Sakset/Fra hofta

VGs Shazia Sarwar hadde tirsdag 16. desember en kommentar til terroraksjonen i Peshawar, fylt av medfølelse, men merkelig tom for innhold.

Ifølge Sarwar, som selv er av pakistansk bakgrunn og derfor må finne seg i å bli målt med skarpere blikk enn andre, har ikke terroren noen ideologi eller religion.

 

Terrorister har ingen religion, ingen menneskelighet, ingen hellighet, ingen grenser, ingen venner, ingen moral.

For mange vil dette lyde merkelig.

Sarwar har heller ikke noe svar på terroren, annet enn toleranse og utvikling:

Det er ingen kur mot religiøs ekstremisme annet enn toleranse, utdannelse, sosial rettferdighet og bekjempelse av fattigdom.

Denne manglende analysen har fått Ole Michael Bjørndal, skribent og rådgiver i Høyre, til å skrive en lang kronikk, publisert i henholdsvis minervanett.no og VG, som ligger langt over avisenes egne kommentatorer. Bjørndal er opplest og reflektert.

Det er altså snakk om fire gjensidig avhengige elementer; religiøs ideologi, holistisk totalitær tolkning av islam, erobring av verden og vilje til bruk av alle midler i jakten på målet. Terroristene fra Taliban har, i motsetning til det Sarwar skriver, et klart element av religion.

Det religiøse gir en ekstra dimensjon. Terrorforskeren Bruce Hoffman skriver i sin bok «Inside Terrorism», at den religiøse terrorismen har en annen motivator enn den sekulære eller nasjonalistiske. Volden er først og fremst en hellig handling som er en direkte respons på et teologisk krav. Slik får terrorisme et aspekt som ligger utenfor det menneskelige, og gjør at terroristen ser vekk fra politiske, moralske eller praktiske hindre som kan påvirke andre terrorister.

 

Det er det religiøse aspektet som sekulære og liberale vestlige har problemer med. De er selv avkristnet, og ser på religion som et tilbakelagt stadium. Når det dukker opp en aggressiv variant som ikke opererer med noe skille mellom religion, politikk og samfunn får de problemer. De er ikke i stand til å tenke i slike kategorier.

En tilbakevenden til det 8. århundre er ikke noe de klarer å ta alvorlig. Men for svært mange mennesker er dette i dag en smertelig realitet.

Sarwar har selv gjort karriere innenfor den liberale elitens høyborg. Hvorvidt det er av bekvemmelighet eller overbevisning skal være usagt, men å si at Taliban mangler religion forteller om et sterkt behov for fortrengning. Dermed blir empatien med skolebarna hengende i lufta. Sarwar orker ikke si hva som drepte dem.

Ville man sagt det samme om Anders Behring Breivik og Utøya? Nei, der har man gått i motsatt retning. Her ble ideologien og dens tilhengere gjort til en hovedsak, selv om det rammet mennesker som ikke har noe til felles med Breivik, hverken i tanke, tro og gjerning.

Denne ubalansen er så åpenbar og grotesk at den er blitt en politisk belastning. Skal man være mot terror må man våge å se.

Hvorfor skal det være vestlige som må kritisere islam og islamisme, hvorfor kan ikke velintegrerte, suksessfulle personer som Sarwar klare det selv?

En troende muslim kan altså si at dette er ikke mitt islam, men for en utenforstående som meg er det fullt ut riktig å si at også islamistiske, totalitære retninger er en versjon av islam. Islamistiske representanter som al-Banna, Qutb og Khomeini brukte da heller ikke selv ordet islamisme, men snakket om islam, muslimer og muslimske brødre.

Sosialister, liberale og muslimer finner hverandre i forhåpningen om at terroren og radikaliseringen forsvinner bare det blir utvikling. Den sosioøkonomiske forklaringen tilfredsstiller for en stund.

Men også den er falsk, like falsk som oppfatningen om at Taliban mangler religion.

Den islamistiske ideologien er så sterk at første forutsetning for å bekjempe den er at man våger å se den for hva den er. Vesten har erfaring med religionskritikk og kritikk av totalitære ideologier. Bjørndal peker på hovedproblemet:

islamismens kritikk av moderniteten og dens ideologiske tanker.

..

Islamismen angriper nemlig ikke mangelen på modernitet i arabiske land, men selve ideen om moderniteten, som politiske friheter, demokrati og kjønnenes likestilling. Det er ikke politiske rettigheter, utdannelse og det liberale demokratiet som islamistene vil ha, de vil , generelt sett, ha en gjenfødelse av en gyllen mytologisk storhetstid hvor islam var i sin virkelige form. Paradoksalt nok er det flest muslimer som dør på veien til dette paradiset.

Men mange liberale og muslimer liker ikke at man snakker om islamismens totalitære karakter. Det gjør dem urolige. Særlig hvis det ledsages av påstander om at islamismen har røtter i islams opprinnelse. Dette bestrider de. De skiller islamisme ut som noe utenforstående eller et avvik.

En grunn kan være motvilje mot å erkjenne at islamismen åpent bekjenner at man ligger i krig med Vesten. Fiende-bilder er bannlyst for sosialister og liberale. For sosialister er det Vesten som er fienden, liberale foretrekker dialog over alt og med alle.

De tror på islams totalitære karakter og streber sammen mot det samme målet, en global umma». Hezbollahs tidligere leder Hussain Mussawi sa det slik: «We are not fighting so that the enemy recognizes us and offers us something. We are fighting to wipe out the enemy.»

Med så forskjellige utgangspunkt blir samtale vanskelig. Bjørndal lar seg ikke avskrekke.

Islamismens fortelling er svært lik to andre totalitære gjengangere, nazismen og marxismen. Det utvalgte folk, det være seg arbeiderne, arierne eller troende muslimer er blitt undertrykt og kan ikke leve i tråd med det som er ideelt eller i deres sanne natur. En radikal omveltning er derfor nødvendig, enten det, som i nazistenes eksempel, er snakk om et raserent samfunn fritt for jøder og andre undergrupper, eller i islamismens forståelse, et samfunn som er basert på det originale islamske samfunnet mer eller mindre kun bestående av rettroende.

Å nevne marxisme, nazisme og islamisme i samme åndedrag er tabu i den dannede samtalen. Da tråkker man på ømme tær. Slike er man selv blitt et hinder for bekjempelse av den nye totalitarismen.

For mye av det som sies er tildekking og pynting av fasaden. Det er en luksus som heller ikke Vesten har råd til lenger.

Om analfabetismen minker, men det som står i bøkene ved Pakistans anti-vestlige madrassa-skoler er totalitær lærdom, hva skjer da med eleven? Om den økonomiske veksten er til stede, men den fryktelige ideen vedvarer, hvor står man da når man angripes av moderne teknologi?

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/pakistan/kronikk-hellig-vold/a/23358635/