Sakset/Fra hofta

Religionsfrihet = Frihet for islam

Den altomfattende sekulariteten er en storslagen idé, men slik den er iverksatt, har den ikke vist seg å ha noe mer autoritet enn sin tradisjonelle motstander, den korsfarende kristendommen. Som et middel til å hanskes med islam har sekulariteten vært utilstrekkelig. Regler som er laget med tanke på kirker som ikke er av denne verden, fungerer dårligere når de anvendes på organisasjoner med den typen verdslig dynamisk kraft som islam har: nettverk, utenlandske sponsorer i Saudi-Arabia og andre steder, en politisk agenda, en klar oppfatning av hvem som er venn og fiende, og en vilje til å legge skruplene til side stilt overfor dissidenter på innsiden og skeptikere på utsiden. Denne kraften er årsaken til det Thomas Nagel, rettsfilosof ved New York University, kaller den «ujevnbyrdige virkningen av tidligere nøytrale lover». Siden ateister, agnostikere og kristne ikke tar religionsfriheten i bruk i Europa nåtildags, kommer religionsfrihet til å bety frihet for islam.

At det historiske forløpet man har hatt i Vesten vil bli imitert, eller i det minste passivt gjentatt, av alle andre, er en trosartikkel for mange liberale mennesker i Vesten. Det kan være et patetisk syn å bevitne hvordan de venter på at islam skal «moderniseres», eller komme til å fylle mindre av livene til dens utøvere, slik det skjedde med kristendommen fra det 16. århundre. De tar grunnleggende feil. Vi lærer gjerne om reformasjonen og opplysningstiden som episoder i tenkningens historie, så vi oppfatter den europeiske sekularismen som resultat av en sjelegranskning. Det var den også delvis, men Europas religiøse autoriteter ble også tvunget til å forandre seg på grunn av den ofte væpnede fiendtligheten hos sine motstandere. En av grunnene til at europeerne venter forgjeves på at islam skal ramle sammen av seg selv, er at deres toleranseregime har bygget en mur rundt islam som skjermer den mot alt det ytre presset som hjemsøkte kristendommen mellom det 16. og det 19. århundre.

Et viktig våpen i det opplyste 18. århundrets angrep på kristendommen var latterliggjøring. Men europeerne har gjort seg stor umake med å isolere islam fra Voltaires metoder, samtidig som de håper at muslimene vil lære Voltaires leksjon. Det å latterliggjøre islam er blitt forvekslet med fremmedfrykt og rasisme. De som har innvendinger mot islam, forventes å være tilfreds med å sparke kristendommens døde hest i håp om at muslimene ved et induktivt resonnement etterhvert innser at de generelle reglene som håndheves på denne måten også gjelder deres egen religion. Flommen av pamfletter lange som romaner mot «religion» i sin alminnelighet, av Richard Dawkins, Michael Onfray, Christopher Hitchens og andre, er utvilsomt langt på vei blitt så populære fordi folk er så engstelige for å uttrykke mishag med islam spesielt.

Rimeligheten ved kristendommen ble angrepet gjennom århundrene, og den fortsetter å bli angrepet med fullkommen skruppelløshet. Det har ikke på noen som helst måte materialisert seg sosialt akseptable måter å anklage islam for å være urimelig på. Faktum er at islam i økende grad får rettslig beskyttelse mot kritikk. I januar 2009 ble politikeren Geert Wilders av en nederlandsk domstol siktet for oppildning til vold på grunn av Fitna, en film hvor han kalte Koranen en voldelig bok og sammenlignet den med Mein Kampf. Måneden etter nektet Storbritannias innenriksminister Wilders å reise inn i landet, enda han var blitt invitert til å vise Fitna i Overhuset. Wilders kritikk var trehendt og lite velrettet, men det var en protest mot vold, ikke en oppfordring til vold.

I 2006 la regjeringen Blair frem for avstemning en lenge forberedt «lov mot oppildning til religiøst hat». Formelt beskytter den nye loven folk av alle religioner, men den ble kun presset frem av muslimer, som UK Action Committee on Islamic Affairs, en gruppe dannet i 1989 for å protestere mot Salman Rushdies portrett av profeten Muhammed i De sataniske vers. Da slike protester fikk ayatollah Khomeinis oppmerksomhet, utstedte han en fatwa som oppfordret til å drepe Rushdie. Fatwaen er aldri blitt tilbakekalt, og den ble sågar fornyet av Irans lovgivende forsamling Majlis ved tjueårsmarkeringen i 2009. Et parlamentsmedlem for Labour, Khalid Mahmood fra Birmingham, støttet loven mot religiøst hat med den begrunnelse at hvis den hadde eksistert allerede på 1980-tallet, ville den gitt myndighetene anledning til å «redigere» Rushdie. Ingen annen trosretning har noengang i moderne tid forlangt noe i nærheten av dette av den britiske regjeringen. Den virkelige hensikten med loven var å beskytte islams læresetninger mot offentlig kritikk. Lovens støttespillere – en fremtredende sådan var tidligere innenriksminister David Blunkett – innrømmet ofte det. De sa at anglikanere i egenskap av statskirkemedlemmer allerede hadde lovfestet beskyttelse mot visse krenkelser, mens jøder og sikher var beskyttet mot andre i antirasismelovgivningen. Muslimene hadde ingen slik beskyttelse.

Men dette er en farlig analogi. Å beskytte folk mot kritikk for ting de ikke kan noe for – hudfarge, kjønn, etnisitet – er noe annet enn å beskytte dem mot kritikk på grunn av deres tro. Og loven mot oppildning til religiøst hat var uten sidestykke i sitt omfang. Slik forslaget lød, ville det ha blitt vanskelig å kritisere noe som helst som fremstilte seg som religiøs tro eller praksis, ettersom loven gav adgang til straffeforfølgelse av enhver som «ikke tenkte på oppildning av religiøst hat som en mulig følge» av det vedkommende sa eller skrev. På Overhusets inntrengende oppfordring, og etter protester mot regjeringen, ble det gjort tilføyelser som spesielt ville beskytte «diskusjon, kritikk og uttrykk for antipati, mishag, latterliggjøring, uforskammethet og spydigheter vedrørende bestemte religioner eller deres tilhengeres trossetninger og praksis». Så loven, som trådte i kraft i 2007, endte opp som noe mindre enn en postmoderne blasfemilov.

Det finnes imidlertid allerede i praksis en blasfemilov til muslimenes fordel. Den har oppstått som følge av religiøse fanatikeres demonstrerte villighet – hva enten de bor i vestlige samfunn eller er regjeringsmedlemmer i muslimske land – til å begå vold mot enhver, også vanlige borgere i Vesten, som omtaler islam på en måte som de ikke liker. Truslene begynner med fatwaen mot Salman Rushdie, og fortsetter med mordet på Rushdies japanske oversetter samt mordforsøket på hans norske forlegger, mordet på Theo van Gogh i Nederland i 2004, de stadige dødstruslene postet på internett mot den nederlandske politikeren Wilders, de voldelige demonstrasjonene under den danske karikaturkrisen, og listen bare fortsetter. Dette fryktens klima viser seg også på mindre oppsiktsvekkende måter. Alle oversetterne av den somalisk-nederlandske feministen Ayaan Hirsi Ali har forlangt anonymitet. Den franske skolelæreren Robert Redeker mottok en dødstrussel som ble sendt til ham mens han oppholdt seg i skjul i 2006, etter å ha skrevet en kommentarartikkel i Le Figaro hvor han beskrev Muhammed som en «hatets mester». Det er helt klart en form for stående fatwa mot islams skarpeste og mest utilslørte kritikere. Det er i praksis nok til å gjøre enhver diskusjon om islam til ufri på ethvert samfunnsnivå.

Da Geert Mak lette etter årsaker til terrorismen, fremholdt han at «ydmykelse, både på nasjonalt og individuelt nivå, ser ut til å være en av de største risikofaktorene». Sant nok! Men siden ydmykelse kommer an på øynene som ser, siden det ikke finnes to religiøse fanatikere som er helt like, og siden noen av dem er hypersensitive på grensen til paranoia, er det ingen som vet eksakt hva han kan si om islam. Hvis man gjør Maks observasjon om til en regel for oppførsel, ville den bli at det å skrive om muslimer, uansett på hvilken måte, er å be om gjengjeldelse. Hvem er det som kan si hvor grensen går? Kan man si det samme om muslimske husstander som Betty Friedan sa om husstander i amerikanske forsteder i The Feminine Mystique? Helt sikkert ikke uten frykt for represalier. Høsten 2008 ble forlegger Martin Rynjas hjem i London brannbombet etter at han kunngjorde sine planer om å utgi en roman om en av profeten Muhammeds koner.

Ettersom det finnes en hel masse andre samfunnsproblemer som det er nødvendig å snakke om, kan skribenter, kunstnere og politiske kommentatorer fortsatt føle at de gjør jobben sin selv om de ikke berører temaet islam. I Europa er denne tendensen til å sky unna temaer som har med muslimer å gjøre mest slående blant de «samfunnsomveltende» og «vågale» kunstnerne som hylles for at de angriper borgerlige normer og gjør narr av den politiske korrektheten. Ledelsen ved Deutsche Oper mente at det ikke var verdt risikoen å sette opp en forestilling av Idomeneo som tok med scenen med de avkuttede hodene til Jesus, Muhammed og Buddha. Det var formodentlig ikke Jesu hode som brakte dem ut av fatning. Grayson Perry, en transvestitt og keramiker fra England hvis arbeider gjorde narr av vestlig religiøs tro (et av dem viste jomfru Maria som ble født ut av en penis), var nøye med aldri å håne islam, og var likefrem nok til å si hvorfor. «Grunnen til at jeg ikke har gått løs på islamismen i min kunst,» forklarte han, «er at jeg har en reell frykt for at noen ville kutte over strupen på meg.»

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»