Sakset/Fra hofta

Kapittel 6 – En motkultur

Folks lojalitet forandrer seg ikke nødvendigvis når de skifter statsborgerskap, eller sågar ytre adferd. «Innvandrerbefolkningen hadde ikke slått rot i dette landet,» fastholdt Enoch Powell i 1968. «Den hadde fortsatt tilhørighet til sine hjemland, både i øst og vest. […] For det store flertallet [av innvandrerne] har det bokstavelig talt vært forflytning innenfor et samfunn som har reist over kloden for tilfeldigvis å slå seg ned i Storbritannia. De kunne ha reist hvor som helst.» For Powell minnet den massive tilstrømningen av utlendinger til Europa mer om kolonisering enn om innvandring. Hans syn var ikke akseptabelt i høflig selskap på 1990-tallet. Da foreslo den tidligere Tory-lederen Norman Tebbit en mildere og mer avslappet måte å bedømme nykommernes tilhørighet på: Hvordan de oppførte seg, eller hva de følte i dypet av sitt hjerte, når deres gamle hjemland spilte mot England i cricket. «Hvilket lag heier de på?» spurte Tebbit. «Det er en interessant test. Vender man fortsatt tilbake til stedet man kom fra, eller tar man sitt nye hjemsteds parti? Og jeg tror vi har virkelige problemer i så henseende.»

Tebbits uskikkelige bemerkning førte til anklager om urimelighet som understreket poenget hans. Problemet med «Tebbit-testen» var at så mange innvandrere – til og med også barn av innvandrere – ikke bestod den. I den nederlandske byen Osdorp, i stor grad kolonisert av marokkanere, ble en bartender gjenstand for «høylydte ukvemsord» av en gjeng tilhørende lokalbefolkningen da han forsøkte å stille inn TV-en på VM-kvalifiseringskampen mellom Nederland og Tsjekkia, og ikke den mellom Marokko og Tunisia. Den 6. oktober 2001, en måned etter angrepene på World Trade Center, møttes Frankrikes og Algeries fotballandslag til en «vennskapskamp» på Stade de France nord for Paris. Tusener av franske arabere pep ut det franske laget, og de pep under den franske nasjonalsangen «Marseillaisen». (Piping er europeiske fans’ variant av buing.) Flere hundre personer stormet banen, hvilket gjorde at kampen måtte avbrytes. «Skriking under Marseillaisen er ikke en forbrytelse, ikke engang en forseelse,» skrev en journalist i dagsavisen Libération på forhånd. «Å bruke det mot franskmenn eller fransk-algirske innvandrerungdommer, ville være å sette spørsmålstegn ved deres fulle status som statsborgere.» Tebbit-testen krevde for mye av innvandrerne under den rådende politiske forståelsen.

Jus soli og jus sanguinis, assimilasjon og integrasjon

I lang tid etter den andre verdenskrig hadde det vært relativt enkelt å bli europeisk statsborger. Til Powells og andre innvandringsmotstanderes raseri oppløste Storbritannia et helt imperium bestående av mer enn en halv milliard mennesker uten å formulere klare kriteria for tildeling av statsborgerskap. Loven om statsborgerskap fra 1948 forsøkte å gjøre dette ved å opprette en kategori av innbyggere uten statsborgerrett, men et smutthull tillot innreise til Storbritannia for enhver «som har britisk pass eller et pass utstedt av den britiske regjeringen». Siden det også var blitt utstedt pass av Storbritannia i kolonistatene, åpnet loven porten til landet for enhver som var i stand til å utnytte den.

Det fantes i hovedsak to systemer for statsborgerskap i Europa. Under jus soli («territoriets rett»), som ble foretrukket i Frankrike, for ikke å snakke om USA, fikk alle som ble født på statens territorium automatisk statsborgerskap, uansett hvor deres foreldre kom fra. Under jus sanguinis («blodets rett»), som var tradisjonen i Tyskland, fikk de ikke det. Man fikk statsborgerskap hvis – og i de fleste tilfeller bare hvis – ens foreldre var tyske. Så barn av algirere født i Frankrike kunne kalle seg franske, men tyskfødte barn av tyrkere var ikke tyske ifølge loven.

Jus sanguinis var ikke så illiberal som den så ut til. Den hadde sitt opphav i den geografiske spredningen og i den semiføydale politiske organiseringen av de tyske territoriene frem til det 19. århundret, ikke i moderne raseteorier. I datidens Tyskland hadde jus sanguinis vært mer liberal, for det betydde at man først og fremst var ens foreldres barn, ikke eiendommen til fyrsten hvis territorium man var født på. Men i etterkrigstidens Europa var jus sanguinis en skyteskive for liberal forakt. Det vakte oppsikt da Tyskland i 1998 forsøkte å deportere Muhlis Ari, en 14 år gammel gutt uten statsborgerskap med en rekke voldsepisoder på samvittigheten (for å beskytte hans anonymitet ble han kalt «Mehmet»), tilbake til Tyrkia. Da Aris advokater og slektninger klarte å vise at han kunne lite tyrkisk og lite om Tyrkia, var det uunngåelig at han ville få lov til å bli. Jus sanguinis var på vei ut.

Grunnene for å erstatte jus sanguinis med jus soli var ikke bare prinsipielle. Det var også praktiske, til og med kyniske. For noen tilhengere av jus soli var det et gode i seg selv å legge færrest mulig hindringer i veien for EU-statsborgerskap. For mange innvandrere var likestillingen oppnådd under jus soli en vei til de spesielle privilegiene i jus sanguinis. De ble i stand til å velge og vrake mellom de to systemene. Av formelle, legalistiske og upersonlige, «moderne» grunner, som at man var født eller lenge hadde bodd på statens territorium, ble innvandrere eller barn av innvandrere innvilget statsborgerskap. Siden kunne de av høytidelige, mystiske, klanpregede og førmoderne grunner som hadde med «blod» å gjøre, be om oppholdstillatelse for sine utenlandske slektninger (for at disse siden skulle få statsborgerskap).

Et av de første tiltakene Gerhard Schröders regjering iverksatte etter at den kom til makten i 1998, var en statsborgerskapsreform som i det store og hele gjorde jus soli til tysk lov. Den slo fast at fra og med 2009 kunne (og måtte) tyskfødte barn av utlendinger ved 18 års alder bestemme hvorvidt de ønsket å være borgere av Tyskland eller av opphavslandet. Det å ha millioner av «utlendinger» i landet var både en byråkratisk hodepine og en politisk belastning. Å omdefinere utlendinger som innfødte så ut til å være en enkel «løsning» på mange problemer, om man antok at velgerne ikke la merke til det. Men det gjorde de, selvsagt. Noen uker etter at den nye loven om statsborgerskap ble vedtatt, led Schröders sosialdemokratiske parti en rekke forsmedelige nederlag i Bundesrat-valgene, som alle kom til å dreie seg om statsborgerskapsspørsmålet, nederlag som partiet (i skrivende stund ti år senere) aldri har kommet helt over.

Den spanske statsminister Zapateros massive amnesti til 700.000 ulovlige innvandrere i 2005 – den mest omfattende tildelingen av statsborgerskap på stor skala i nyere tid – hadde en lignende ettervirkning. I Spanias tilfelle rettet ikke fiendtligheten seg mot regjeringen, men mot dem som nøt godt av tiltaket. Ett år etter amnestiet viste meningsmålinger at spanske muslimer hadde et relativt fordelaktig vurdering av sitt forhold til ikke-muslimer i Vesten. Nesten halvparten av muslimene (49 prosent) var tilfreds med hvordan de kom overens med innfødte spanjoler, mot 23 prosent som ikke var det. Det var en mer positiv holdning enn muslimer hadde til sine ikke-muslimske medborgere i Storbritannia (23 prosent positive, 62 prosent negative), Tyskland (29-60) eller Frankrike (41-58). Men spanske ikke-muslimer var plutselig mer fiendtlig innstilt enn andre europeiske innfødte var til muslimene i sine land. Kun 23 prosent av spanjolene syntes at de kom godt overens med sine muslimske naboer, og 83 prosent assosierte islam med fanatisme.

Dragkampen mellom jus soli og jus sanguinis fant kun sted i perioder med høy innvandring. I andre tider var det ikke så viktig på hvilken måte utlendinger fikk statsborgerskap. En person som f.eks. ble født i Frankrike, fikk fransk statsborgerskap. Vedkommende ville komme til å leve sitt liv like «fransk» som en person av fransk avstamning, og assimilere inn i den franske kulturen og bli fransk. Hva annet kunne han gjøre? Før masseinnvandringens tid var assimilering helt nødvendig, for det å ikke assimilere innebar utfrysning, ensomhet og fravær av deltagelse i økonomien. Om nødvendigheten av å assimilere aldri ble utformet som lovtekst, var det kun fordi det var altfor opplagt.

Akkurat som det var to måter å bli europeer på ifølge lovens bokstav (dvs. statsborgerskap), fantes det to måter å bli europeer på i samsvar med lovens ånd (dvs. assimilasjon). Det fantes en fransk modell for assimilasjon, som fremholdt at innvandrerne burde bli franske i sin kulturelle lojalitet. Og det fantes en mer multikulturell britisk modell, hvor man kunne beholde sin kultur så lenge man adlød landets lover. I den massive, for det meste muslimske, innvandringens tidsalder gjorde ingen av modellene noen særlig god jobb hva angikk offentlig orden eller det å skape arbeidsplasser for etniske minoriteter. Hvorvidt den franske eller den britiske modellen var på moten blant politikere, avhang av hvilket land som sist hadde hatt opptøyer. Etterhvert fikk man avgjørende grunnlag – i form av terrorisme, voldsgjenger og massiv mobilisering mot ytringsfriheten – for å konkludere at Storbritannia hadde de alvorligste problemene med å assimilere innvandrere i hele Europa. Men innen da hadde den britiske modellen, som hadde den fordelen at den krevde færrest anstrengelser fra de politiske ledernes side, for det meste triumfert. Naturaliserte innvandrere hevdet i økende grad retten til å «integrere seg» snarere enn å assimilere, hvilket betydde å leve som utlendinger i Europa.

Politikerne gikk med på denne forståelsen, selv de som var ansett som intolerante eller langt ute på høyresiden, som om integrasjonen var en ny og bedre versjon av assimilasjonen. At ordet integrasjon i det hele tatt var blitt lånt fra den amerikanske borgerrettsbevegelsen, er et annet tegn på at Europa slet med et særdeles vanskelig problem (som USAs raseproblem) snarere enn å administrere en overgangsfase (som innvandringen til USA). Göran Johansson, en svensk sosialdemokratisk leder av den gamle skolen som var blitt ordfører i Göteborg, var kjent for å skyte fra hoften om hvordan innvandrerne var i ferd med å forandre byen hans. Men selv han sa: «Jeg liker ikke assimilasjon, jeg liker integrasjon. Både svenskene og innvandrerne må forandre seg.» Da han ble bedt om å forklare hva han mente med integrasjon, svarte Johansson: «Jeg gir blaffen i om du respekterer vår kultur, du trenger bare å adlyde loven.»

Men selvsagt må man adlyde loven! Det er det som gjør den til lov. Å forlange at innvandrerne må følge loven, er det samme som ikke å forlange noen verdens ting.

Resultatet ble at Europa ble fylt opp med fremragende, anstendige og lovlydige personer, hvis tanker om fremragenhet og anstendighet ikke hadde noe som helst med Europa å gjøre. Sarfraz Manzoor, en engelsk spaltist av pakistansk herkomst, skriver:

Min generasjon, og generasjonen etter meg, sliter stadig med spørsmålet om hvor vår lojalitet ligger, og dette er etter å ha vært omgitt av den britiske kulturen i en mannsalder. De mennene som drømmer om å flytte fra Lahore til Leicester, eller kvinnene som ber om at et arrangert ekteskap vil bringe dem fra Bangladesh til Brick Lane, kommer ikke fordi de føler noe slektskap med det som løst kan kalles britiske verdier. De vil gjerne komme av den enkle grunn at det er bedre å bo her enn der hvor de kommer fra. Det er en fullt ut respektabel og forståelig grunn. Men det er latterlig å mene at den eneste virkningen dette har på vårt land er økonomisk.

Ideen om at ingenting, ikke engang lojalitet, ville bli krevd av innvandrerne så lenge de ikke brøt landets lover, dukket opp igjen og igjen i en eller annen form, stadig også blant tilhengere av en hard linje. Jürgen Rüttgers, delstatsminister i Nordrhein-Westfalen, hadde fått rykte på seg for å være en av Europas erke-xenofobe takket være kommentarer som den om inderne nevnt i kapittel 3, samt for å ha advart om at det ikke fantes grunnlag for å hevde at noe multikulturelt samfunn noengang hadde fungert noe sted i verden. Men også han sa: «Integrasjon er ikke assimilasjon. Du trenger ikke å oppgi religionen din, men du må akseptere våre grunnleggende verdier.»

Rita Verdonk, den tidligere nederlandske innvandringsministeren som i årene etter mordet på Theo van Gogh i 2004 er blitt betraktet som den mest uforsonlig innvandringskritiske politikeren på regjeringsnivå i Europa, insisterte særskilt på at integrasjon, og ikke assimilasjon, var den nederlandske måten. «Assimilasjon betyr at man mister identiteten opphavslandet gir en,» sa hun. «Vår politikk er denne: Man må lære det nederlandske språket, følge våre regler og verdier, og adlyde loven.» Kun én fremtredende representant for den politiske hovedstrømningen har offentlig tatt dissens fra dette synet: den konservative, tidligere venstreorienterte, tyske innenriksministeren Otto Schily, som sa: «Den beste formen for integrasjon er assimilasjon.»

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»