Demografi

Statistisk sentralbyrå (SSB) offentliggjorde torsdag rapporten Familie­innvandring og ekteskaps­mønster 1990-2013. Med tanke på at ekteskaps­mønstrene hos innvandrer­befolkningen er av aller største betydning for integreringen, burde dette være informasjon som kaster lys over noen av samtidens viktigste spørsmål – ikke minst i den pågående debatten om islam og ekteskap.

Vi skal se nærmere på rapportens kapittel 3, som tar for seg ekteskaps­mønstrene hos både 1. og 2. generasjon av innvandrer­befolkningen. Spørsmålet om hvem innvandrerne – altså 1. generasjon – velger til ektefelle, besvares innledningsvis med at

mange innvandrere fra asiatiske og afrikanske land finner ektefeller fra samme land som seg selv,

et fenomen som også har vært observert i tidligere statistikker. Men den fortellende stilen henviser enhver som ønsker ordentlig oversikt, til vedleggene bakerst i rapporten. Det er faktisk ingen dårlig idé å lese rapporten baklengs.

Vedleggstabellene på sidene 50 og 51 viser bakgrunnen til innvandrernes ektefeller. Tabell A7 og A8 har tall for henholdsvis kvinner og menn, og det er angitt om ektefellen a) er uten innvandrings­bakgrunn – dvs. er norsk, b) har samme landbakgrunn som innvandreren, c) har annen innvandrings­bakgrunn eller d) var bosatt i utlandet. For en varierende andel av ektefellene er ingen av alternativene oppgitt. I det følgende skal vi for enkelhets skyld begrense oss til å se på tallene for kvinner.

Siden ekteskap med majoritets­befolkningen er den viktigste indikatoren på – og pådriveren for – integrering, er det av stor interesse å vite hvilke prosent­andeler av innvandrer­kvinnene som er gift med personer med norsk bakgrunn (tallene for Vest-Europa og USA er holdt utenfor):

andel-innvandrerkvinner-1-generasjon-gift-med-norske

Som før kan en nedslående konstatere at andelen ekteskap mellom nordmenn og innvandrer­kvinner fra muslimske land i det overveiende er ekstremt lav.

Dersom man i stedet vil måle graden av tilknytning til opphavslandenes kultur, er både andelen ektefeller med samme landbakgrunn som innvandreren og andelen som var bosatt i utlandet av interesse. I sistnevnte fall vil det jo ofte dreie seg om henting av ektefelle fra hjemlandet. Hvis vi summerer disse andelene og sorterer etter størrelse, fremtrer dette bildet:

andel-innvandrerkvinner-1-generasjon-gift-med-egne-eller-utenlandske

Det viser seg at innvandrer­kvinnene med minst tendens til å gifte seg med nordmenn, også har størst tendens til å gifte seg med en av sine egne. Det er verdt å merke seg at samtlige prosent­andeler i realiteten kan være høyere, siden ektefellens bakgrunn kan være uoppgitt i opptil tjue prosent av tilfellene (hvilket er den uoppgitte andelen for Kosovo).

Hva så med andre generasjon?

For andre generasjon er det inntil videre bare sju land med et statistisk signifikant antall ekteskap. Tallene for disse sju landene er å finne i en oversikts­tabell på rapportens side 32. Hvis vi gjentar øvelsene over, kan vi først se hvor stor andel av kvinnene med innvandrer­foreldre som er gift med nordmenn:

andel-kvinner-med-innvandrerbakgrunn-2-generasjon-gift-med-norske

For alle de tre «gamle» muslimske innvandrings­landene er andelen altså lav, for to av dem ekstremt lav. Er det noen som tror at andelen vil vise seg svært mye høyere når vi en dag får statistikk for 2. generasjon fra eksempelvis Somalia og Irak?

For å estimere 2. generasjons tilknytning til opphavslandet, summerer vi prosentandelen ektefeller med samme landbakgrunn og prosent­andelen bosatt i utlandet, som over. Igjen fremtrer et bilde som ikke bringer tankene hen på integrering:

andel-kvinner-med-innvandrerbakgrunn-2-generasjon-gift-med-egne-eller-utenlandske

Det kan i denne sammenheng være instruktivt å sammenligne tilbøyeligheten kvinnene i innvandrer­befolkningens 1. og 2. generasjon har til å gifte seg med nordmenn (Danmark og Chile er holdt utenfor):

andel-kvinner-med-innvandrerbakgrunn-1-vs-2-generasjon-gift-med-norske

Mens andelen er omtrent uendret for Pakistans vedkommende, er den gått kraftig ned for Marokkos og Tyrkias vedkommende. Særlig for Tyrkia er den store relative nedgangen bemerkelses­verdig.

En sammenligning av 1. og 2. generasjons tilknytning til opphavslandet, viser ikke de helt store relative endringene:

andel-kvinner-med-innvandrerbakgrunn-1-vs-2-generasjon-gift-med-egne-eller-utenlandske

For dem som satte sin lit til at det store muslimske integrerings­spranget skulle skje i 2. generasjon, bør disse tallene helle kaldt vann i blodet. Til tross for enkelte unntak, er etterkommere etter muslimer i det alt overveiende svært langt fra å integrere seg gjennom ekteskap. Det går seg slett ikke til.

Det er muligens ingen trøst at noen av de dårligst integrerte innvandrer­gruppene også er blant dem som paradoksalt nok figurerer høyest på listen over nye norske statsborgerskap. SSBs tall for 2014 viser dette bildet:

nye-norske-statsborgere-etter-opphavsland-2014

Virkeligheten på bakken er altså segregasjon gjennom ekteskap. Et og annet blandet ekteskap mellom medlemmer av samfunnets elite forandrer ikke på det. Kultur­forskjellene stikker meget dypt. Og noen av dem er ledsaget av sosiale og økonomiske kjemperegninger. Vi har skaffet oss en svinedyr integrerings­messig katastrofe og den blir større for hver dag.

Skal vi begynne å skjønne det snart? Nå har SSB riktignok i et kvart århundre underkommunisert de bekymringsfulle utviklingstrekkene som ledsager innvandringen, men tallene står der. Øyne i hodet er det kanskje en og annen som også har fortsatt.

Mest lest

En stille invasjon