Sakset/Fra hofta

«Islam er fred»

I 2006 ble 43 bagasjestuere ved Charles de Gaulle-flyplassen fratatt sin sikkerhetsklarering i kjølvannet av en etterforskning i regi av Frankrikes innenriksdepartement. Innenriksminister Nicolas Sarkozy sa at det var viktig at de som hadde adgang til rullebaner «overhodet ikke har noen forbindelser, hverken nære eller fjerne, til radikale organisasjoner». Selv om Sarkozy ikke sa det, var de radikale organisasjonene stuerne hadde forbindelser til, muslimske sådanne. Franske myndigheter gjorde alle mulige anstrengelser for å benekte at hengivenhet til islam hadde hatt noe som helst å gjøre med mistankene som var oppstått mot stuerne, eller at denne hadde noen som helst etterforskningsmessig verdi. Sarkozy insisterte på at ingen var blitt etterforsket av noen grunner som hadde med gruppeidentitet å gjøre. «Det å være praktiserende muslim er ikke et kriterium i det hele tatt,» sa Jacques Lebrot, assisterende prefekt i Roissy, hvor flyplassen ligger. «Men hvis noen reiser en rekke ganger til Pakistan på ferie, stiller vi oss noen spørsmål.» Så i et forsøk på å slippe unna mistanken om nøyere kontroll av islam, innrømmet regjeringen at den fulgte nøye med på familiebesøk (hva pakistanerne angikk) og turistreiser (hva alle andre angikk).

Stilt overfor den islamistiske terrorismen reagerte vestlige politikere, hvorav mange ikke visste forskjellen på en qadi og en wadi, ved å gjøre innbilske krav på å besitte ekspertise i saker som angikk muslimsk teologi. Noen er antimuslimske, som den høyreorienterte nederlenderen Geert Wilders, som i sin film Fitna fra 2008, offentliggjort på internett, fremstiller Koranen som en slags håndbok i terrorisme. Slike politikere kan skaffe seg stemmer – partiet Wilders grunnla hadde hadde ni mandater i det nederlandske annetkammeret på den tiden filmen hans kom ut. Men de henges ut i nyhetsmedier som paranoide og skumle bondetamper, og blir enten latterliggjort eller pepet ut. Det overveldende flertallet av politikerne, Sarkozy og Lebrot inkludert, bekjenner seg til den motsatte vissheten: at terrorismen ikke overlapper med muslimenes religion på noen som helst måte. De som gir den «vennlige» fortolkningen av islam spares for latterliggjøring, men det er ikke på noen måte klart at deres virkelige kunnskapsnivå når det gjelder islam overstiger Wilders’.

George W. Bush satte tonen for slike fortolkninger i dagene etter 11. september, idet han forkynnet at «islam er fred». Terrorismen kunne derfor pr. definisjon ikke ha noe med islam å gjøre. Sarkozy var tilbøyelig til å være enig. «Angrepene den 11. september,» skrev han i 2004, «var handlinger begått av en kult, en terroristmafia, en klan av stormannsgale personer som brukte religionen som et påskudd.» I sin fjernsynstale etter London-bombene sa Tony Blair: «Vi vet at disse personene handler i islams navn, men vi vet også at det store, overveldende flertallet av muslimer, både her og i utlandet, er anstendige og lovlydige personer som avskyr terrorismen like mye som vi gjør.» Noen dager senere hyllet han «islams moderate og sanne stemme». Tory-leder David Cameron er enig. Han hevder bestemt at islamismen er «drevet av en fullstendig gal fortolkning – en ekstrem forvrengning – av den islamske troen».

Ifølge dette synet er islamismen alltid en politisk og ikke en religiøs bevegelse, uansett hvor teokratisk den er i sin retorikk og i sine krav. Amerikanske kommentatorer gjør den samme antagelsen når de snakker, slik de ofte gjør, om «islamofascismen». Islameksperten Olivier Roy bemerker at al-Qaedas «rettssaker» mot sine kidnappede ofre (som i de første årene av Irak-krigen jevnlig fikk hodene avskåret mens det ble gjort videoopptak til inspirasjon for sofajihadister) er «hentet direkte fra 1970-tallets ekstreme venstreside, i særdeleshet de italienske Røde brigaders iscenesettelse av «rettssaken» mot Aldo Moro i 1978».

I sine glansdager ble kommunismen ofte sammenlignet med islam – ikke med den radikale islamismen, som den gang ikke fantes på samme måte som i dag, men med islam slik den normalt ble praktisert gjennom historien. Den franske sosiologen Jules Monnerot trakk slike sammenligninger på 1940-tallet. Siden han skrev på en tid da man anså islam som politisk kraftløs, kan vi gå ut fra at hans kommentarer ikke ble fattet i polemisk hensikt, i alle fall ikke mot islam. Det som for Monnerot gjorde at kommunismen minnet om islam, var at kommunismen både var en religion (riktignok en sekulær sådan) og en altomfattende tilstand (riktignok på et tidlig stadium). I likhet med kommunismen har islam en detaljert plan for samfunnsordenen, foruten en teoretisk likhetsideologi som i praksis ofte er ensbetydende med undertrykkelse. «Den næres av misnøye, og organiserer og gir form til impulser som setter mennesker opp mot samfunnene hvor de ble født,» skrev Monnerot. Spesielt benyttet kommunistene en «historisk myte til å fanatisere folk», slik fatimidene gjorde i Egypt og safavidene i Persia. På den tiden da kommunismen vokste og spredde seg, skrev Monnerot, hadde slike ideologier vært ukjente «helt siden Europa vendte seg bort fra Middelhavslandene», dvs. etter at Europa trakk seg tilbake som følge av islams fremrykning.

For Monnerot var Stalin en moderne utgave av den muslimske «hærføreren for de troende» (emir al-muminin), og de troende kommunistene var spesielt lette å lede. Både i kommunismen og i islam:

tenker ikke den troende på seg selv som «troende»: Han er i besittelse av sannheten – eller rettere sagt anser han de tingene han er besatt av for å være sannheten. Denne typen sannhet inspirerer ham til en aktiv hengivenhet på en måte som sannheten, i vitenskapelig forstand, ikke gjør, og aldri krever.

Idet han benyttet sin samtids sjargong, kalte Monnerot kommunismen for et «totalt samfunnsfenomen» som bryter med «handlingssfærenes autonomi» som er karakteristisk for moderniteten. Opposisjon av religiøs art, mente Monnerot, var nettopp av den typen som den liberale ordenen er minst i stand til å hanskes med, fordi den «forverrer de reelle «interne selvmotsigelsene» i kapitalismen».

Det å sammenligne kommunismen med en 1400 år gammel religion som hevder å ha halvannen milliard tilhengere, er nødt til å ende med en overforenkling som tåkelegger like mye som den avslører. Men hvis vi sammenligner kommunismen med radikal politisk islam, er Monnerots idé om et «totalt samfunnsfenomen» nyttig. Islamismens sterkeste ideologiske kort er bredden i dens appell. I likhet med kommunismen er det en ideologi som er omfattende nok til å omfavne en rekke former for misnøye, for slik å appellere til folk med alle slags bakgrunn og fra alle samfunnsklasser. I 2005 skrev London-avisen The Times om resultatene av en statlig undersøkelse som viste at «de fleste unge ekstremister befinner seg i en av to kategorier: de velutdannede – studenter eller folk med universitetsgrad, med profesjonelle kvalifikasjoner i IT eller tekniske fag – eller taperne, med få eller ingen kvalifikasjoner, og ofte med kriminell bakgrunn». Islamismen kan forstås som en høyt utviklet intellektuell struktur av en universitetsprofessor, og som et kamprop av en analfabet unggutt med balltre.

Hvordan islamismen står i forhold til islam er ikke poenget. Vi kan vite at islamismen er en farlig fiende av den moderne liberale staten før vi har en klar oppfatning av dens religiøse logikk, og før vi vet hva den har å gjøre med «virkelig» islam, om noe. Islamismen blir ikke noe mindre farlig om man demonstrerer at den ikke er det samme som islam.

Men det å si at islam er fred er å protestere litt for mye, særlig i en tid da andre respektable tilhørigheter og affiniteter (som «patriarkatet») granskes nøye for skjulte strukturer av vold og undertrykkelse. I motsetning til Gunnar Heinsohn, som ikke snakker om islam fordi han mener at den ikke er hovedårsaken til terrorismen, virker det som om vestlige politikere ikke vil snakke om islam fordi de innerst inne frykter at den er hovedårsaken. Aldri forkynner politikere mer høylydt at islam er en «fredens religion» enn når bomber sprenges i dens navn. Hvis terroristenes oppfatning av religionen så åpenbart er en fordreining av den ekte varen, hvorfor er det nødvendig at ikkemuslimer belærer muslimer om hva den er? Hvis islam ikke har noe med terrorismen å gjøre, hvorfor føler samtlige europeiske regjeringer at det er nødvendig å strekke ut en hånd til muslimske grupper etter ethvert terrorangrep?

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold