Sakset/Fra hofta

Kapittel 8 – Kjønnsregler

Muslimer i Europa kommer fra (eller oppdras av foreldre fra) kulturer hvor kvinner er strengt underordnet sine ektemenn, og menn i sin alminnelighet. Av og til er denne underordningen religiøst begrunnet, av og til ikke, men i den muslimske verden er dette et nesten universelt sosiologisk faktum. Nykommere til Europa havner i et samfunn som er ivrig opptatt av å forkynne likestilling mellom kjønnene. Det er et sjokk. For mange muslimske gutter og menn er det også et falsum. De hevder at det europeiske samfunnet i realiteten undertrykker dem, og de har et poeng. Europeiske sjefer og dørvakter, eller lærere og politifolk, blir vettskremt av muslimske menn, som de assosierer med lovbrudd, kriminalitet og dårlige skolekarakterer. Kvinner har lettere for å komme inn i bedriftslivet, opptre i det offentlige rom og slippe inn på nattklubber. Forskjellene i utdanningsnivå er store og voksende. Blant innfødte i Nederland er det litt flere kvinner enn menn som studerer jus; blant ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere er det derimot nesten dobbelt så mange kvinner som menn. Det er ikke uvanlig med ekteskap hvor kona jobber som sekretær for eieren av et advokatfirma eller assistent for en fremragende kirurg, mens mannen hennes kjører drosje eller går på ledighetstrygd.

Seksuell frihet: et udiskutabelt europeisk krav

I likhet med de fleste amerikanske ledere hevder de fleste europeiske ledere at kjønnene er jevnbyrdige og likestilte. Men det finnes en forskjell. I USA er det betydelig større forståelse for kvinner som velger bort arbeidet, eller som ønsker slike ordninger i hjemmet som var vanlige for femti år siden. Over store deler av Europa, og helt sikkert i tankene til den ledende klassen i Nord-Europa, blir en slik bruk av friheten forbundet med bakstreverskhet og kulturell kapitulasjon. Husmoryrket eksisterer ikke som ambisjon, heller ikke engang som tankemessig kategori. I Sverige vekket den feministiske essayisten Nina Björk i 2005 landsomfattende debatt da hun i en kommentarartikkel i riksavisen Dagens Nyheter var så dumdristig å antyde at barn kanskje har bedre av å bli oppdratt av sine egne foreldre enn i statsstøttede barnehager hvor samme standard gjelder for alle. En nederlandsk film som forteller innvandrere som ønsker statsborgerskap om deres ansvar, fastholder at: «I Nederland er siktemålet at alle skal arbeide, både menn og kvinner, slik at enhver har sin egen inntekt. Dette gjelder også kvinner med barn.» Toinntektsfamilien er ikke et alternativ, slik det ville være i USA, det er et mål.

Tilpasning til europeiske omgangsformer på seksualitetens område og i forholdet mellom kjønnene, er det eneste udiskutable kravet Europa stiller til sine innvandrere. De feministiske ideene er så tett forbundet med assimilasjonen at Sverige har et regjeringsmedlem (i skrivende stund Nyamko Sabuni, født i Burundi) som er «integrasjons- og likestillingsminister», som om disse to bare var forskjellige ord for samme ting. Europeerne nøler kanskje med å tilkjennegi noen som helst preferanse for egen høykultur eller eget kjøkken fremfor utenlandske sådanne, de er ivrige etter å oppgi ytringsfriheten når den krenker muslimske følelser, og de er villige til å sverte som ekstremist eller fascist enhver som mener at islam utgjør en spesiell fare hva terrorismen angår. Med kjønn stiller det seg annerledes. Det er lakmustesten som assimilasjonen – og sågar medlemskap i det nasjonale samfunnet – bedømmes med. Det er det ene området hvor europeere opprettholder både en dyp skepsis mot muslimske sedvaner og en selvtillit på vegne av egne institusjoner som er blottet for tvil.

Denne mistenksomheten blir dessuten islam som religion til del, direkte og uten omsvøp, og ikke noe annet fenomen som «fattigdom», «segregasjon» eller «tradisjon». I Storbritannia – som er det europeiske landet hvor muslimers og ikke-muslimers holdninger til kvinner adskiller seg minst – mener 60 prosent av de innfødte at muslimer er «respektløse» overfor kvinner. Mistroen er gjensidig i alle land. Hvis man spør spanske ikke-muslimer om muslimer «respekterer kvinner», svarer de «nei» med 83 prosent mot 12. Spør man spanske muslimer om ikke-muslimer respekterer kvinner, svarer de «nei» med nesten identisk margin (82 prosent mot 13). Om den tradisjonelle muslimske oppfatningen at kvinner med avslørende antrekk innbyr til seksuell aggresjon, skriver den egyptisk-nederlandske feministen Nahed Selim: «Et høyt antall nederlandske muslimer er sannsynligvis helt enig i dette synspunktet, selv om de av forståelige grunner aldri ville si dette offentlig.»

Kollisjonen mellom feminismen og den muslimske innvandringen skaper et mannsproblem. For mange muslimske menn er det ikke opplagt at det vestlige systemet med kvinners rettigheter rent objektivt er overlegent. Ydmyket av en ombytting av de tradisjonelle økonomiske relasjonene mellom menn og kvinner, og panikkslagne av å se at kvinnene er frigjort fra deres kontroll i et rikt og hedonistisk samfunn, er de tilbøyelige til å se med nostalgiske øyne på tradisjonene i gamlelandet, hvor den seksuelle adferden overvåkes strengere i samfunnet. Dette gjelder ikke bare innvandrede menn, men også deres europeiskfødte sønner, som kanskje klandrer den vestlige feminismen for sine kastrerte fedres lave status. Menn søker tilflukt i rommene hvor de har kontroll: innvandrerbydeler, sosiale sirkler og særlig moskeer. Moskeer er mannsdominerte institusjoner de fleste steder i verden, akkurat som kirker har en tendens til å være kvinnedominerte. Blant algirere i Frankrike går for eksempel omtrent 15 prosent av mennene i moskeen, mot 6 prosent av kvinnene. Etterhvert som de muslimske institusjonene øker i antall – hvor moderate eller utadrettede de enn måtte være – tiltar samtidig en alternativ modell for relasjoner mellom kjønnene i styrke.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»