Sakset/Fra hofta

Islam eller sedvane?

I skarp kontrast til f.eks. urbane opptøyer og anti-amerikanske eller anti-israelske demonstrasjoner, utløser ikke muslimsk vold mot kvinner noen appell om «forståelse» for de omstendighetene som forårsaker den. Roger Cohen, som skriver fintfølende og nyansert om europeisk innvandring, skriver dette om æresdrap: «En autentisk kultur er én ting, det å trampe på grunnleggende menneskerettigheter som likestilling mellom kvinner og menn, en helt annen.» At den kurdiske kulturen kan være voldelig og kjønnsdiskriminerende, betyr ikke at den mangler autentisitet. Ei heller er likestillingen mellom kvinner og menn «grunnleggende». I et globalt perspektiv er den i virkeligheten ganske eiendommelig. Det er et resultat av en linje i vestlig sosial tankegang som begynner i det nittende århundre.

Det kreves svært få voldshandlinger for å hindre at hele samfunn av muslimske kvinner ikke får ta del i den erobringen. Det vil gå mange år før mordet på Fadime Sahindal er helt ute av bevisstheten hos mange kurdiske kvinner i Sverige. Handlinger som det å brenne Sohane Benziane levende gjør mer enn å terrorisere og drepe. Slike handlinger skaper lov. De hevder suverenitet over visse deler av det europeiske territoriet, hvor det er et annet seksuelt regime som styrer. Hva er dette regimets natur? Er det i realiteten islam som utbres når kvinner blir skutt, brent levende og vansiret? Eller er det bare en forklaring på uvesenet som lanseres etterpå?

Det spørsmålet er vanskelig å besvare. Kvinnenes underordnede rolle er utvilsomt en del av de fleste islamske kulturer. Kvinnelig omskjæring og disiplinær vold i form av æresdrap utgår begge fra bestemte tradisjoner i Øst-Afrika og Øst-Tyrkia som også er muslimske. Men vi bør ikke forveksle visse muslimers lovbrudd og kvinnehat med all konservativ islam, enda mindre med radikal islam. Konservative muslimer i Vesten har ofte gått i bresjen for å utrydde kulturelle praksiser som sekulære personer i Vesten finner avskyelige. Hassan Moussa i det svenske imamrådet har kjempet i fremste linje mot kvinnelig omskjæring. I Duisburg ble en kampanje mot tradisjonelle tyrkiske søskenbarnekteskap ledet av Yasemin Yadigaroglu, en from og hijabbærende muslim, som kalte fenomenet «en forvrengning av islam».

De mest politiserte muslimene, de radikale eller islamistene, har ikke bestandig et forutsigbart syn på forholdet mellom kjønnene. De kan være tradisjonelle eller moderne, kjønnsdiskriminerende eller tilhengere av likestilling. Den unge kvinnen i Hofstad-nettverket, gruppen Theo van Goghs morder kom fra, fortalte den undersøkende nederlandske journalisten Janny Groen at radikalismen for dem var en flukt fra tradisjonen. «De mottar undervisning i moskeen, hvor de lærer om den «rene» islam for 1400 år siden,» skriver Groen. «Menn og kvinner er biologisk forskjellige, blir de fortalt, men de var likestilte på den tiden. De lærer på en likefrem måte om sine seksuelle rettigheter. For disse jentene ser den «rene islam» ut til å frigjøre dem fra undertrykkende partnere.» De har til og med funnet et smutthull i islamsk lov som på spissfindig vis lar dem delta i det nederlandske samfunnets promiskuitet, nemlig de uformelle polygame «ekteskapene» som varer i mellom fem dager og noen måneder.

Den britiske journalisten Shiv Malik oppdaget det samme fenomenet blant britiske radikale. «En av de faktorene som har bidratt mest til den britiske islamske radikalismen er ekteskap,» skrev han. «Islamismens viktigste grunnsetning er at muslimer ikke bør adskilles av rase eller nasjonalitet, at alle muslimer er ett. Det kan derfor finnes en islamistisk vei bort fra kravet om å gifte seg med ens søskenbarn.» Vestlig hedonisme er gjenstand for mange radikale muslimers forakt, men et ønske om å unngå å bli del av en tradisjonell husstand og å få mer sex, kan i noen tilfeller være en drivkraft bak unge muslimers radikalisering.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»