. De tar den med seg, lar den forme deres framtid. Troen på Allah fjerner menneskets moralske ansvar og forståelse av et rasjonelt samfunn. Når troen på en kausalitet utenfor guddommelig kontroll blir blasfemi, blir en verdslig tro på integrering eller assimilering meningsløs.

Vestens innbyggere hevder at de er sekulære, men deres forståelse av seg selv og sine omgivelser er langt mer religiøs enn de liker å innrømme, og dermed blir utfordringer knyttet til integrering, og eventuelt assimilasjon, langt vanskeligere enn det vi liker å snakke om. Vi må nemlig først være ærlige om vår egen religiøse arv.

En person som er fullt og helt norsk, gjør noe mer enn å spise brunost og gå på ski. Vår kultur deler røtter med hele Vesten, og skal muslimske innvandrere klare å bli en del av vår kultur, forutsetter det at de begynner å tenke som oss, også om de åndelige spørsmål. Derfor trenger vi noe mer enn danskenes 22 punkter. Som kritikerne sa til Woodrow Wilson da han presenterte sine 14 punkter som grunnlag for en fredsløsning etter første verdenskrig: Vårherre klarte seg med ti.

Walid al-Kubaisi sa til Dag og Tid at skal han tro på en Gud, må han være kjærlig, og han peker – uten at han synes å forstå det selv – på løsningen. Walid al-Kubaisi har gått bort fra islam, han sier selv at han tror på alle guder. Men det finnes bare én Gud som elsker oss, en Gud som har gitt oss frihet til å velge, og dét må være utgangspunktet for vårt møte med islam. Vi må starte med deres tro.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Les også

-
-
-
-
-
-