Sakset/Fra hofta

Islam og vold

Hvis man brakte resonnementet i forrige avsnitt til sin logiske konklusjon, så ville «årsakene» til at mye av den islamistiske volden begås være uvesentlige. Volden ville simpelthen dreie seg om seg selv. Hvilket er omtrent det den pakistanske journalisten Ahmed Rashid oppdaget da han studerte de ivrigste og mest hardkokte jihadistene, de som dro for å føre jihad i Afghanistan på 1990-tallet. «De unge mennene som trente i disse leirene,» skrev Rashid, «hadde ikke fått sin skolegang i de islamske skolene kalt madrassaer, og de var mindre inspirert av ekstremistisk islamsk ideologi enn av ønsket om å se verden, bruke våpen og oppleve et ungdomseventyr.» Selve religionen islam, som for tiden er gjenstand for så mye strategisk diskusjon, ser ut til å være et blindspor i slike tilfeller, en velegnet rasjonalisering av voldelige mennesker som gjerne vil tenke på seg selv som noe mer enn vanlige forbrytere. Selv om det pågår et sammenstøt mellom sivilisasjoner, er det ikke nødvendigvis et sivilisasjonssammenstøt.

Ikke desto mindre bør vi nøle med å forkaste islam som en forklaring. Uansett hva den terroristiske volden handler om, sier terroristene at den handler om islam. Vi kan akseptere at det er sedvaner, og ikke selve islam, som skaper de største problemene innenlands i konfrontasjonen mellom Vesten og muslimer, som æresdrap og kvinnelig omskjæring. Men jihadterroren er noe annet. Osama bin Laden kjemper ikke for hadramienes folkekultur, som risikerer å forsvinne i en bølge av uhemmet globalisering. Han kjemper for islam. Det finnes helt sikkert andre måter å leve islamsk på enn han gjør. Men vi vet nok om Osama bin Ladens liv – om de mange timene han studerte etter skoletid, om hvor sterkt knyttet han var til islam, ikke bare i egenskap av fremtredede terroristleder, men også som sky, ung mann – til å vite at han lever ut islams bud slik han oppriktig forstår dem. Muslimer verden over har vist seg villige til å følge i hans fotspor, tusenvis av dem i Europa.

Enhver kan selvsagt påkalle religionen idet han griper til våpen. Spørsmålet er om den islamske volden i øyeblikket er noe som skyldes forbigående omstendigheter, eller om den kommer fra selve islams hjerte. Her finnes det forskjellige syn. På spørsmål om islam var en fredens religion svarte den britiske religionssosiologen David Martin: «Vel, islam søker fred, men på sine egne premisser.» Han siterte lignende kommentarer gitt av Rowan Williams, erkebiskopen av Canterbury, som sa at islam var en fin religion, men at den satte seieren svært høyt. For noen av dem som betrakter Koranen som en kilde til vold, er det Koranens stridbarhet som gjør at dens oppfordringer til vold skiller seg fra de som finnes både i jødedommen og kristendommen (som 5. Mosebok 18, 20 og Apostlenes gjerninger 3, 22-23).

For andre er det en forskjell i islams etiske stil som får dens tilhengere til å gripe raskere til vold enn tilhengere av tradisjonell kristendom. En hyppig nevnt forskjell er islams mangel på en forestilling om arvesynd. I Koranens sura 14:22, innrømmer f.eks. Satan at han ikke har noen virkelig innflytelse over mennesket. Forfatteren Salman Rushdie har fremmet dette synet med styrke: «Det vestlige, kristne livssynet har å gjøre med skyld og frelse, en idé som er totalt uviktig i Østen, fordi det hverken finnes noen arvesynd eller noen frelser. I stedet legges det stor vekt på «ære». Jeg finner det problematisk.»

Den israelske diplomaten Mordechay Lewy formulerte det samme poenget noe annerledes i en klassiker av en artikkel om temaet i 2003, hvor han skilte mellom kristendommen, som han kalte en «skyldkultur», og islam, som han kalte en «klandringskultur». Lewy skrev: «I en åpen eller uerklært konflikt mellom de to kulturene kan ikke Vesten handle fritt på grunn av selvpåførte moralske grenser. Denne selvbeherskelsen respekteres ikke i den klandrende, østlige kulturen, men tas i stedet som et tegn på svakhet.» Ettersom slike ting bestemmes dypt nede i den enkelte troendes samvittighet, faller temaet utenfor denne bokens rammer (og kompetansefelt). De nevnes her kun for å skissere konturene av en pågående diskusjon, ikke for å delta i den.

Likevel bør man merke seg to eiendommeligheter ved hvordan islam gjennom historien har vekselvirket med politikken, fordi disse vedrører Europas største politiske engstelser hva islam angår. For det første har islam sharia, et lovverk som regulerer alle sider ved sosial adferd, selv om sharia varierer og er åpen for tolkning. For det andre har islamske kulturer konstant avstedkommet autoritære regimer – faktisk så konstant at velmenende akademikere som regel viser til svært kortlivede mutazilittiske nyvinninger i det niende århundre når de ønsker å begrunne islams åpenhet for nytolkning og rasjonell debatt. Det at ikkemuslimer tenker på islam som den autoritære religionen fremfor noen, er kilde til mange misforståelser med muslimer, som – med rette – hevder at det er en radikalt egalitær religion. I teorien burde det være en radikalt fri religion. Den ser ikke for seg noe religiøst hierarki, og har strengt tatt ikke noen geistlige. Kanskje er det fordi islam ikke anerkjenner noen sekulær autoritet at den gir opphav til anarki. Og regjeringer som bygger sin legitimitet på evnen til å skape orden i en situasjon av anarki, er nesten pr. definisjon autoritære.

Dette paradokset var svært iøynefallende for den britiske eventyreren Wilfred Thesiger da han reiste rundt i Arabias nær folketomme ørken i årene etter den annen verdenskrig. Han anså beduinene han møtte for å være de opprinnelige og arketypiske muslimene, og han skrev følgende i Arabian Sands (1959):

Samfunnet beduinene lever i er tribalt. […] Det finnes ingen sikkerhet i ørkenen for en person som befinner seg utenfor sin egen stamme. Dette gjør det mulig for stammelovene, som er konsensusbaserte, å fungere hos verdens mest individualistiske rase. […] Det er således et merkelig faktum at stammelover bare kan fungere under anarkiske tilstander, mens de bryter sammen så snart freden kommer til ørkenen, siden en mann som ikke bifaller en beslutning, kan nekte å la seg binde av den.

I den muslimske verden vil folk være mer villige til å binde seg til en regjering som taler på vegne av islam, enn til en regjering som taler på vegne av et politisk parti – som kan betraktes som en rivaliserende stamme. Alternativer til teokratiet har vært utprøvd i løpet av de siste hundre årene, fra Kemal Atatürks Tyrkia til Saddam Husseins Irak, med varierende hell. Men alternativenes tid ser ut til å være forbi. De sist utnevnte regjeringene i muslimske land – i Irak og Afghanistan, samt det post-kemalistiske AKP-styret i Tyrkia – ser alle for seg at islam skal ha en betydelig konstitusjonell rolle.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»
Del L: Motstand og jihad