Gjesteskribent

Det har ikke manglet på forklaringer på hvorfor skolemassakren i Pakistan kunne finne sted. Det har lett for å bli en repetisjon av de sosioøkonomiske forklaringsmodellene vi kjenner så alt for godt, og i den grad islam blir trukket inn, gjøres det i generelle former, som en betinget kilde til inspirasjon.

Ole Michael Bjørndal er en av dem som kanskje har vært nærmest i eksplisitt å henge bjella på den rette katten, nemlig islam selv, selv om han ikke følger sitt eget resonnement helt ut. Han klarer aldri helt å gripe hva islamisme er, bare at det er et angrep på det moderne. Det blir et problem at han kategorisk skiller mellom religiøs og politisk overbevisning. Han skriver at:

«Det religiøse gir en ekstra dimensjon. Terrorforskeren Bruce Hoffman skriver i sin bok «Inside Terrorism», at den religiøse terrorismen har en annen motivator enn den sekulære eller nasjonalistiske. Volden er først og fremst en hellig handling som er en direkte respons på et teologisk krav. Slik får terrorisme et aspekt som ligger utenfor det menneskelige, og gjør at terroristen ser vekk fra politiske, moralske eller praktiske hindre som kan påvirke andre terrorister.»

Ronald Fangen var en av dem som avviste en slik forståelse av for eksempel marxisme og nazisme. Han opplevde dem begge, og gir dem i boka Kristendommen og vår tid en religiøs dimensjon. De handler om å overgi seg til noe større enn seg selv, og en tidligere kollega av meg fortalte at en studiekamerat i Bergen på 70-tallet sa til ham at:

«Du ser det, at når revolusjonen kommer, da blir jeg nødt til å ta livet av deg.»

Den sekulære marxisten opplever kravet om underkastelse like fullstendig som en muslim. Selv drap på gode venner blir en naturlig følge. De delte ikke en moralsk forståelse slik vestlige humanister tror mennesker uansett tro deler, og det er et fravær av vår rasjonalitet som bryter med alt det vi har lært og tar for gitt, og derfor blir det litt for enkelt når Ole Michael Bjørndal skriver at:

«Det er ikke politiske rettigheter, utdannelse og det liberale demokratiet som islamistene vil ha, de vil , generelt sett, ha en gjenfødelse av en gyllen mytologisk storhetstid hvor islam var i sin virkelige form.»

Det er ikke den gylne storhetstiden i seg selv som tiltrekker muslimen, det er dyrkingen av det rasjonelle i vår tid som frastøter ham, og avvisningen av det rasjonelle vil lede til islams storhet. Men det er en indre logikk i muslimers virkelighetsforståelse, men vi makter ikke å ta inn over oss det kaoset muslimer tolker omgivelsene inn i.

Under Stalins terrorvelde var det klart for mange hva marxistisk lære innebar, samtidig som alle sovjetborgere visste at det var Stalin selv som til enhver tid definerte hva læren innebar i praksis. Parallellen til islam er tydelig, og den kom godt frem under en av NRKs reportasjer fra Pakistan. Under begravelsen til de drepte fra skolemassakren, rapporterte nyhetsbyrået AFP at en onkel til et av ofrene fortalte at den 10 år gamle nevøen hadde planer om å bli lege, men at Allah i stedet plasserte ham i en kiste.

På samme tid er mange muslimer tydelige på at terrorangrepet er i strid med islam, islams regler aksepterer ikke denne type handlinger, og den vestlige verden synes å svelge argumentet uten motstand. Påstanden passer inn i vår virkelighet, religioner dreper ikke, men som Ronald Fangen sa om 30-tallets rådende ideologier: de hadde begge religiøse overtoner i seg. Det er ikke grenser for menneskets ondskap når betingelsene oppfylles, og muslimer vet hva det handler om. Det er derfor påfallende at utsagnet om at Allah plasserte en uskyldig gutt i en kiste oversees, for her ligger nøkkelen til en muslims tro.

I islam har Allah skapt alt, også ondskap. I vesten tror vi at dette er en intellektuell og filosofisk lek med ord. Men dette er ikke tomt tankespinn, det er like virkelig som buddhisters forakt for det jordiske og aztekerne menneskeofringer. Troen har konsekvenser, og gudsbildet er utgangspunktet for all forståelse av hva årsaken til våre lidelser er. I en religion der alt utgår fra guddommen, og der skjebnetroen er så fundamental, handler alt om vilje til å gjøre det en mener er Allahs vilje her og nå. Begrepet hellig vold blir derfor misvisende. For begrepet hellig står i en motsetning til det som ikke er hellig, det vi i kristen sammenheng kaller synd, dvs det som Gud ikke tåler. Men Allah tåler alt, og i boka Sønn av Hamas, sier hovedpersonen Mosab Hassan Yousef det tydelig da han beskriver farens tro, for her ser vi at troen på islam inkluderer både det vi oppfatter som godt og ond.:

«Det min far så i de dagene, var den delen av islam som viser kjærlighet og nåde. Det han ikke så, det han kanskje aldri tillot seg selv å se, var den andre siden av islam.»

Å hevde at islam er å etterleve en a-moralsk vilje, er derfor ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men det frastøter den vestlige humanisten fordi det rokker med hans egen tro. Det viser oss at det ikke nytter med integrering eller sosioøkonomiske virkemidler. Terrorens opphav er i troen alene. Og den kan bare bekjempes på samme måte som vi bekjempet nazismen og kommunismen. Vi må tørre å si det Ole Michael Bjørndal ikke sa, det mest blasfemiske budskap i vår tid, nemlig at svaret ligger i omvendelse. Troen på Allah må oppgis.

Les også

-
-
-
-

Les også