Sakset/Fra hofta

Den europeiske modellen for håndtering av religion

Vest-Europas system med skille mellom kirke og stat oppmuntrer ikke til erklæringer om hvilke tanker om sannhet som er best eller hvilke som, for å bruke Carlyles ord, er «uslest». Systemet beskjeftiger seg med religionens plass i samfunnet, snarere enn å gå religiøse doktriner etter i sømmene fra innsiden. Denne tilbakeholdenheten har vært en stor styrke. Så lenge stridigheter vedrørende religion dreide seg om småkrangling mellom kristne konfesjoner, eller om de ikke-troendes status i kristne samfunn, fungerte systemet bemerkelsesverdig bra. Men det er utilstrekkelig når man har med islam å gjøre.

Et tegn på denne utilstrekkeligheten er at politikere i økende grad uttaler seg om hva islam er og ikke er. De som kommer med slike uttalelser, prøver vanligvis å renvaske islam for anklagen om at det er en voldelig eller intolerant religion, slik George W. Bush gjorde på mye omtalt vis i dagene etter 11. september 2001, da han sa at «islam er fred». Man kan høre statsmenn uten arabiskkunnskaper som fremholder hva Koranen sier eller ikke sier om plikten til å bære slør. Man leser om de «dårlig skolerte, for det meste utenlandske imamene» som oppildner unge menn til terrorisme, eller «dårlig utdannede dommere» i sharia-domstoler. Det er aldri islam i seg selv som klandres, men alltid en eller annen avvikende, tilfeldig og atypisk ytre omstendighet som besværer islam, og de som kan klandres er en håndfull gærninger, vranglærere, hemmelige agenter og ondskapsfulle personer som ikke er representative for islam. Allmennheten lar seg som regel ikke overbevise om at det forholder seg slik. Den spør hva slags religion det er som krever ekspertise – sågar «skolering» – for å unngå at den blir farlig i hendene på sine utøvere. De fleste kristne prester i USA er helt sikkert «dårlig skolert», og de fleste nye prester i Irland (hvor det nå kun ordineres en håndfull hvert år) er «utenlandske». Men de skremmer ikke folk. Og om de gjorde det, ville de færreste hevde at deres fryktinngytenhet ikke hadde noe som helst å gjøre med «virkelig» kristendom.

Europas system for religiøs pluralisme varierer i detalj fra land til land. Noen land, som Danmark og Storbritannia, har statskirker, men disse er rudimentære og for det meste seremonielle – statsreligioner har ikke forrang fremfor andre. Tyskland har kirkeskatt, og landet bruker religiøse organisasjoner som et middel til fordeling av helse- og sosialtjenester. Irland nevner den hellige treenigheten i sin grunnlov. Frankrikes system, kjent som laïcité, er det omhyggeligst utarbeidede sådanne. Landet skiller religionen strengt fra politikken, og det forventer at religiøse samfunn utnevner representanter som fungerer som statens samtalepartnere. Men i hovedtrekk er alle disse ordningene, samt de grunnleggende frihetene de garanterer, de samme. De utgjør et enkelt system, som vi kan kalle den europeiske sekularismen.

Sekularismens historie er på kant med sekularismens teori, i alle fall slik teorien legges frem i dag. Alle europeiske ordninger for regulering av religion ble tenkt ut for å begrense innflytelsen til kristendommen spesielt, ikke religionen i sin abstrakte alminnelighet. I europeisk sekularisme er det alltid en stilltiende balanse mellom kristendom og opplysningstidens skepsis, og noen ganger er denne balansen uttrykkelig fastslått. I Nederland er såkalte Artikkel 23-skoler – som lar religiøse samfunn opprette sine egne skoler – blitt omdiskuterte etter at masseinnvandringen begynte. I teorien lar de muslimer lære bort ting som nederlendere finner frastøtende, som manglende likestilling mellom kjønnene. Men slike skoler kan ikke simpelthen nedlegges. De betraktes nemlig som en motytelse gitt til den mektige nederlandske reformerte bevegelsen for hundre år siden, for at denne skulle gi avkall på krav om mer kristen påvirkning av nederlandsk kultur. Den tradisjonelle romersk-katolske «religionstimen» i offentlige italienske skoler var en uttrykkelig innrømmelse gitt Den katolske kirken på den tiden Italia ble samlet.

Selv der hvor man kom religionen i møte uten å lovfeste det spesielt i en konstitusjon, ble samfunnets religiøse beskaffenhet tatt for gitt. For å opprettholde sin stabilitet er alle europeiske kulturer avhengige av den fortsatte eksistensen av en viss kristen etikk, og de ville ha vanskelig for å forsvare sine «verdier» i dens fravær. Ikke lenge etter mordet på Theo van Gogh beklaget den nederlandske forfatteren Leon de Winter seg over hvordan «motkreftene» som landets toleranse støtter seg til, ble undergravet av trykket fra masseinnvandringen. «Under overflaten på den overstrømmende «anything goes»-holdningen holder flertallet av det nederlandske folket fast ved sine disiplinerte, calvinistiske verdier.»

Men som Benedikt XVI ville sagt, er det ingen opplagt måte å gjøre muslimer til calvinister på, selv ikke i fravær av det de Winter kaller en anything goes-kultur. Calvin var ikke bare en etiker eller en som kjente «lederskapets hemmeligheter», han var en religiøs leder. Calvinistiske verdier er ikke frittstående. De har sitt opphav i en viss tolkning av den kristne doktrine, samt århundrers levd praksis. En obervasjon gjort av filosofen Rémi Brague rinner en i hu. «Troen gir kun virkninger så lenge den forblir tro, og ikke kjølig beregning,» skrev Brague på 1990-tallet. «Vi skylder den europeiske sivilisasjonen til folk som trodde på Kristus, ikke folk som trodde på kristendommen.»

Den europeiske sekularismen er et system som er utarbeidet med kristne personer i tankene. Konfliktene som oppstår med muslimske samfunn er ikke identiske med de som pleide å oppstå med kristne samfunn, og fortsatt oppstår med etterkristne sådanne. I de siste tiårene har de viktigste sakene i relasjonene mellom staten og kristendommen hatt en tendens til å involvere skolegang eller seksualitet. Det forekommer selvsagt også i konflikter mellom staten og islam, men i tillegg kommer konflikter vedrørende kleskoder, relasjoner mellom personer og utenrikspolitikk. Disse er kinkigere, og det foreligger ennå ingen konsensus om hvordan de skal håndteres. Har en kvinne rett til å nekte å la seg behandle av en mannlig lege av religiøse grunner når hun benytter seg av den offentlige helsetjenesten? (Nei er den franske oppfatningen.) Kan en polititjenestemann bære turban? (Ja er den engelske beslutningen.) Er det i orden at en statsborger erklærer sin støtte til fienden i krig? (I realiteten ja, gitt at British Muslim Council i Bradford beholdt sin privilegerte stilling som statens samtalepartner selv etter at det enstemmig gav sin støtte til Irak i den første Gulf-krigen i 1991.)

Det har siden den annen verdenskrig skjedd en radikal forandring i folks syn på hva «toleranse» i det hele tatt betyr. Under påvirkning av mange ting, som skyldfølelse i forbindelse med krigen, moderne menneskerettighetsideer, globaliserte medier og frivillige organisasjoner, begynte ledere å se på sekularismen som et middel til å omgjøre religionens rolle fra å være offentlig til å bli privat, snarere enn et middel til å håndtere forholdet mellom religiøse samfunn. Tradisjoner antas ikke lenger å være riktige bare fordi de er tradisjoner.

Ta for eksempel de årlige Moros y cristianos-festivalene som arrangeres på ca. 400 steder i nærheten av Valencia, Alicante, Murcia og Albacate for å feire at islam ble kastet ut av Spania. Høydepunktet under disse begivenhetene involverer ofte at man tar en stor tredukke, kalt en «Muhammed», og enten kaster den ned fra et tårn eller sprenger hodet på den med krutt. Inntil for ti år siden var slike folkefester store turistattraksjoner, men de er kommet under angrep fra venstreorienterte og muslimske grupper, for ikke å snakke om den postkonsiliære katolske kirken, dels på grunn av at kvinner er utelukket, og dels på grunn av triumfalismen ved dem. Det faktum at slike prosesjoner er blitt holdt på omtrent samme måte i århundrer (den i LLeida kan spores tilbake til det Herrens år 1150) anses ikke som et overbevisende argument for deres bevarelse. Nesten alle sammen er blitt radikalt omgjort i løpet av det siste tiåret.

Diskusjoner om den vestlige religiøse tradisjonens privilegerte status ble stadig mer opphissede i løpet av de fem årene med forhandlinger over utkastet til Den europeiske unionens grunnlovstraktat etter år 2000. Den viktigste skillelinjen var om dokumentet skulle inneholde en referanse til Gud eller Europas kristne arv. Et argument for å nevne noe slikt var, som vi har sett, at de verdiene EU ønsket å fastslå – demokrati, individualisme samt tanke- og ytringsfrihet – oppstod ut av kristenheten. Men det var kun tre land som gav sin tilslutning til dette argumentet: Irland, Italia og Polen. Ingen andre kjøpte det. Alle de andre landene hevdet derimot at påberopelsen av Gud var dømmende og ekskluderende. Det hang en eim av den gamle, nasjonalistiske kulturen før unionstiden over den. Det å snakke om Gud betydde risiko for å fremmedgjøre de islamske kulturene som er EUs naboer og hjemlandene til mange av unionens borgere.

Tilhengerne av Gud-i-grunnloven parerte med at Europas sekularister tok to svært forskjellige ord – sekulær og ateistisk – og feilaktig brukte dem som synonymer. Og de har et poeng. I 2004 ble Rocco Buttiglione, en lærd og hengiven katolikk som var nominert til vervet som europeisk justisminister, ikke funnet verdig til stillingen, ikke på grunn av sitt politiske syn – han lovte å forsvare den europeiske grunnloven – men på grunn av svar han gav da han ble spurt om sin personlige oppfatning om katolsk religiøs doktrine.

Som islamologen Olivier Roy sa det, «Vi må gjøre det klart hva problemet er for vår laïcité, er det den-og-den religionen, eller er det all religion?» Europeerne har ikke gitt noe klart svar. På den ene siden har man den historiske sekularismen, som legger bånd på kristendommen samtidig som den betraktes som et sosiologisk faktum. På den annen side har man den ideologiske sekularismen, som tar sikte på å bryte enhver forbindelse mellom religionen og det offentlige livet, å geleide folk helt og holdent bort fra religion. Om europeerne ble forvirret av dette, tenk hvordan muslimske innvandrere og deres barn og barnebarn må ha følt det. Hvilken versjon av sekularismen var det de ble forventet å respektere?

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»