Sakset/Fra hofta

Motstand og jihad

Når Ramadan beskriver – ganske rørende, det må sies – hvordan vi burde kjempe mot den vestlige samfunnsordenen, er det klart at han ikke bare snakker om et økonomisk system. Han er ute etter en større fisk. Poenget hans er metafysisk, sågar religiøst:

Et menneske som bare lever etter sine overfladiske ønsker, og som har fått de fleste av sine behov dekket (av noen andre), er ikke lenger noe menneske. […] Han risikerer å bli lite annet enn et dyr som opprettholder illusjonen om sin humanitet, et rent monster hvis umåtehold av og til kun dempes av en rasjonalitet som tjener som tøyler. Hvis denne rasjonaliteten er menneskelig, er monsteret under kontroll. Men hvis rasjonaliteten ikke skulle bli annet enn økonomisk og finansiell, slippes dyret løs fra tøylene, og vi kan vente oss det verste, fra nedslaktning til folkemord, som vi altfor ofte har sett. Vår religion lærer oss at den første motstanden mot disse feilene er en indre sådan.

Den indre motstanden er det Ramadan i andre sammenhenger kaller jihad:

For et overveldende flertall av muslimer har tanken om jihad å gjøre med en åndelig anstrengelse, og med motstand mer generelt. […] Jeg bruker ordet daglig i forholdet til meg selv. Jihad er primært arbeidet man gjør med seg selv for å motstå de negative kreftene som bor i oss. Det er en motstandskamp mot ens eget sinne, egen voldelighet, egen grådighet.

Ramadan avviser uttrykkelig bruken av jihad i betydningen hellig krig. Dette bringer ham på linje med noen titalls akademiske talspersoner for islam i Vesten, som hevder at den «store jihad» er en kamp for selvbeherskelse. Men er det særlig nøyaktig å si at et flertall av muslimer tenker på «åndelig anstrengelse» når de hører ordet jihad? Hvorfor er det så forferdelig viktig å holde dette ordet i omløp blant allmennheten når det av muslimenes vestlige samtalepartnere, for ikke å snakke om mange vanlige muslimer, oppfattes som et krigsrop? Nølende moderne mennesker i Vesten har en tendens til å fjerne slike ord helt fra sitt vokabular.

For å uttrykke presist hvordan Ramadan benytter ordene motstand og jihad, hjelper det å gå tilbake til det bestefaren hans skrev. Det ville ikke være rettferdig å bruke al-Bannas skrifter som et middel til å kaste lys over Ramadans tenkning, hvis ikke Ramadan selv uavlatelig nevnte al-Banna som en inspirasjon, prøvestein og stolthet. Når Ramadan skriver om bestefaren, er han mer enn konservator enn en kritisk leser, og vi vil begrense oss til tekster av al-Banna som Ramadan har sitert i sitt eget arbeid. Hos al-Banna er mental motstand (samvittighet) og politisk motstand (revolusjon) simpelthen forskjellige uttrykk for én sammenhengende prosess. For al-Banna er det verste med Englands økonomiske og politiske kolonisering at den forårsaket en «kolonisering av sinnet» (colonisation des intimités). Den formet og forledet muslimer i deres personlige overveielser, og dro dem bort fra den religiøse refleksjonen. Så for Det muslimske brorskapet på al-Bannas tid var det å forlange at England trakk seg ut av Egypt en islamsk plikt. Man kan være enig eller uenig i al-Bannas syn på tingene, men det har en viss logikk. Det finnes ikke to typer jihad – «ekte», åndelig jihad samt dens onde tvillingbror – selv om det å late som bidrar til å roe ned europeeres nerver. Jihad betyr å finne tilbake til ens sanne, bedre selv ved å kjempe mot skadelige, fremmede og uislamske elementer, hva enten disse finnes i ens eget samfunn eller ens eget hode.

Dette bedre selvets seier var, sett fra al-Bannas synspunkt, uunngåelig, fordi Vesten var åndelig bankerott. Dens materialistiske sivilisasjon var på randen av kollaps. «Dette er ingen illusjon,» skrev al-Banna. «Det er snarere en naturlov, og hvis det ikke skjer i vår tid, «vil Allah påkalle et folk Han elsker, og som elsker Ham, ydmykt mot troende, strengt mot vantro, som kjemper for Allahs vilje og ikke frykter noen kritikers klander».»

Ramadan utroper al-Banna til pluralist av den grunn at han «aldri demoniserte Vesten». Men dette er en underlig tolkning. I beste fall er al-Banna en pluralist av det selektive og asymmetriske slaget. Det han beundrer ved Vesten er dens makt, og det han beundrer islam for er dens visdom. Islam har sagesse (forstandighet); Vesten har savoir faire (know-how). I et rettferdig samfunn skal makten være visdommens tjener, ikke motsatt. Hvis muslimer besitter sannheten, og europeerne ikke besitter annet enn en rekke praktiske tricks, kan ikke europeernes samfunnssystem – den europeiske ordningen med rettigheter – ha noen verdi i seg selv. Det har sin verdi, men bare i den grad det gir muligheter til å praktisere islam.

La oss fortelle i klartekst hva dette betyr. Så snart det legges bånd på islams praksis, er samfunnskontrakten død og maktesløs. Muslimers aksept for de europeiske landene de bor i vil for alltid bare være midlertidig, og avhengig av Europas villighet til å gi islam frie tøyler. Integrasjonen av muslimer i Europa vil skje på muslimske premisser. Eller, som Ramadan sier: «Det vil lykkes når muslimene i sin tradisjon finner elementer som stemmer overens med lovene i landene hvor de er borgere, for det vil løse alle problemer med dobbel lojalitet.» Dette er et usedvanlig utsagn: Bare når Europas skikker blir oppfattet som islamske skikker, vil muslimer følge dem. Ikke i motsatt fall. «Islam er en faktor som det er behov for å ta med i betraktning, og som må regnes med i fremtiden,» har Ramadan sagt. «Hvis denne realiteten fortsatt blir fornektet, vil det uunngåelig føre til radikal motstand og sammenstøt.» Er dette dobbeltspråk? Selv om han aldri truer med vold, advarer Ramadan Vesten om at den på en eller annen måte vil rammes av vold dersom den ikke innretter seg etter muslimers ønsker.

Når han drøfter verden utenfor Vesten, ser ikke pluralisme og rettigheter ut til å være med i bildet i det hele tatt. «De muslimske landenes fremtid,» sier han, «vil vokse frem gjennom en tilbakevenden til deres [egne] tradisjoner, og ved hjelp av en indre utvikling i samsvar med tenkningen og tankemønstrene internt i sivilisasjonen, om enn i relasjon til andre.» For Ramadan er det 20. århundrets islamister Muhammad Abduh og Jamal al-Din al-Afghani forbilder. «De så behovet for å motstå Vesten gjennom islam, samtidig som de tok i bruk alt vestlig som kunne være til nytte,» sa han til Ian Buruma i 2007. Det 20. århundrets islamister mente at de kunne gjøre kynisk bruk av vestlige teknologiske fremskritt, samtidig som de foraktet kulturen hvor disse fremskrittene ble gjort. Det 21. århundrets islamister, som Ramadan, inntar den samme holdningen overfor vestlige friheter og rettigheter. For Ramadan er ikke religionsfriheten et gode i seg selv. Den er et gode fordi den tillater islamsk praksis og konsolidering.

Akkurat som al-Banna sier Ramadan det han sier, og gjør det han gjør, i trygg forvissning om at Vesten står for fall. «Dagliglivet i Europa,» skriver han, «med sitt tanke- og forbruksmønster, sin ordning med arbeidstid og fritid, sine filmer og sin musikk, ender opp med å forme, nesten underbevisst, en annen personlighet som virker som et fengsel.» Under slike omstendigheter er det å ta opp spørsmålet om gjensidige forpliktelser, eller å spørre om hva islam vil «bidra med» til det vestlige samfunnet, helt bak mål. For en tenker som Ramadan er det en uforskammethet. Det islam vil bidra med i Vesten, er islam.

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk