Sakset/Fra hofta

Lommer av sharia

Problemet med parallellsamfunn var mer dyptliggende i muslimske samfunn enn i andre samfunn som oppstod pga. innvandringen. I 2004 gransket Frankrikes etat for innenlandsk etterretning, Renseignements Généraux, flere hundre bydeler med stor muslimsk befolkning, og fant at halvparten av dem var ghettoisert i samsvar med religiøse skillelinjer. Hva enten islam var årsaken til denne adskillelsen, eller simpelthen en svært alvorlig kompliserende faktor, hadde mange europeere, herunder også muslimer, begynt å tenke på islam som verdensdelens ghettoreligion.

Også før 11. september 2001 var islams ambisjoner om global dominans ofte i kveldsnyhetene på europeisk TV. Svært mange europeiske innfødte så ikke på segregasjonen som en skjebne utholdt av innvandrerne, men som et prosjekt de selv hadde klekket ut. Så snart det ble opplagt at visse innvandrere hadde til hensikt å etablere fremmede kulturer på europeisk jord, fremstod innvandringen i et nytt lys, i særdeleshet den muslimske. Den fremstod som en plan for å skaffe seg territorium. Opprettelsen av muslimske institusjoner var bekymringsfull, uansett hvor uskyldige deres formål var, eller hvor fredelig deres moraloppfatning. I 2005 så den engelske journalisten Rod Liddle de første konturene av en muslimsk stat i Europa. Han skrev at det allerede fantes «en rekke større og mindre byer, fra Rennes i sør og gjennom Lille, Brussel, Antwerpen, Zeebrugge, Rotterdam og Bremen nordover til Århus i Danmark, hvor den muslimske befolkningen nærmer seg eller overstiger 20 prosent (og i noen tilfeller utgjør flertallet)».

Det var ikke bare at unge muslimer assimilerte for sakte inn i den europeiske kulturen etterhvert som generasjonene gikk, men at de slett ikke assimilerte, snarere tvertimot. I 2002 nektet en imam i Roubaix, Frankrike, å møte Lilles borgermester og tidligere arbeidsminister Martine Aubry i sin bydel, idet han sa at det var muslimsk territorium og at det ville være haram (urent) å ønske henne velkommen der. I Aubervilliers, en Paris-forstad rett nord for motorveien rundt sentrum kalt périphérique, som er blitt så inderlig muslimsk at mange barn tar skolefri på fredag for å forberede seg til bønnene, stemte bystyret for å innføre egne timer for kjønnsdelt bading i de offentlige svømmebassengene, av frykt for å krenke muslimske kvinners bluferdighet. I byen Dreux i Normandie, og for den saks skyld også i Danmark, var det protester mot servering av mat som ikke var halal i skolekantiner. Det var alarmerende hvor raskt kulturen på et sted som Rosengård, et boligområde rett utenfor Malmö i Sverige, kunne skilles fra storsamfunnet. Nitti prosent av kvinnene gikk med slør (herunder mange som ikke hadde båret slør før de kom til landet), det samme gjorde deres svenskfødte døtre. Rosengård var ikke farlig i den forstand at der fantes mye narkotika eller kriminalitet, i alle fall ikke til å begynne med. Men innvandringen dit har alltid vært politisk foruroligende i den forstand at den har gjort Rosengård til et fullstendig usvensk sted. Og til slutt oppstod det sammenstøt med myndighetene. I desember 2008 var det flere netter med alvorlige opptøyer mot politiet, med molotovcocktails og hjemmelagede bomber.

Europa over så folk en fremvekst ikke bare av parallelle samfunn, men også av «etniske kolonier», for å låne et uttrykk fra den tyrkisk-tyske etnografen Rauf Ceylan. Barn av innvandrere fant det ikke alltid opplagt at den europeiske kulturen – med sine oppløsningstendenser, sin konsumisme og sin seksuelle lettferdighet – var deres foreldres kultur overlegen. Og takket være fjernsynsapparater og flymaskiner er forfedrenes kultur nå, for første gang i den interkontinentale folkevandringens historie, som regel tilgjengelig, slik at alle innvandrere og deres etterkommere kan ta sin tilflukt i denne. Et halvt århundre etter at den tyrkiske innvandringen til Tyskland begynte, fant Ceylan at tyrkisk fortsatt var hovedspråket i kafeer, moskeer og frisørsalonger i Neufeld, i nærheten av Duisburg, også blant unge mennesker født i Tyskland. Stedene frekventert av menn var skarpt inndelt etter politiske oppfatninger, og politikken som adskilte dem var tyrkisk, ikke tysk.

Dette er grunnen til at innfødte europeere begynte å bli opprørte over utviklingstendenser som tidligere ville ha virket som normal adferd blant innvandrere, slik det fortsatt gjør i USA. Et pakistansk tehus i et område som er fiendtlig innstilt til utenforstående (la oss si i en segregert gate i Oldham) har en annen kulturell betydning enn et pakistansk tehus i multikulturelle omgivelser (som f.eks. Liverpool Street Station i London). Så snart et samfunn er avstengt for utenforstående, er det kun samfunnets egne innbyggere som «får noe ut av det». Deres kvarterer ser nå ut som erobrede territorier snarere enn en multikulturell berikelse. Og hvis slike samfunn i økende grad er religiøse (slik de fleste samfunn av innvandrere er), fremstår de ikke bare som separate områder, men som lommer av sharia, et tema som vil tas opp i kapittel 8. Da et halal-supermarked tilhørende Franprix-kjeden, som ikke solgte alkohol, åpnet i den relativt velstående forstaden Évry sør for Paris, ble det tvunget til å stenge som følge av offentlig press.

Bygging av moskeer var spesielt alarmerende for europeere. Man var ikke særlig i tvil om hva det ville bety i det lange løp. Moskeene var ikke provisoriske fotfester for neste generasjon, som uunngåelig ville bli europeisert. Nei, de var en erklæring om at folk fra nå av hadde til hensikt å leve slik de hadde gjort i gamlelandet siden tidenes morgen, i alle fall innenfor den sfæren av livet som kanskje er den viktigste.

Opprettelsen av religiøse institusjoner er et velkjent og forutsigbart stadium i innvandreres liv, men de opprinnelige beboerne i München, Köln og Vest-Amsterdam, som alle hadde vært åsteder for tumulter omkring bygging av moskeer, så det ikke på den måten. Moskékomplekset i Duisburg/Marxloh, det største i Tyskland, møtte også motstand, selv om det var selve prototypen på en moderne, religiøs institusjon, med sine medlemmer fra den øvre middelklassen og millioner av euro i finansiering fra lokalmyndighetene og Den europeiske union. Moskeens henstilling om en 34 meter høy minaret ble tatt til følge, men en muezzin (som kaller til bønn) en gang i uken ble blankt avvist. TV-kanalen ZDF gav sendetid til sensasjonelle påstander om at tyskere nå måtte snakke tyrkisk for å få gjort sine daglige forretninger i Marxloh. Den store, moderne moskeen, som var tenkt å bevege Duisburgs tyrkisk-muslimske samfunn inn i den moderne tildsalderen, avstedkom mer offentlig uro enn noen andre av de 45 moskeene i Duisburg noen gang hadde gjort, til tross for at disse var plassert i garasjer, kjellere og bakgater og enkelte av dem var blitt drevet av uforsonlige muslimer. Og grunnen var åpenbar: Den store moskeen betydde at islam hadde kommet til Tyskland for å bli.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»