Sakset/Fra hofta

Arrangerte ekteskap

I mange europeiske land er ikke ekteskap bare et aspekt ved innvandringsproblemet, det er selve innvandringsproblemet. Da Tysklands gjestearbeiderprogram brått ble stanset under den økonomiske krisen i 1973, ble masseinnvandringen fra Tyrkia knapt redusert. I årevis var det lett for tyrkere å få politisk asyl på grunn av politiske mord, militærkupp og den voldelige, kurdiske nasjonalistbevegelsen øst i landet. Etter at Tyskland ble oversvømmet av flyktninger under krigene på Balkan på 1990-tallet, har landet i likhet med de fleste av sine naboer gradvis skjerpet kravene for tildeling av politisk asyl.

Men én dør inn i Europa er forblitt vidåpen, for den kan ikke lukkes uten å gi avkall på innfødtes rettigheter. Ifølge innenriksdepartementet søker halvparten av etnisk tyrkiske tyskere ektefelle i Tyrkia. I årevis har ca. 25.000 personer, to tredjedeler av dem kvinner, hvert år med hell søkt konsulater i Tyrkia om familieetablering i Tyskland. Det betyr at en halv million ektefeller er blitt importert siden midten av 1980-tallet, hvilket har gitt opphav til nye familier som i sin tur har gitt brødre, søstre, foreldre og barn lovlig adgang til innvandring ved hjelp av familiegjenforening. «Kjedeinnvandring», som det kalles, gir eksponentiell vekst i minoritetsbefolkningen selv om grensene er helt stengt for ulovlige innvandrere. Den tyrkiske befolkningen i Tyskland økes ikke bare én gang i løpet av en livssyklus, men to: ved fødsel og ekteskap.

Situasjonen er omtrent den samme i alle europeiske land. I Frankrike økte antall utenlandske ektefeller fra 23.000 i 1990 til mer enn 60.000 i 2004, og familierelatert innvandring utgjør nå 78 prosent av den permanente, lovlige innvandringen. I Danmark henter et overveldende flertall av tyrkere og pakistanere i første, annen og tredje generasjon ektefeller fra sine hjemland. Noen studier har vist at andelen for tyrkere er over 90 prosent. I Bradford District Race Review, som ble utgitt etter at Storbritannia ble rammet av en bølge av raseopptøyer sommeren 2001, advarte sir (senere lord) Herman Ouseley om at «50% av ekteskapene som finner sted blant asiater resulterer i innvandring av nye borgere som ikke er i stand til å kommunisere på engelsk, hvilket begrenser deres deltagelse i utdanningsaktiviteter og alminnelig sosialt liv». Hele 60 prosent av ekteskap inngått av folk med opphav fra Pakistan og Bangladesh, inngås med utenlandsfødte ektefeller, en viktig faktor i veksten på omlag 50 prosent i den pakistanske befolkningen i Manchester, Birmingham og Bradford i løpet av 1990-tallet. Seksti år etter at masseinnvandringen fra det indiske subkontinent begynte, har tre fjerdedeler av de bengalske barna i alderen 0-4 år mødre som er født i Bangladesh.

Hvorfor skulle et høyt antall henteektefeller være noe problem? Hvis innvandrerne assimilerte ville det ikke være det. Men disse ekteskapene er i seg selv tegn på kollektiv bortvelgelse av assimilasjon. Som bemerket av demografene David Coleman og Sergei Scherbov, har ekteskapsinnvandringen til Storbritannia «økt proporsjonalt med veksten i antall unge tilhørende asiatiske minoritetsbefolkninger». At preferansen for utenlandske ektefeller skulle øke i takt med hvor lenge en etnisk gruppe har befunnet seg i Europa, er en trist overraskelse. Det er et tegn på at en «etnisk minoritet» ikke venter tålmodig på å bli velkommen nok til å assimilere, men til den er sterk nok til å adskille seg.

Man kan spørre seg om denne adskillelsen skyldes innvandrerne eller de innfødte. I år 2000 rapporterte det tyske ungdomsinstituttet at 53 prosent av tyrkiske kvinner i alderen 16 til 29 ikke ville vurdere å gifte seg med en tysker «under noen omstendighet». En undersøkelse gjort sent på 1990-tallet fant at et flertall av tyskerne mente det ville være «ubehagelig» å ha en tyrker i familien. Blant britiske muslimer ser det ut til å være nykommerne som i størst grad fremmer segregasjonen. Forskerne Tariq Modod og Richard Berthoud har vist at kun én prosent av briter med opphav fra Bangladesh eller Pakistan har hvite partnere, mot 20 prosent av afro-karibiere.

Ekteskap mellom tradisjonelle muslimer er sjelden kjærlighetsekteskap av vestlig merke. Tyrkiske ekteskap i Tyskland arrangeres ofte av foreldrene. En studie gjennomført i 2003 av Tysklands familiedepartement fant at en fjerdedel av de tyrkiske kvinnene i Tyskland ikke engang hadde blitt kjent med mennene sine før de ble gift. En landsens tyrkisk sedvane med å gifte seg med slektninger, vanligvis fettere og kusiner, er utbredt. Ifølge senteret for tyrkiske studier ved Universitetet i Duisburg utgjør dette mellom en sjettedel og en fjerdedel av utenlandsekteskapene.

Disse ekteskapene bringer tyrkiske sedvaner som ofte foraktes av europeere inn i hjertet av Tyskland. Trusler i hjemmet og ekteskapelig vold er gjengs i flere muslimske kulturer. Man kan diskutere årsakene men ikke omfanget. Gülgün Teyhani, som arbeider ved et krisesenter for voldsrammede kvinner i Duisburg, fant at blant de 86 kvinnene som hadde vært innom i 2006, hadde 60 innvandrerbakgrunn, og 51 av dem snakket tyrkisk. Leger i Nord-England har observert et høyt antall pakistanske kvinner innlagt på sykehus med permanent ødelagt ansikt etter «uhell med frityrpanner». Noen av disse kvinnene har ikke frityrpanner hjemme. Scotland Yard mistenker at de er blitt straffet for en eller annen overtredelse av seksualmoralen eller utfordring av ektemannens autoritet.

Et vanskeligere spørsmål er om disse ekteskapene inngås frivillig eller avtales ved hjelp av tvang. En senatsrapport fra Berlin i 2002 dokumenterte hundrevis av klager over «tvangsekteskap». Men hva som er et tvangsekteskap avhenger av øynene som ser. I tyrkisk kultur har folk f.eks. en tendens til å diskutere friheten på familienivå snarere enn på individnivå. De fleste vestlige kulturer hadde sympati for denne oppfatningen av frihet inntil for noen tiår siden. Hvis man aksepterer denne tanken om frihet, er tyrkiske forlovelser simpelthen en form for konsultasjon som man ville forvente i en sammensveiset familie. De involverer ingen Kirsten Giftekniv eller institusjoner utenfor familien.

Det skjer åpenbart kulturelle sammenstøt mellom generasjonene blant innvandrere. En landsens far vil kanskje foretrekke en eldre mann fra en tyrkisk landsby som ektefelle for sin italienskfødte datter som studerer i Irland. Men ikke alle døtre protesterer mot arrangerte ekteskap. Det burde de ikke nødvendigvis heller. Erfaringen med slike familiearrangerte ekteskap kommer også i Europa brukbart ut av sammenligningen med mer indvidualistiske, europeiske ekteskap når det gjelder relasjonenes varighet. Jo mer man nærmer seg den europeiske kulturen, desto lenger beveger man seg fra familien og dens eksistensberettigelse: barna. I Nordrhein-Westfalen, Tysklands folkerikeste delstat, er 80 prosent av tyrkerne i alderen 24 til 34 år gift. Deres gjennomsnittsalder ved inngåelse av ekteskap er 21 år for kvinner og 24 for menn. Blant ikke-tyrkere er kun 32 prosent mellom 24 og 34 år gift. Gjennomsnittsalderen for inngåelse av ekteskap er 29 år for kvinner og 32 år for menn. Tyskerne har et av de laveste fruktbarhetstallene i verdenshistorien: 1,36 barn pr. kvinne ifølge tall fra 2004. Selv om det er vanskelig å finne nøyaktige tall for tyrkere i Tyskland, er det allmenn enighet om at de er høyere. Reproduksjonsraten er nesten dobbelt så stor i Tyrkia: 2,4 barn pr. kvinne. Hvis stor fare for barnløshet midt i livet og en ensom alderdom er prisen som må betales for assimilasjon, er det en altfor høy pris for mange tyrkere.

Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble er ikke tilbøyelig til å se på arrangerte ekteskap som tvang. «Tvangsekteskap er ulovlig,» sa han i 2007. «De er et angrep på menneskerettighetene. De tilfredsstiller ikke minimumskravene til et fritt samfunn. Men arrangerte ekteskap er en mer komplisert sak.» Schäuble innrømmer dog at tendensen tyrkerne har til å hente ektefeller utenfra er en «hovedgrunn til at integrasjonen ikke blir bedre med generasjonene». De hundretusener av nye familier som er blitt dannet ved innvandring er familier hvor barnas førstespråk med større sannsynlighet er tyrkisk enn tysk. Man hører ofte historier fra skolelærere om et barn av gjestearbeidere som var en mønsterelev på 1970-tallet, men hvis egne barn sliter med tysken på universitetet til tross for at de er født i Tyskland. Etter femti år med innvandring er hver ny generasjon av tyrkere i stor grad en første generasjon.

Den danske ekteskapsloven

Europeerne ser naturlig nok på arrangerte ekteskap ikke bare som et demografisk problem, men som et slag i ansiktet og et uttrykk for forakt. Etter å ha blitt tatt imot i det europeiske samfunnet, vender muslimene seg nå bort fra det og hevder at det ikke er noen i deres nye land det er verdt å knytte seg til eller dele livet med. Det er ikke bare innfødte europeere som ikke er bra nok, det samme gjelder muslimer som er fordervet med vestlige vaner. For å finne en «ordentlig» mann eller kvinne må man dra til Diyarbakir eller Tetuan. Ifølge en studie gjort av Center for Turkey Studies, ser unge tyrkiske menn og kvinner oppvokst i Tyskland på sine tyrkisk-tyske landsmenn av motsatt kjønn som «fjerne fra sin egen kultur eller «degenererte»». Når tradisjonelle unge kvinner stifter familie og assimilerte kvinner har vanskelig for å finne en partner, er det nesten opplagt at neste generasjon oppdras av dem som er minst assimilerte.

La oss nå minne om Marcello Peras fastholdelse av at enhver migrasjon fra A til B impliserer den sistnevnte kulturens overlegenhet, og se hva slags tom banalitet det er. Innvandrernes og deres etterkommeres adferd hva ekteskap angår (for ikke å snakke om hele koloniseringens historie) viser at man kan flytte til et sted og samtidig være fiendtlig innstilt til det, eller i det minste unnlate å sette det spesielt høyt. Jada, innvandrerne «ønsker seg bare et bedre liv», som klisjeen lyder. Men de vil ikke nødvendigvis ha et europeisk liv. De ønsker snarere et tredje verden-liv med europeisk levestandard. De ønsker muligens å utnytte kosmopolitanismen i vestlig lov og rett til å sikre statsborgerskap for sine ikke-feministiske bruder og sedvaner fra før opplysningstiden. Deres ekteskap er ikke noe mindre robuste enn europeiske sådanne, kanskje mer. De kunne nettopp av den grunn risikere å ødelegge europeiske samfunnsinstitusjoner. Praktisk talt alle avskygninger av den innfødte europeiske opinionen ønsker å forhindre det. Men hvordan kan det gjøres i et rettssikkerhetssamfunn, hvor til og med den tyske innenriksministeren innrømmer at disse ektepaktene inngås frivillig?

Visse europeiske land har klart å legge sterke restriksjoner på dem som gifter seg med utlendinger. I samtlige tilfeller har det betydd en svekkelse av landenes konstitusjon, og det har krevd en høy pris av de innfødte både i form av rettigheter og bekvemmelighet. Etter mordet på van Gogh i 2004 innførte Nederland obligatoriske språktester og eksamener i samfunnslære for dem som ønsker å gifte seg med en nederlandsk statsborger. Begge parter i et ekteskap som involverer en person uten EU-statsborgerskap måtte være over 21 år gamle. (Studier viser at jo lavere ekteskapsalderen er, desto større er tendensen til arrangert ekteskap.) Den tyske regjeringen gjorde det samme: I 2007 satte den opp utenlandsfødte ektefellers minimumsalder til 18 år.

Men det var Danmark som gikk lengst. Vilkårene i landets utlendingelov, som ble forlenget og skjerpet etter press fra det innvandringsskeptiske Dansk folkeparti (DF) i de to siste tiårene, stiller som forutsetning for ekteskap en kombinasjon av testing, venting og eksklusjon, alt sammen strengt håndhevet. Borgere under 24 år som gifter seg med en person uten EU-statsborgerskap får ikke engang lov å bo i landet, bortsett fra i spesielle tilfeller. Det danske ekspermentet har i sin egen snevre forstand vært en dundrende suksess. I 2002 inngikk 62,7 prosent av danskene med ikke-vestlig bakgrunn ekteskap med utlendinger. I 2005 var det tallet falt til 37,9 prosent.

Det som gjør tiltaket forsvarlig ut fra EUs menneskerettighetslovgivning, er at det ikke gjør forskjell på rase, religion eller etnisitet. Denne raseblindheten oppnås ved at man tvert fratar alle borgere rettigheter, snarere enn å rette innsatsen som problemet man vil løse. «Det fikk bisarre konsekvenser for folk som aldri hadde trodd de ville få med innvandringsmyndighetene å gjøre,» sier Tøger Seidenfaden, redaktør for dagsavisen Politiken, som førte en lang kampanje mot lovendringen. «Loven er den samme for dansker som for utlendinger,» sier integrasjonsminister Rikke Hvilshøj stolt. Den innebærer imidlertid en konstitusjonell nyskapning som ikke rammer alle etniske grupper i samme grad: tilknytningskravet, et mål for ens «tilknytning» til Danmark. Statsborgere tilfredsstiller kravet så snart de har 28 års «tilknytning» (hvilket i praksis betyr statsborgerskap) til Danmark. En innfødt tjuetoåring kan hente sin utenlandsfødte kone til København etter tre år, for da vil hun ha vært statsborger i tre år og han i tjuefem. Men en tjuetoåring som ble dansk statsborger for bare to år siden er nødt til å vente mye lenger før han og hans kone er velkomne. Og så snart det prinsippet er knesatt, viser det seg at mye av den sentimentale praten om innvandring enten er høflig oppspinn eller et kynisk bedrag. Til tross for alle floskler som hevder det motsatte, viser det seg at den tjueen år gamle, nylig naturaliserte statsborgeren Muhammed ikke er «like dansk som du og jeg». Kanskje blir han det en dag. Men inntil videre er han og hans danske pass under oppsyn. «Vi må bare fastslå at det er nødvendig,» sier Hvilshøj. «Jeg håper at det en dag ikke vil være nødvendig lenger.»

Danmark har klart å stanse implantasjonen av muslimsk kultur på sitt territorium ved å late som om landets problemer skyldes forhastede ekteskap ved ung alder, og ikke innvandring eller islam. Den europeiske offentligheten begynner etterhvert å kreve, ikke bare akseptere, at regjeringen sier sannheten, eller i det minste avslører hensikten med lovene de vedtar. Noe lignende skjedde da europeerne ble desperate etter å stanse utbredelsen av det muslimske hodetørkleet.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»