Sakset/Fra hofta

Opprettelse av religiøse organisasjoner

Da islam ble Europas største religionsproblem, var det nesten ingen som våget å si det. I stedet ble det over hele Europa utarbeidet politikk for å legge bånd på islam, mens man lot som om disse båndene var beregnet på alle religioner i samme grad. Det klassiske eksemplet på dette var den såkalte Stasi-kommisjonen, opprettet av Frankrikes president Jacques Chirac i 2003 for å hanskes med en økende tendens blant unge muslimske elever til å gå kledd i slør på skolen, en praksis som hadde avstedkommet nasjonal harme i fjorten år. Stasi-kommisjonen lot som om den grep fatt i en generell trussel mot sekulariteten, snarere enn ett bestemt symbol på islams fremmarsj. Av hensyn til denne foregitte nøytraliteten forbød kommisjonen også jødiske kalotter og «store kors» (hva nå det er) i offentlige skoler. Ved å følge den samme taktikken foreslo den også å opprette en ny nasjonal helligdag på Eid al-Adha, hvilket skulle balanseres ved å gjøre det samme med Yom Kippur. (Dette forslaget ble avvist.)

Selv om begrunnelsen ikke holdt vann intellektuelt, fikk denne fremgangsmåten en politisk suksess man knapt kunne ha drømt om. Sløret ble borte fra skolen med bare minimale protester. Siden dengang har andre land også innført dette systemet med tildeling og opphevelse av religiøse rettigheter i samsvar med et «nøytralt» system av kompromisser. I Italia og bestemte tyske delstater, hvor det også hadde vært strid om sløret, var «prisen» for å få slørene ut av offentlige skoler fjerning av krusifikser fra klasseromsvegger hvor de hadde hengt i århundrer.

Noen land klamret seg fast til denne falske nøytraliteten selv når man hadde med statens sikkerhet å gjøre. Flere uker etter bombingen av offentlige transportmidler i London 7. juli 2005 presenterte Tony Blair hovedtrekkene i en lovpakke mot terrorisme som tok sikte på å balansere to hensyn: en hardere linje overfor terrorismen og respekt for konstitusjonelle friheter. Begge var prisverdige mål, men de konstitusjonelle frihetene ble ansett som svekket av ethvert tiltak som hadde en uforholdsmessig virkning på muslimer. Det å stenge radikale moskeer, et sentralt punkt i planen, ble for eksempel raskt droppet som ugjennomførlig. Det kunne utvilsomt ha vært ordnet hvis staten hadde vært i stand til å finne noen kirker som også var radikale nok til å stenges.

For å fremforhandle slike nøytrale prinsipper har flere europeiske stater begynt å organisere muslimer i offisielle sammenslutninger. En av de bragdene Nicolas Sarkozy skrøt mest av under den franske presidentvalgkampen i 2007, var at han i egenskap av innenriksminster, og i motsetning til flere av sine forgjengere, hadde lyktes i å opprette det franske Rådet for den muslimske tro (CFCM), som organiserer landets muslimer som en religiøs minoritet. CFCM utgjør en kanal som lar staten drøfte med muslimer hvordan man best kan ordne visse saker i fellesskap, som å få servert retter uten svineprodukter i skolekantiner, holde muslimsk begravelse ved offentlige kirkegårder, samt mekling mellom (de hovedsakelig etniske) samfunnene som trenger moskeer og (de hovedsakelig europeiske) nabolagene som protesterer uansett hvor de foreslås etablert. Katolske og jødiske organisasjoner opererer også på denne måten, selv om den beste sammenligningen kan gjøres med Frankrikes «forbund» av forskjellige protestantiske kirker.

Men den muslimske organisasjonen er blitt mye viktigere enn sine katolske, protestantiske og jødiske motstykker. En forskjell er at sakene som ligger innenfor CFCMs ansvarsområde er mer omtvistede, og ikke så lette å begrense til rent religiøse anliggender. I tider med etnisk vold har staten, med sitt desperate behov for representanter å snakke med, oppmuntret CFCM og andre muslimske ledere til å påta seg en erklært politisk rolle, enda deres funksjon er ment å være rent åndelig. Under opptøyene i de franske forstedene klaget Jean-Marc Ayrault, den sosialistiske borgermesteren i Nantes, over at Sarkozy hadde «opphøyet religiøse organisasjoner til en rolle hvor de fungerer som meglere i boligstrøkenes daglige liv».

CFCM er også blitt en mer høyrøstet organisasjon enn man regnet med. Sarkozy klarte kun å stable dette rådet sitt på bena ved å gi en ledende rolle til den radikale Unionen av islamske organisasjoner i Frankrike (UOIF), som er under sterk innflytelse fra Det muslimske brorskapet. Omtrent halvparten av muslimene betraktet i en meningsmåling CFCMs opprinnelige leder Dalil Boubakeur, bestyrer ved den store moskeen i Paris, som en «onkel Tom» (franske muslimer bruker faktisk dette uttrykket), og sverget sitt troskap kun til UOIF. Det har gått litt opp og ned med UOIFs suksess, men de har til tider kontrollert tolv av de 25 regionale rådene som styrer over det mystiske byråkratiet i CFCM. Italias ferske Consulta Islamica ble organisert på samme måte. Der har man også støtt på det problemet som er felles for alle politiske strukturer – at de best organiserte gruppene har en tendens til hverken å være de mest representative eller de mest moderate.

Dette er i all hovedsak problemet med å organisere muslimer i et hvilket som helst statlig system for religionsfrihet. Kristendommens rolle i de vestlige landenes moderne nasjonale liv ble bestemt av hele samfunnet i en antiklerikal tidsalder. Islams rolle bestemmes av muslimer i en multikulturell æra, nærmere bestemt av de muslimene som er inderlige nok, eller tilstrekkelig politiserte, til å bli med i en muslimsk organisasjon i det hele tatt.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»