Sakset/Fra hofta

Benedikt XVI: Nye tanker om tro og manglende tro

Europeerne fornemmer at de har et kjempeproblem som har et eller annet med religiøs tro å gjøre, men ingen har vært i stand til å identifisere det presist. Er problemet religionens tilbakegang i sin alminnelighet? Eller spesielt kristendommens tilbakegang? Eller er problemet overdreven sentimentalitet eller manglende mot til å forsvare «opplysningstidens verdier» mot kristendommen?

Vestlig tenkning omkring disse spøsmålene har endret seg en god del det siste tiåret, både blant troende og ikke-troende. En av de intellektuelt dristigste blant nytenkerne har vært pave Benedikt XVI. Benedikts forgjenger, Johannes Paul II, betraktet skillet mellom religion og manglende sådan som den største splittelsen i verden. Hengivne kristne, muslimer og buddhister hadde mer til felles med hverandre enn med ateister. Johannes Paul etterstrebet dialog med ledere for andre trosretninger, besøkte moskeer og bad om unnskyldning for korstogene.

Benedikt er ikke enig. Han mener at samfunnets troende og ikke-troende befinner seg i symbiose. Sekulære personer i Vesten, påstår han, har svært mye til felles med sine religiøse medborgere. Det er ingen tilfeldighet at sekulære ideologier som menneskerettigheter og demokratisk sosialisme først og fremst har blomstret i det kristne Vesten. De har sine røtter i den kristne etikken. Sekulære intellektuelle burde i tråd med Benedikts tenkning vise kirken sympati, selv om de ikke er del av den. Han bemerker for eksempel at

på Jesu tid var den jødiske diasporaen full av «gudfryktige» som på forskjellige vis hadde med synagogen å gjøre, og levde den åndelige arven fra Israels tro. Kun få av dem ønsket full deltagelse i Israels samfunn ved omskjæring, men for disse var det et referansepunkt som viste vei i livet.

Så mens han forsøker å overtale sekulært orienterte personer til å bli med i flokken, følger han samtidig et annet spor, idet han også prøver å vise dem at de på et vis er med i flokken allerede. Det er f.eks. ikke et rasjonelt krav at vi bør bry oss om menneskerettigheter. Enhver som gjør det bruker jødedommen og kristendommen som «referansepunkter som viser vei i livet». Det er grunnen til at Benedikt har brukt så mye tid på offentlig dialog med slike fremstående sekulære filosofer som italieneren Paolo Flores d’Arcais og tyskeren Jürgen Habermas, som til tross for at han stadig er ateist er av den oppfatning at «kristendommen, og intet annet, er den opprinnelige kilden til frihet, samvittighet, menneskerettigheter og demokrati, den vestlige sivilisasjonens kjennetegn. Så langt har vi ingen andre alternativer. Vi fortsetter å drikke av denne kilden. Alt annet er postmoderne babbel.» Både Habermas og paven har rett i det. Hvis vi fokuserer på hva denne anerkjennelsen innebærer i forholdet mellom kirken og ikke-troende personer i Vesten, er Benedikt og Habermas’ syn moderne, tolerant, økumenisk og hengivent. Men hvis vi går videre og ser på kristendommens møte med andre trosretninger, er bildet mer konfliktfylt.

I november 2006 holdt paven en tale ved sitt gamle lærested, Bayerns katolske universitet i Regensburg. Benedikt siterte en samtale fra det 14. århundret hvor den bysantinske keiseren Manuel II Palaeologos spurte en lærd perser hva som var nytt i islam, annet enn befalingen om å spre troen med sverdet. Manuel den annens kristne argument mot å konvertere folk med vold er dette: «Ikke å handle rasjonelt er mot Guds vesen.» Benedikt gav sin tilslutning til dette argumentet, og bemerket at ting er annerledes i islam, hvor «Gud er absolutt transcendent. Hans vilje er ikke bundet av noen annen kategori, ikke engang fornuften.» Hva enten dette var rettferdig mot islam eller ei (enkelte katolikker ville reist tilsvarende innvendinger mot kalvinismen), ble muslimer i Europa og andre steder opprørte. Marokko kalte hjem sin ambassadør til Vatikanet, seks kirker ble brent i Palestina, og en italiensk nonne ble skutt ned og drept i Somalia.

Den muslimske reaksjonen var overdreven, men det var ingen ignorant overreaksjon. Paven sa essensielt at fornuftige mennesker – moderne mennesker, opplyste mennesker – hørte naturlig hjemme i kristenheten. Følgelig kan kristne tale fra en autoritetsposisjon i Europas rasjonelt oppbygde, sekulære orden, selv om den ordenen har mindre plass til Gud enn de fleste kristne setter pris på. Hvorvidt muslimer har noen rolle å spille i det sekulære Europa, ble hengende i luften. Vi vet at Benedikt har sine tvil i dette spørsmålet. Ikke bare har han offentlig satt spørsmålstegn ved om islam kan finne sin plass i et pluralistisk samfunn. Han degraderte dessuten en av Johannes Paul den annens ledende rådgivere i islamspørsmål, og dempet sin støtte til et program for interreligiøs dialog ledet av fransiskanermunker i Assisi.

Benedikt er imidlertid ikke blant dem som ser islams oppblomstring simpelthen som en følge av alle pengene som saudi-arabiske prinser og stiftelser strør om seg med. For ham kommer islams styrke hovedsakelig fra «folks overbevisning om at islam kan gi dem et holdbart åndelig fundament i livet». Det ligger en motvillig kompliment i pavens fascinasjon for islam, samt i det faktum at han overhodet så seg nødt til å argumentere for sin egen religions overlegenhet i Regensburg. Den skarpsindige muslimske konvertitten Audalla Conget, en tidligere cisterciensermunk fra Saragossa som var blitt leder for Den islamske liga i Spania, sendte et åpent brev til paven hvor han skrev følgende:

Du kritiserer oss i den hensikt å skjule din dype beundring for vår tro, for vår intense og iherdige trosutøvelse. En urokkelig tro som får deg til å lure, men ikke finne svar, på hvorfor det er så få muslimer som konverterer til kristendommen. Samt hvorfor det er så mange av oss som etter å ha vært aktive kristne, har endt opp med å anerkjenne islam som vår plass i universet. For en kristen er det hjerteskjærende å se hvor overfylte moskeene er med menn og kvinner i alle aldre hver fredag, likeledes hvordan de presser pannen mot bakken og viser det mest oppriktige tegnet på at de aksepterer Guds vilje.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»