Kommentar

Hvis tallene over ikke-vestlige innvandreres trygdeytelser er så høye som Hege Storhaug skriver i en kronikk i Aftenposten idag, må man lure på hvorfor ikke det snakkes mer om dem. Hvor er politikere og massemedier? Vet de det, men tør ikke snakke om det?

Den ene rapporten er fra Frisch-senteret ved Universitetet i Oslo. Den viser at trygdeforbruket for sentrale ikke-vestlige grupper øker over tid i stedet for å avta. Generelt er det slik at etter 17 år i Norge blir flyktninger forbigått av andre, ikke-vestlige personer (stort sett innvandrede ektefeller) når det gjelder gjelder bruk av trygdeytelser.

Et interessant delfunn er at etter fem år i Norge mottok 60 prosent av flyktningene som kom i 1992-96 en eller annen form for trygd. I den tilsvarende gruppen av ikke-vestlige innvandrere, mottok 36 prosent trygd. (Aftenposten 4. september 2005).

Statistisk sentralbyrå har nylig laget en fremskrivning av innvandrerbefolkningen. Innen 2060 vil Norges ikke-vestlige befolkning øke fra 250 000 i dag til mellom 600 000 og 1,2 millioner. Da har Statistisk sentralbyrå bare medregnet 1. og 2. generasjon, til tross for at flere rapporter fra europeiske land viser at integrasjonen av 3. generasjon også er svært dårlig (for eksempel Han Enzinger, Nederland). Med et trygdenivå som i dag, trenger man ikke være fantasifull for å se at blålyset blinker.

Våre naboland har konkrete data knyttet til den ikke-vestlige innvandringen og kostnader. I Danmark går nesten 40 prosent av all sosialhjelp til ikke-vestlige innvandrere (DREAM-database). Til Dagbladet Børsen sa finansminister Thor Pedersen at utgifter grunnet dårlig integrering i 2006 vil ligge på 36 milliarder kroner (3. mai 2005). Han betegner derfor integreringspolitikken som Danmarks største «velferdsreform».

I Sverige hevder professor Bo Södersten at innvandrere i 2003 kostet 40- 50 milliarder kroner (Dagens Nyheter, 28. desember 2003).

Noen vil fremstille slik informasjon som et angrep på svake grupper. Men vi snakker om slike summer at de har nasjonaløkonomisk og politisk betydning. Vanlige lønnsmottakere vil over tid ikke finne seg i at en så stor del av fellesskapets midler går til én gruppe, som er mer eller mindre permanente mottakere.

Praksisen med henteekteskap i opprinnelseslandet garanterer at integreringsproblemene bare vil vokse, og at antallet trygdemottakere vil øke.

Dagens innvandring blant personer med ikke-vestlig bakgrunn er ikke økonomisk bærekraftig. Hovedinnvandringen er henting av ektefeller, både gjennom ulike former for ufrivillige ekteskap, samt proforma-ekteskap, gjerne med slektninger. Gjennom fire rapporter har Human Rights Service dokumentert statistisk hvor utbredt denne praksisen er blant våre mest sentrale ikke-vestlige innvandrere.

Den overveldende majoriteten både kvinner og menn, 1. og 2. generasjon, gifter seg med person bosatt i opprinnelseslandet. Det er ingen tendens de siste ti årene til at mønsteret endrer seg. Gjennom internasjonal forskning har vi påvist hvordan dette mønsteret skaper sosiale underklasser – den kontinuerlige reproduksjonen av 1. generasjon setter både herboende part og barna som fødes i disse ekteskapene i en sårbar posisjon integreringsmessig.

I dag bor det ca 80 000 barn og unge i Norge fra land der ekteskap er en kollektiv avgjørelse. I 2015 kan vi forvente at gruppen passerer 150 000 («Innvandring gjennom ekteskap», Human Rights Service 2005). Et svært optimistisk anslag er at bare halvparten inngår henteekteskap, altså en innvandring bare i denne gruppen nesten tilsvarende Drammen.

Storhaug og likesinnede er i mange år avfeid som hysterikere og monomane. Men tvilen og frykten ligger like under overflaten. Koblet sammen med frykten for radikal islam og terror. Men ingen våger å trekke opp det store bildet og se ting i sammenheng. I stedet får problemene ligger der og stange.

Storhaug har to konkrete forslag: Stans henteekteskapene og inngiftepraksisen, og integrer «mor». Hvis kvinnene blir integrert, er mye løst. Det vil si at de må ut i arbeidslivet.

Hun har oppsiktsvekkende tall som er i stikk i strid med det Stoltenberg snakket om i nyttårstalen:

40 prosent av elevene med innvandrerbakgrunn på videregående skole faller fra (Statistisk sentralbyrå 2004).

Mediene kan begynne her.

Integreringen trenger ny kurs