Sakset/Fra hofta

Nicolas Sarkozy og republikkens styrke

Under opptøyene i den sterkt innvandrerdominerte parisiske forstaden Villiers-le-Bel i november 2007, ble seks politimenn beskutt mens de benyttet ikkedødelige teknikker for kontroll av folkemengder for å holde styr på gjenger av rasende ungdommer. «Noen av dem hadde på seg hetter, og de begrenset seg ikke til å kaste gjenstander eller Molotov-cocktails,» sa en politimann etter opptøyene. «De brukte skytevåpen. Og vårt svar vil ikke for all fremtid begrense seg til gummikuler og tåregass.» En fransk dommer uttrykte sympati for de vanskelige leveforholdene utholdt av urostifterne i Villiers-le-Bel, men han fremholdt at det finnes øyeblikk hvor det å tildele ansvar for volden er irrelevant. «Selv om det er klart,» skrev han, «at voldsomhetene begått av en del av befolkningen bør forstås som et direkte resultat av sosiale forhold som er en skam for vårt samfunn, betyr ikke det at samfunnet ikke har rett til selvforsvar.»

Tidligere samme år hadde Xavier Lemoine, borgermester i Montfermeil, en av de mest voldelige forstedene til Paris, denne kommentaren til ordensforstyrrelsene: «Frankrike tåler hverken sykdommen eller behandlingen.» Man trekker den konklusjon at «behandlingen» betydde å behandle Europas minoriteter uten silkehansker, uten hensyn til konstitusjonelle og demokratiske spissfindigheter. Og det var en uhyggelig diagnose. Det viktigste problemet i Europa er de utilsiktede virkningene av flere tiårs masseinnvandring. Den viktigste moralske «verdien» i Europa er demokratiet. Noen ganger blir man slått av den manglende troen på at sistnevnte kan hanskes med førstnevnte.

Sarkozy er sannsynligvis en representativ skikkelse for politikken som er i ferd med å erstatte den ukritiske multikulturalismen. Han er et rent produkt av det franske politiske establishment, av de forskjellige Gaullist-partiene på 1980- og 1990-tallet. Men han kommer ikke fra dets elite, den delen av det som er utdannet ved landets spesialiserte universiteter (fremfor alt École Nationale d’Administration), og hans vei til makten ble møtt med noe av den samme affekterte motviljen nederlenderne fikk av Fortuyn.

Sarkozy var i en viktig forstand Fortuyns motstykke. Fortuyns politikk bygget på den overbevisning at den vestlige toleransen gjorde landene som praktiserte den svake. Et land som Nederland kunne bare forsvares hvis det begrenset både innvandringen og de overnasjonale organisasjonenes krav. Sarkozy mente derimot at «republikken og demokratiet er mye sterkere enn vi er klar over». Disse kunne hanskes med innvandringen, selv masseinnvandring av den typen Frankrike hadde sett i flere tiår. Han bad inntrengende om tålmodighet med forstadenes urostiftere og skadene de hadde forårsaket. «De er unge, de er nykommere,» sa han i 2004. «Det går over. Gi dem tid.»

Men om integrasjonen var uunngåelig, var den heller ikke gjenstand for diskusjon. Frankrike kunne takle innvandringen fordi den franske republikken var i stand til å være hard, til og med skånselsløs. Da de første opptøyene i hans presidentperiode brøt ut i Villiers-le-Bel, sa Sarkozy til en forsamling av politifolk: «Svaret på opptøyer er ikke å bruke mer penger og belaste skattebetalerne. Svaret er å arrestere urostifterne.» På spørsmål om hvorfor han hadde utsatt en plan for byfornyelse, svarte han: «Det er ikke opp til kriminelle som skyter på politiet å sette dagsorden for republikken.»

Ubøyeligheten er den mest bemerkelsesverdige delen av Sarkozys agenda, for ubøyeligheten er det mest bemerkelsesverdige ved hans vesen. Som borgermester i byen Neuilly-sur-Seine på 1980-tallet spaserte han inn i en bygning for personlig å forhandle med en mann som siktet på gisler med pistol. Da han under et besøk i et boligstrøk utenfor Paris i 1999 ble overøst med ukvemsord av en bølle som ropte «Sarko, stikk av!», gikk han bort til den unge mannen og sa: «Herr Sarkozy, om jeg må be.» Senere forklarte han: «Når de ser at du ikke er redd, får de større respekt for deg.»

Sarkozy var nesten den eneste blant de franske politikerne som visste hvordan det så ut i disse boligstrøkene. Rett før opptøyene brøt ut i de franske forstedene i 2005, da den elleve år gamle sønnen i en innvandrerfamilie fra boligstrøket Cité des Quatre Mille utenfor Paris ble skutt ned og drept mens han vasket farens bil som farsdagspresang, besøkte Sarkozy familien og lovte å rydde opp i nabolaget à karcher – en henvisning til navnet på en fabrikk som lager høytrykkspylere. Som nevnt tidligere lovte han innbyggerne i Aulnay-sous-Bois å ta seg av «pøbelen» (racaille) som terroriserte dem.

Sarkozy nøt fremgang under ordensforstyrrelsene som rystet Frankrike i 2005. Han ble av mange kritisert for bruken av ordene karcher og racaille, men han var den eneste sentrale rikspolitikeren som fikk økt popularitet under opptøyene, ikke minst blant velgerne som støttet Jean-Marie Le Pen og Nasjonal Front. Meningsmålinger under valgkampen i 2007 som endte med at han ble president, viste sågar at han gjorde det bedre blant Le Pens tilhengere enn Le Pen selv. Blant hans mest kjente politiske initiativer var forslagene om å stille sekstenåringer for retten som voksne, å opprette et departement for innvandring og nasjonal identitet, og å DNA-teste innvandrere for å unngå tildeling av statsborgerskap eller oppholdstillatelse basert på falsk påberopelse av slektskapsforbindelse. En av hans største fjær i hatten som innenriksminister var at antall innrømmelser av første gangs oppholdstillatelse var blitt redusert med 2,6 prosent under hans embedstid. Sarkozy var full av forakt for antydninger om at han var et villig redskap for fascister. «Jeg forsøker alltid å erobre så mange velgere som mulig,» sa han i et intervju i Innenriksdepartementet vinteren 2006, «hva enten de kommer fra Nasjonal Front eller hvor som helst ellers.»

Det var noe ved Sarkozys program som minnet sterkt om Richard Nixon – ikke etisk, men hva angikk såvel politikk som politisk strategi. Etter tre års raseopptøyer vant Nixon det amerikanske presidentvalget i 1968 ved å sette på den nasjonale dagsorden et kriminalpolitisk spørsmål som inntil da hadde overbelastet lokale politimestere og skremt rikspolitikere til å vri seg av passivitet. Den delen av Nixons politikk fikk overveldende popularitet, og den er aldri blitt seriøst utfordret i tiårene som har fulgt siden. Sarkozys imitasjon av Nixon kan til og med ha vært helt bevisst. Akkurat som da Nixon under en tale om Vietnam i november 1969 bad om støtte fra «den store, tause majoriteten av mine amerikanske landsmenn», påkalte Sarkozy under valgkampen i 2007 «la France silencieuse, immensément majoritarie».

Men det fantes et annet fellestrekk med Nixon som er mindre forstått. Til tross for all praten om å ta av silkehanskene, hadde Sarkozy absolutt ingen innvendinger mot de grunnleggende ordningene som den forrige generasjonen av etablerte politikere hadde fått i stand før han entret scenen. Akkurat som Nixon var tilfreds med å la velferdsstaten bygget av Roosevelt og Johnson ligge urørt – og sågar anstrengte seg til det ytterste for å beskytte og utvide den – var ikke Sarkozy tilbøyelig til å stille klokken tilbake til en tilstand før innvandringen. Han mente ikke at Frankrike ville være et bedre land uten muslimer. «Jeg tenker på meg selv,» skrev Sarkozy i 2004, «som en fordringsfull venn av Frankrikes muslimer.» Sarkozys troverdighet hos den franske allmennheten hvilte kanskje på hans løfter om færre innvandrere og strengere straffer for lovbrytere. Samtidig advarte Sarkozy den samme allmennheten om at dens problemer med innvandringen og det nye, multietniske samfunnet kun ville opphøre dersom de aksepterte at nykommerne som hadde kommet var i Frankrike for å bli.

I likhet med Fortuyn hadde Sarkozy til hensikt å støtte opp om, snarere enn å omvelte, det etterkrigstidens toleranse hadde oppnådd. «Det å akseptere og verdsette en nasjons mangfold er å styrke nasjonen,» skrev han. Men Sarkozys toleranse var i større grad en prinsippsak enn den var for Fortuyn. Fortuyn trodde på å beskytte dem som hadde nydt godt av mangfoldet – slik det var blitt bestemt av de sosiale bevegelsene på 1960-tallet og tiårene med politisk konsolidering som fulgte. Han mente at det å utrydde antisemittismen, rasismen og den seksuelle moralismen var en ubetinget forbedring av livet i Nederland. Men disse erobringene avstedkom intet nøytralt prinsipp, og ingen analogier burde trekkes fra disse. Nykommere fikk ikke automatisk rett til lignende rettigheter. Fortuyns politikk var et slags stammesystem, uttrykt i mangfoldets navn.

Sarkozy så rett og slett ikke på politikken på den måten. For det første fryktet han ikke religion (eller religiøs moral spesielt) på samme måte som Fortuyn gjorde. Selv om Sarkozy var en standhaftig forsvarer av forbudet mot hodetørkle i offentlige skolebygninger, var han ikke det på grunnlag av progressiv folklore om hvordan hodetørkleet automatisk betyr kvinneundertrykkelse, men av grunner som hadde med gjensidig respekt å gjøre. «Når jeg går inn i en moské, tar jeg av meg skoene,» sa han. «Når du går inn på skolen, ta av deg sløret.»

Det å trekke analogier på denne måte mellom religiøse formaninger og regler for offentlige bygninger, er ikke akkurat logisk. Sarkozys tilnærming til det multietniske samfunnet innebar risiko. Det krevde mer av innfødte enn de så langt hadde vist seg tilbøyelige til å gi. Det betydde at de måtte blande seg akkurat så mye med utlendinger som de ikke var tilbøyelige til å gjøre. Den største risikoen var at Fortuyns vurdering av Vestens relative styrke kunne være riktig.

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk
LV – Motstand og jihad
LVI – Liberalisme og mangfold
LVII – Pim Fortuyn og Vestens svakhet
LVIII – Pim «Høyreekstremisme» og «fascisme»