Sakset/Fra hofta

Den amerikanske og den osmanske modellen for et multietnisk samfunn

Innvandring er amerikanisering. Disse er to sider ved det samme fragmentariske systemet av økonomiske relasjoner som er i ferd med å avløse de tradisjonelle europeiske sådanne. I en tid med offentlige botsøvelser og retorisk prippenhet har det ofte ikke vært mulig å fordømme eller klage sin nød over innvandringen eller politikken som oppfordret til masseinnvandring. Men det er mulig å si at Europas beslutning om å ønske millioner av utlendinger velkommen ble fattet på en tid da verdensdelen ikke var frisk, hverken til sinns eller skinns, i et politisk landskap formet av Hitler og Stalin, og under formynderskap av et land – USA – hvis interesser sammenfaller mindre med Europas nå som Hitlers og Stalins tid er forbi.

Enoch Powell (igjen), som langt fra ved noen tilfeldighet var den mest innbitt antiamerikanske, europeiske politikeren i sin samtid, kom i 1968 med følgende advarsel: «Når det har gått en generasjon eller to, vil vi til slutt ha lyktes i å reprodusere USAs uavvendelige tragedie «i Englands grønne og trivelige rike» – uten at det har gagnet noen.» Tidlig på 1990-tallet delte Den lombardiske liga (senere Liga Nord) ut løpesedler i Italia hvor det stod: «Hvis du er så glad i det multietniske samfunnet, kan du flytte til New York.»

Europa befinner seg således i en besynderlig, men ubehagelig situasjon. Det er et stadig mer antiamerikansk kontinent som står overfor skjebnesvangre problemer, hvis eneste velprøvde løsning er å bli mer likt USA. For USA viser i det minste at man kan ta imot massevis av innvandrere fra hele verden, og fortsatt beholde en kultur som er åpen, fri og vestlig. Det amerikanske samfunnet fremstår for mange europeere, hva enten de liker USA eller ei, som sin verdensdels trøstepremie. Det er den typen samfunn Europa vil få i fravær av alternativer, dersom det viser den nødvendige besluttsomheten (eller inngår den faustske pakten) for å holde sin økonomi så fri som tidens vanskelige finansielle omstendigheter tillater.

«USA», slik det fremstår i europeiske sinn, er selvsagt en to tredjedels myte, nå som alltid. Europeere tror at USA er det samme som Europa pluss uorden. Kanskje den mest velpleide europeiske myten om USA er at amerikanerne ikke er spesielt selvhevdende på sin kulturs vegne (i den grad de har noen), og at de ikke bryr seg særlig mye om hvorvidt nykommerne holder fast ved sin egen. Dette er fullstendig galt. USA er kanskje i teorien et åpent land, men i praksis legger det et sterkt press på innvandrerne for at de skal innordne seg, og det er dette presset, snarere enn åpenheten, som har bundet USAs forskjellige borgere sammen som et folk. Jada, du kan ha en «bindestreksidentitet» hvis du absolutt vil – men det er verst for deg hvis du ikke vet på hvilken side av bindestreken du sitter best i det.

Det som gjør utenforstående forvirrede, er at dette presset om å amerikanisere seg aldri blir direkte uttalt. Det er innebygget i de sosiale og (i særdeleshet) økonomiske systemene hvor innvandrerne er nødt til å navigere for å overleve. I likhet med innvandrere til alle andre land tenker ikke innvandrere til USA på seg selv som innvandrere. De drar avgårde i håp om å finne muligheter til å realisere sine ambisjoner som de ikke finner i sine egne samfunn. Så lett som det er blitt å reise i moderne tid, er det ikke urealistisk at en innvandrer tar sikte på å reise tilbake til sitt fødeland med høyere sosioøkonomisk status etter å ha arbeidet noen år i en mer utviklet økonomi. Men siden innvandringsalderen som regel kommer rett før alderen hvor man normalt etablerer seg, kan en innvandrer fort bli sittende fast i et land hvor han tror han bare er på gjennomreise. Kanskje får han en enspråklig kone og ditto barn. Hvis han får jobb, vil han nesten helt sikkert bli avhengig av sitt inntektsnivå. Det er riktig at en innvandrer kan beholde sine forfedres kultur. Men hvis det er en kultur som hindrer ham i å snakke brukbart engelsk eller møte punktlig opp på jobb, vil han gå sulten. Da vil han reise hjem. Ingen vil savne ham.

Den amerikanske innvandringssuksessen er et produkt ikke bare av en brutal likegyldighet og en statlig politikk som er usmakelig for de fleste europeere, men også av historiske forhold som er vanskelige å reprodusere. For det første kunne det 19. århundrets innvandrere til USA slå seg ned på et kontinent som for det meste var folketomt. Innvandrerne på slutten av det 20. århundret kom til de stort sett tomme utkantene av byene i det amerikanske solbeltet som manglet arbeidskraft.

For det andre: Den seneste tidens masseinnvandring til USA vekselvirket med, og hentet styrke fra, en av de store samfunnsrevolusjonene i amerikansk historie – opphevelsen av raseskillet. Det at svarte ikke lenger ble tvunget til å gjøre de aller usleste jobbene, betydde ikke at disse usle jobbene ikke lenger måtte gjøres. Det kan også hende at de ikkehvite innvandrernes ankomst var hensiktsmessig for det hvite flertallet i USA, da de tjente som en permanent avvisning av anklager om hvit rasisme.

For det tredje var det enda en samfunnsrevolusjon – ikke uten sammenheng med opphevelsen av raseskillet – som gjorde assimilasjonen av innvandrere enda lettere. Fra og med Nixon-administrasjonen, og med tiltagende styrke takket være «krigen mot narkotika» på 1980-tallet, ble den amerikanske strafferettspleien omgjort til en streng og nådeløs maskin, med så tallrike lovovertredelser og så strenge straffer at en fjerdedel av verdens fengselsinnsatte i skrivende stund sitter bak murene i USA. Til tross for enkelte nyhetsoppslag i sensasjonsmagasiner om bander fra Jamaica og El Salvador, er amerikanske byer og forsteder ekstremt ugjestmilde steder for innvandrere med kriminelle tilbøyeligheter. I de siste tiårene har det aldri vært noen utbredt følelse, slik det er i Europa, av at nykommerne står for mesteparten av kriminalitetsproblemet.

Og selv med alle disse fortrinnene, som Europa mangler fullstendig, misliker den amerikanske allmennheten stadig innvandringen. En meningsmåling utført av Pew Research Center i 2006 viste at et flertall av amerikanere (53 prosent) mener alle de 11 millioner ulovlige innvandrerne burde «kreves å reise hjem».

I dagens vanskelige situasjon med krigen mot terror er det vanskelig å ignorere en bestemt heldig omstendighet som USA nyter godt av. Og det er at USA, til tross for at landet har startet to kriger i den muslimske verden og stått last og brast med Israel i alle konflikter, har hatt færre uttrykk for samfunnsundergravende virksomhet fra sine muslimer i første og annen generasjon enn Europa har hatt. Dette har vært kilde til mye selvtilfredshet blant amerikanere, som ikke er sene med å forklare forskjellen med en rekke virkelige eller innbilte amerikanske dyder, fra lavere skatter til mindre rasisme. Nære observatører har en tendens til å se på denne selvtilfredsheten som grunnløs. «Den virkelige historien om amerikanske muslimer er en historie om akselererende fremmedgjøring fra det tradisjonelle amerikanske livet,» har journalisten Geneive Abdo skrevet, «hvor muslimer i dette landet velger sin islamske identitet fremfor sin amerikanske.»

Det er muslimer i USA, men landet har så langt ikke hatt noen masseinnvandring av muslimer. Antallet har betydning. USA har omtrent to millioner muslimer (unntatt svarte muslimer) spredd over hele landet. Hvis landets muslimske befolkning var proporsjonal med Frankrikes, og spredd på samme måte, ville USA hatt nærmere 40 millioner muslimer, konsentrert i en håndfull storbyer, og rede til å ta politisk kontroll over disse. Alle slags holdninger ville ha endret seg, herunder både den muslimske ærbødigheten mot storsamfunnet (som ville avta) og storsamfunnets bekymring for islam (som ville tilta). Det er uenighet om hvorvidt den amerikanske smeltedigelen vil virke på samme måte med muslimer som den har gjort med andre innvandrere.

I en globalisert verden, hvor ens forfedres identitet ikke lenger utslettes av lang tids manglende kontakt med opphavslandet, kan det hende at en annen modell for innvandringen er mye mer relevant for Europas situasjon enn den amerikanske smeltedigelen: millet-systemet i det nå oppløste osmanske riket. Osmanske byer på den tiden, som Sarajevo, Thessaloniki og Istanbul, kan ha vært de mest kosmopolitiske stedene i verden. De omfattet store minoritetsbefolkninger bestående av greske kristne, armenske kristne, jøder og andre, som var organisert i etniske grupper, eller milleter, som hadde et visst selvstyre. Men ved begynnelsen av det 19. århundret brukte Tyrkias europeiske naboer undertrykkelsen av sine «brødre» i Hellas, og andre steder innenfor det osmanske rikets grenser, som et påskudd til å rive imperiet i filler.

I flere tiår har den dominerende strømningen i tyrkisk nasjonalistisk tenkning vært at den osmanske toleransen var det viktigste våpenet som rikets fiender brukte mot det, og sågar at riket falt på grunn av sin toleranse. Det er lett å fordømme nasjonalistiske myter. Men denne bakgrunnen bør forstås av enhver som prøver å forstå massakrene på millioner av armenere under den første verdenskrig, eller idoldyrkelsen av Kemal Atatürk, eller hva som gjorde den tyrkiske nasjonalismen så hatsk og kompromissløs at kurdisktalende kurderes kurdiskhet ble offisielt benektet av sentralregjeringen i store deler av forrige århundre.

Det tyrkerne gjorde, som reaksjon på oppdelingen av sitt multinasjonale imperium, var å unnfange ideen om at restene av det var fødselsretten til ett «folk». De lærte den leksen at det å ha noen offisielt anerkjente minoriteter overhodet, under visse omstendigheter kan være farlig. Det er slående at de europeiske forkjemperne for Tyrkias inntreden i EU, som utrettelig viser til likhetspunkter mellom tyrkisk og europeisk historie, ikke har viet noen som helst oppmerksomhet til historien om den tyrkiske minoritetspolitikken, annet enn å ta avstand fra landets nåværende forfølgelse av kurdere, eller å komme med tilbakeskuende fordømmelser av nedslaktningen av armenerne.

Den danske karikaturkrisen viser at europeere og osmaner i det minste har visse fellestrekk. Den verdensomspennende volden og boikotten som fulgte Jyllands-Postens offentliggjøring av Muhammed-karikaturene, var ikke avhengig av at det danske muslimske samfunnet var dårlig integrert, eller utilfreds – hvilket det ikke var i noen særskilt grad. Alt som krevdes var innvandring, globale medier, radikalisering av den muslimske verden, overdrevne menneskerettighetskrav og et alminnelig opphør av følelsen av at det som skjer i noen andres land, ikke er ens eget problem. Slik situasjonen var, holdt det med en reisende delegasjon bestående av noen få, sinte danske imamer for å hisse voldelige personer rundt på kloden opp til forsvar for sine påstått trakasserte «brødre». Hvorvidt Europas minoritetspolitikk vil forårsake bredere uro, vil ikke bare avhenge av om man kan hanskes med disse minoritetenes klager.

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Det er fremdeles ikke for sent å støtte oversettelsen: konto 1644.29.32828

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk
LV – Motstand og jihad
LVI – Liberalisme og mangfold
LVII – Pim Fortuyn og Vestens svakhet
LVIII – Pim «Høyreekstremisme» og «fascisme»
LIX – Nicolas Sarkozy og republikkens styrke
LX – Kvotering
LXI – Kultur og overlevelse
LXII – Europeisk frigjøring fra USA