Innenriks

Stadig flere som fødes i Norge har innvandrerbakgrunn, forkynte en nyhetsmelding offentliggjort av Statistisk sentralbyrå (SSB) tirsdag. To sentrale størrelser illustrerer fenomenet godt:

En av fem nyfødte i 2016 var barn av to innvandrerforeldre, mens innvandrerkvinner stod for mer enn en fjerdedel av fødslene her i landet.

Nærmere 20 % av de 58.900 nyfødte i fjor, svarende til 11.200 personer, er altså 2. generasjonsinnvandrere. Andelen har steget fra 11 % siden 2008, hvilket er en økning på ca. ni prosentpoeng på åtte år.

SSB er ikke spesielt meddelsomme hva angår sammensetningen av denne gruppen etter verdensregion, men litt står i teksten:

Rundt 30 prosent (3 200 nyfødte) av disse hadde foreldre fra Asia, mens nesten like mange hadde foreldre fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa.

Man går deretter over til å tvære ut utviklingen i fruktbarhets- og ekteskapsmønsteret i grusom detalj, noe som formodentlig skal tjene til å roe nervene hos folk som ikke sovner under lesningen: Fruktbarheten blant de fleste innvandrerkvinner er på vei ned.

Nesten nederst i ordflommen påpekes det at åtte av ti menn med innvandrerbakgrunn som inngikk ekteskap i fjor, giftet seg med kvinner med innvandrerbakgrunn, de fleste av dem med samme bakgrunn. Innvandrere foretrekker altså jevnt over sine egne.

Dette har naturligvis sosiale konsekvenser, og det som fremfor alt interesserer oss, er hvor rask veksten er i diasporaene hvor medlemmene bare unntaksvis blir en del av den norske kulturen. Hvordan er utviklingen i andelen nyfødte med henholdsvis vestlige og ikke-vestlige foreldre?

Det får vi ikke vite, og som sedvanlig må vi svette litt for å finne det ut selv.

Tabell 07111 i SSBs statistikkbank inneholder antall 1. og 2. generasjonsinnvandrere blant annet etter alder pr. 1. januar. Om bruker antall 0-åringer 1. januar som proxy for de nyfødte året i forveien, og tar i betraktning at få 0-åringer selv innvandrer, får vi et ganske bra estimat over de nyfødte i 2. generasjon siden årtusenskiftet – for 2016 er estimatet 11.344, et avvik på drøyt én prosent fra de oppgitte 11.200. Holder vi Oseania samt Nord- og Sør-Amerika utenfor, som alle har neglisjerbare 2. generasjoner, fremtrer det følgende bildet:

I hvilken grad nedgangene som observeres fra 2015 til 2016 handler om forsinket registrering, vites ikke, men de tre trendene er uansett kvalitativt forskjellige: Antall nyfødte med to europeiske foreldre har steget raskt, men veksten flater ut og vil kanskje få en nedadgående trend. For Asia ser man i tidsrommet 2001–2016 en økning fra 2397 til 3221 nyfødte, eller ca. 34 %. For Afrika øker antallet fra 806 til 2531, som er litt over en tredobling.

En tabell over nyfødte etter mors landbakgrunn som ledsager artikkelen, kaster lys over et annet fenomen, nemlig at mange nyfødte har mødre med utenlandsk landbakgrunn uten at begge foreldrene er innvandrere:

Forklaringen er naturligvis at mange med norsk bakgrunn får barn med personer som har utenlandsk bakgrunn. For Nordens, Vest-Europas, Amerikas og Oseanias vedkommende kan vi trekke den konklusjon at folk med røtter fra disse regionene i det overveiende stifter familie med nordmenn, mens personer fra Afrika, Asia og Øst-Europa gjør det i liten grad.

Om vi blant de nyfødte med norsk bakgrunn regner med dem som har én forelder med norsk bakgrunn, henter de historiske tallene over samtlige 0-åringer fra statistikkbankens tabell 07459 og trekker fra dem med innvandringsbakgrunn, får vi denne utviklingen i sammensetningen av de nyfødte siden årtusenskiftet, hvor tallene for 2016 muligens må tas med en klype salt:

Andelen nyfødte med norsk bakgrunn har altså hatt en klart nedadgående trend siden 2009, mens de utenlandske har steget jevnt og trutt i samme tidsrom. Ganske nøyaktig en tiendedel av de nyfødte er barn av to ikke-vestlige innvandrere, og en tiendedel barn av to vestlige innvandrere.

Tallene viser at de nyfødte med norske røtter fremdeles er klart flest. Den norske kulturen er ennå ikke uten vitalitet. Samtidig har landet irreversibelt skaffet seg utenlandske diasporaer som utgjør nasjoner i nasjonen.

Det finnes altså fortsatt politisk handlingsrom for å sikre at den norske nasjonen forblir dominerende på nasjonal skala, om enn utenlandske kolonier vil dominere lokalt på flere steder, som de fleste nordmennene utvilsomt vil forlate.

I fravær av handling opphører den nasjonale dominansen ugjenkallelig litt lenger ut i århundret. I det korte løp ville det først og fremst bli veldig dyrt, mindre trygt, og stadig mer fremmedgjørende. I et noe lengre løp – som i et historisk perspektiv likevel er svært kort – er det ensbetydende med at nordmennene ikke lenger har et land de med rimelighet kan kalle sitt hjem.