Sakset/Fra hofta

Kapittel 7 – Europas troskrise

Islam har ikke vist seg å bli en utbetydelig størrelse slik de fleste europeere antok da innvandrerne begynte å komme på 1950-, 1960- eller 1970-tallet. Den er blitt en kraft man må regne med. Politikere og kommentatorer liker å bruke klisjeen om at islam nå er «den nest største religionen i Europa», som om de sa det for å være hyggelige. Noen sier til og med at dette er en overdrivelse av islams innflytelse. «Det virker på den offentlige debatten som om religiøse muslimske innvandrere utgjorde 30 prosent av befolkningen,» sier den danske religionsskribenten Anders Jerichow. «De religiøses andel er kanskje 1 prosent.»

Men å beskrive islam som Europas nest viktigste religion, er faktisk å undervurdere den. Hvis du måler islam ved å betrakte intensiteten i dens tilhengeres overbevisning, dens betydning i politiske debatter, de privilegier den nyter godt av i mange europeiske lands lovgivning, eller dens evne til å skremme potensielle kritikere, er ikke islam den nest viktigste religionen i Europa, men den viktigste. I noen vesteuropeiske land er det totale antall personer som går i moskeen omtrent det samme som antall kirkegjengere. I alle landene er det en større andel muslimer som går i moskeen enn kristne som går i kirken. Europeerne gjør ikke urett når de er urolige over det som tross alt fortsatt er en minoritetsreligion. Kanskje vil ikke Europa bli en av den arabiske verdenens forposter, slik Bernard Lewis advarte om. Men verdensdelen har en «islamsk nasjon» i sin midte. Den er fortsatt liten, men den vokser ufortrødent.

Religiøs gjenoppvåkning

I de fleste muslimske samfunn i Europa – hva enten folk er rike eller fattige, akkurat er kommet ned av flyet eller har to generasjoners opphold bak seg – er islams prestisje og betydning økende. I den muslimske middelklassen er det ikke pinlig å innrømme at ens foreldre er religiøse, slik det ville være blant middelklasseeuropeere med kristen bakgrunn. I Frankrike beskriver 85 prosent av muslimene sin religiøse tro som «svært viktig», mot 35 prosent av ikke-muslimene. Også i Tyskland er religiøsiteten mer utbredt blant muslimske innvandrere enn blant innfødte: 81 prosent av tyrkerne kommer fra et religiøst miljø, mot 23 prosent av tyskerne. Like viktig er det at den religiøse troen opprettholdes med større lidenskap og selvsikkerhet blant muslimer: 68 prosent av tyrkerne mener at deres religion er den eneste sanne, mot bare seks prosent av tyskerne. Sytti prosent av europeiske muslimer faster under ramadan.

Islam er blitt en alternativ kilde til sosialtjenester for fattigfolk, og noen ganger er den mer effektiv enn staten. Grupper tilknyttet moskeer gir ofte mat til sultne (slik den muslimske søylen zakat foreskriver), og «trosbaserte» programmers evne til å få vanskeligstilte ungdommer i belastede strøk bort fra stoffmisbruket, er særlig fremragende. Da narkotikalangere begynte å gjøre sitt inntog i Beeston i Leeds, startet Mohammad Sidique Khan – som senere ble hovedmannen i gruppen bak bombingen av transportmidler i London i juli 2005 – en gruppe kalt «The Mullah Boys» sammen med en femten-tjue andregenerasjons pakistanere. Det var en slags gategjeng som var organisert i den hensikt å drive sosialarbeid. Når de hadde identifisert en stoffavhengig nabo, skaffet Khan og The Mullah Boys foreldrenes tillatelse til å kidnappe ham, for deretter å holde ham i forvaring i en leilighet i nærheten av den lokale wahhabi-moskeen helt til han var avruset.

Dette betyr ikke nødvendigvis at ungdommene i mindre grad ville vende seg mot islam dersom de bodde i rikere og mindre narkotikabelastede bydeler. Som nevnt i forrige kapittel er det en tendens blant europeere til å anta at den glødende omfavnelsen av islam blant etniske minoritetsungdommer må være resultat av en eller annen ikke-religiøs faktor, som fattigdom eller sosial utstøtelse. Det er den ikke. Religionen er ikke et trøstemiddel. Den store synligheten islam plutselig har fått, er del av en verdensomspennende forandring. I flere tiår har europeiske muslimer, i likhet med nesten alle andre folk i verden unntatt europeiske kristne, i økende grad vendt seg (tilbake) til religionen. Den evangeliske bevegelsen i USA er en del av den samme trenden.

Den demografiske og kulturelle vekten islam har i verden fortsetter å øke, og Europa er det stedet hvor veksten går raskest. Dette er noe av en bisarr situasjon. Det er kanskje 1,3 milliarder mennesker som hører til islam, men det er 2 milliarder som hører til kristendommen, Europas egen religion. Kristendommen vokser raskere enn islam, til og med raskere enn noen annen større religion i hele verden. I år 1900 fantes det 9 millioner kristne i Afrika, om man teller alle konfesjoner. I 2005 var det 393 millioner. En hovedårsak til stansen i spredningen av militant islam i Afrika har vært en voksende kristenhet som til tider er like militant (et fenomen som ikke er uten problemer). Det finnes få tegn til lignende vekst i Europa, og ingen slik motkraft.

Det kan være nokså tilfeldig hva slags ideologi som ledsager muslimers voksende ambisjoner. Islams gjenkomst er ikke bare en gjenoppblomstring av en doktrine, men et folk som reiser seg. Muslimske hærer (inkludert terroristgrupper) er stadig mer selvsikre. I en rekke saker, særlig de som innebærer fordømmelse av Vesten, er retorikken hos dagens «religiøst fanatiske» arabere ikke til å skille fra den de «gudløse nasjonalistiske» araberne hadde for noen år siden. Ideen om at flere unge mennesker kaller seg muslimer fordi islam på et eller annet vis er blitt ydmyket, er gal. Uansett hvilke grunner de har for å omtale seg selv som muslimer, ser islam ut til å ha vind i seilene.

Islam og troende europeere

Mye av jobben med å assimilere islam har vært gjort med interreligiøs dialog. Ved Breeplain-kirken i arbeiderklassestrøket Feyenoord i Rotterdam, la den banebrytende, reformerte nederlandske presten Pleun Reedijk i 1970 merke til at muslimer som hadde flyttet inn i nabolaget hans, knelte i bønn på gaten midt på vinteren. De hadde naturlig nok ingen egne moskeer. Reedijk bestemte seg for å åpne sin egen, vel besøkte kirke for dem, og lot dem der utøve sin egen religion.

Hva enten denne handlingen var generøs eller forfengelig, modig eller naiv, var spørsmål som gikk igjen i den sensasjonslystne pressen i ukevis, og det hele splittet Reeijks egen menighet i to. Da han i 2005 fra sin leilighet i Rotterdam så tilbake på hendelsen, var han ikke så sikker i sin vurdering. «Var det en god idé å gi muslimene kirken?» spurte han. «Det er fifty-fifty.» På den ene siden, sa han, var de opprinnelige motstanderne blant menighetens medlemmer nå vennligere innstilt. Handlinger som denne har gitt kristne mye goodwill hos muslimer der hvor de har skjedd. Selv om meningsmålinger som nevnt viser at europeiske muslimer er mistroiske til det europeiske storsamfunnet i sin alminnelighet, gir de kristne en overveldende anerkjennelse. I Frankrike har 91 prosent av muslimene en positiv holdning til kristne. Tallene er høye også i Spania (82 prosent), Storbritannia (71 prosent) og Tyskland (69 prosent).

På den annen side er det nå kun 250 medlemmer igjen i menigheten til Reedijks gamle kirke, sammenlignet med 2000 for førti år siden. Breeplain-kirken forholder seg ikke lenger til noen i egenskap av dominerende part, særlig nå som strøket er blitt overveiende marokkansk og tyrkisk. I de spente dagene etter mordet på Theo van Gogh kastet noen en brannbombe inn i kirkens kontorværelser.

Den interreligiøse dialogen var for det meste basert på en kristen misforståelse, eller kanskje selvbedrag er et bedre ord. Ettersom de innfødte har bedre kjennskap til sitt lands institusjoner, og siden de har en dominerende posisjon i økonomien, på arbeidsmarkedet og i såvel den fine som den folkelige kulturen, gikk kristne grupper ofte i dialog med muslimer som om de var den sterke parten. De la frem en storsinnet invitasjon til utlendingene om å gå over til deres kultur. Men det som teller i religiøs dialog, i motsetning til dialog mellom religiøse samfunn og staten, er ikke penger eller jobber eller kulturell innflytelse. Valutaen er religiøs tro. Fordelene ved interreligiøs dialog tilfaller religiøse personer. De som ikke lenger tror, får ikke noe ut av det.

Det europeerne betraktet som velvilje og storsinn var i virkeligheten en forskyvning av den religiøse makten, bort fra de kristne og i retning muslimene. Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble liker å sitere en formulering av Frederik den store, som var konge i Preussen i det 18. århundret: «Hvis tyrkerne kom og ville slå seg ned i landet, ville vi bygge moskeer til dem.» For journalisten Georg-Paul Hefty lyder imidlertid dette som nordtysk provinsialisme. «De som bodde i de tysktalende landene lenger sør,» skrev Hefty, «særlig øst for Wien, visste på den tiden at tyrkerne ikke bad om kristne herskeres tillatelse til å bygge moskeer når de ønsket å slå seg ned et sted.»

Et av de viktigste temaene for dagens interreligiøse dialog har å gjøre med regler for muslimske gruppers kjøp av kirker, for deretter å innvie dem som moskeer. Et dokument utstedt i 2006 av EKD, de tyske protestantenes sentrale autoritet, vekket opphisselse i muslimenes sentralråd, for det røpet en viss nølen (eller kanskje bare nostalgi) fra de kristnes side:

Tapet av en kirke er alltid vanskelig å forklare menigheten, for mange mennesker har en følelsesmessig tilknytning til kirken sin. Når en kirke innvies som moské, føles det av mange kristne ikke bare som et privat tap, men også som et offentlig irritasjonsmoment, hvilket er mer alvorlig. Den ytre symbolske verdien av kirken forblir intakt, mens en annen religion praktiseres på innsiden. Allmennheten får enten det inntrykk at kristne er på retrett stilt overfor islam, eller at islam og kristendommen når alt kommer til alt er ensbetydende religioner.

Den slukørede og sørgmodige vår-tid-er-forbi-tonen i slike meddelelser gjenspeiles i den interreligiøse dialogen, som i hovedsak dreier seg om hvordan kristne kan gjøre livet lettere for muslimer. Ved det offentlig finansierte Hamara-senteret i Leeds fremmer lokale kristne og muslimer en kameratslig følelse, ifølge Wall Street Journal delvis «ved å understreke sin motstand mot globaliseringen, krigen i Irak og i noen tilfeller Israels politikk i de palestinske områdene». Det er ikke tverrkulturell kommunikasjon. Det er å samle kristne bak en muslimsk agenda.

I Spania har muslimenes pågående forsøk på å få Cordoba-katedralen innviet med tanke på muslimsk bønn, gitt et lignende resultat. For 800 år siden var Cordoba under islamsk styre, og katedralen var en moské. På den annen side var moskeen i sin tur blitt bygget over en vestgotisk kirke. Katedralen har ikke vært benyttet som moské siden de kristne gjenerobret den fra maurerne i 1236, selv om den aldrende diktator Francisco Franco lot Saddam Hussein be i den gamle bysantinske mihraben, eller nisjen, etter at de to hadde spist sammen i Cordoba i 1974. «Det ville aldri falt oss inn å dra til Mekka for å be fadervår,» sa en lokal katolsk leder som er motstander av å dele katedralen.

Han berører et særdeles brennbart tema. Hva angår det religiøse, skjer ikke dialogen med muslimene på like fot. Italienske konservative har vært spesielt ømtålige hva dette angår. De hevder at det ledende prinsippet i interreligiøs dialog må være reciprocità, eller gjensidighet. De mener at det ikke er rett å gi tillatelse til å bygge Europas største moské i Roma med saudi-arabiske penger, så lenge Saudi-Arabia forfølger kristne og andre muslimske land forbyr misjonsvirksomhet og kirkebygging. «Dialog uten gjensidighet er bare tomprat,» sa den italienske kardinal Mario Pompedda noen få måneder før sin død i 2006. Det er av største betydning for fordrageligheten mellom religioner, fortsatte han, at folk i Vesten «forlanger at de rettighetene vi garanterer i Italia også blir garantert i de arabiske landene. Med andre ord, hvis vi åpner en islamsk skole eller gir muslimske elever undervisning i sin tro, må de samme garantiene gis våre skoler i islamske land.» Pompedda mente at den rette arenaen for diskusjon mellom kristne og muslimer ikke er noen av de europeiske nasjonalstatene, men hele kloden. Hans krav var rett, men ville sannsynligvis ikke ha noen praktisk betydning. Problemet er ikke bare at saudi-araberne ikke tillater kristendommen i sitt land, det er også at europeerne er mindre interessert i å spre evangeliet dertillands enn saudi-araberne er i å omvende folk i Europa. Så lenge de muslimske troende er mer lidenskapelige enn de kristne, er reciprocità et nostalgisk ønske snarere enn et krav.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»