Sakset/Fra hofta

Statistisk sentralbyrå (SSB) offentliggjorde sist fredag en rapport med tittelen «Valg av ektefelle blant norskfødte med innvandrerforeldre».

SSB har undersøkt i hvilken grad den delen av innvandrerbefolkningens 2. generasjon som er født mellom 1972 og 1994 – i alt 25.000 personer – giftet seg på tvers av land- og innvandringsbakgrunn i tiden 1990-2012 (kun første ekteskap er tatt med).

Det kanskje viktigste resultatet av undersøkelsen forkynnes i SSBs egen oppsummering, nemlig at 87 prosent av de norskfødte med innvandrerforeldre som kom til verden mellom 1972 og 1994, hadde bakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oceania unntatt Australia og New Zealand samt Europa utenom EU/EØS – hvilket er nær sammenfallende med det vi kan kalle ikke-vestlig bakgrunn.

Selv om innvandrerbefolkningen med opphav fra Europa dominerer over Asia og Afrika hva angår den eldste halvparten, har den altså gitt et forholdsvis lite bidrag til andre generasjon. Hvilket betyr, som vi tidligere har vært inne på, at europeiske innvandrere som er blitt værende (og vestlige i sin alminnelighet) i langt større grad er blitt assimilert inn i den norske befolkningen i løpet av de foregående tiårene.

De ikke-vestlige har altså langt større tendens til å holde seg blant sine egne. Et annet hovedfunn i rapporten forteller oss at dette sannsynligvis vil fortsette:

Blant norskfødte med foreldre født i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand og Europa utenom EU/EØS, hadde 83 prosent giftet seg med en person som også hadde innvandrerbakgrunn, mens 56 prosent hadde en ektefelle med samme landbakgrunn.

Blant norskfødte med bakgrunn fra EU/EØS, USA, Canada, Australia eller New Zealand var de tilsvarende andelene henholdsvis 19 og 6 prosent.

Norskfødte med bakgrunn fra Asia og Afrika hadde høyest sannsynlighet for å ha en ektefelle med samme landbakgrunn som dem selv.

Norskfødte med pakistansk og tyrkisk bakgrunn hadde dessuten relativt høy sannsynlighet for å gifte seg med en av samme bakgrunn.

Denne siste opplysningen forteller oss – sammen med en figur på rapportens side 13 – at datamaterialet domineres av de første store ikke-vestlige innvandringslandene, hvilket også er opplagt når en ser på årstallene nevnt innledningsvis. De yngste aldersgruppene i den undersøkte populasjonen bestod av atten år gamle personer, som uunngåelig hadde inngått relativt færre ekteskap enn de eldste, som var rukket å fylle førti år.

Med tanke på at flere av de store innvandringslandene i dag ikke vil ha noen andre generasjon å snakke om på lang tid ennå, vil det gå mange år innen vi har statistisk signifikante data over 2. generasjonsekteskap for Irak, Somalia, Eritrea etc. til at tall som de over kan regnes ut. Er det noen som tror at de vil bryte Pakistans og Tyrkias mønster? Skal tro om norsk innvandringspolitikk er forandret innen den tid?

I innledningen til rapporten gir SSB ellers viktig informasjon om aldersprofilen til innvandrerbefolkningens andre generasjon, nemlig at ca. 80 % av den ikke har nådd myndighetsalderen:

Ved inngangen til 2013 var det om lag 117.000 personer som var født i Norge med innvandrerforeldre. Selv om dette fortsatt er en svært ung gruppe av den norske befolkningen, var rundt en av fem 18 år eller eldre.

Åtti prosent av nesten hundre og tjue tusen er nesten hundre tusen. Om disse er fordelt over nesten tjue år, betyr det at det gjennomsnittlig er født ca. fem tusen pr. år i de siste atten årene som tilhører innvandrerbefolkningens andre generasjon, eller litt under ti prosent av årskullene.

Den andelen var opplagt mindre for atten år siden, og høyere i dag. Nå er det i henhold til tidligere SSB-publikasjoner (omtalt her) omtrent én av seks nyfødte som er andregenerasjonsinnvandrere. Hvis andelen på 87 prosent ikke-vestlige holder fortsatt, betyr det at omlag hver sjuende nyfødte i Norge har to ikke-vestlige foreldre.

Denne antagelsen er imidlertid ikke sikker, da det kan hende at det er blitt en høyere andel europeere i andre generasjon etter EU-utvidelsen østover for ti år siden. Det som er litt spesielt, er at knapt noen kjenner disse tingene i detalj. Informasjoner av stor betydning for hvordan landet blir i fremtiden, er i praksis like ukjente som statshemmeligheter.