Kommentar

Alle er enige om at innvandringen forandrer Norge over tid, hva enten de applauderer utviklingen eller ei. Enhver kan da også konstatere at landet er endret ved å skue litt bakover i tid, men de færreste har noen klar oppfatning av hvilke proporsjoner disse forandringene vil få i fremtiden.

Denne desorientertheten henger sammen med minst to ting: for det første de vilt forskjellige prognosene for befolkningsutviklingen, som alle er heftet med tvil; for det andre en forvirring med hensyn til hvilke kategorier av personer som med rimelighet kan oppfattes som norske — nå og i fremtiden.

En måte å nærme seg problemstillingen på, er derfor simpelthen å danne seg en klarest mulig oppfatning av det utenlandske innslaget i Norges befolkning i øyeblikket. Dette viser seg adskillig mer komplisert enn det først kan høres ut, og grunnen til det er det store individuelle mangfoldet hva angår slektskapsforhold og utenlandsk bakgrunn. Menneskenes vandring eller manglende sådanne på Jorden viser jo ikke akkurat noen mangel på variasjon.

Alle som bor i Norge er av Statistisk Sentralbyrå (SSB) assosiert med en tallkode bestående av tre sifre, som angir egen og familiens tilknytning til riket. Skal man forstå den demografiske situasjonen fullt ut, må man også ha innsikt i disse kodene. Avisene vil etter beste evne forklare dem etterhvert som de gjør demografi til et tema, så man kan like godt være forberedt:

Det første sifferet i koden er 0 eller 1, og angir henholdsvis at personen er født i Norge eller i utlandet.

Siffer nummer to er 0, 1 eller 2, og angir hvorvidt man har null, én eller to utenlandsfødte foreldre.

Tredje siffer er 0, 1, 2, 3 eller 4, og oppgir antall utenlandsfødte besteforeldre.

Ren kombinatorikk tilsier da at det finnes to ganger tre ganger fem mulige kombinasjoner, altså totalt tredve.

Et eksempel? La oss si at man er født i Norge av én utenlandsfødt og én norskfødt forelder, og har to utenlandsfødte og to norskfødte besteforeldre. Koden blir da 012. Enda ett? La oss si det har sneket seg inn en utenlandsfødt bestefar i en ellers helnorsk stamtavle. Koden blir da 001.

Hvor mange av Norges befolkning som i øyeblikket tilhører hver enkelt av disse kategoriene er ikke så godt å si, gitt at SSB ikke har offentliggjort de nyeste tallene de sitter på. Disse er etter sigende på vei til å publiseres, men inntil videre får vi nøye oss med å konstatere at det foreligger tall for 2003 og 2006.

Personer født i Norge med foreldre og besteforeldre som alle er født i Norge, altså kjernen i den opprinnelige befolkningen, assosieres etter reglene over med tallkoden 000. Disse personene var ca. 3,9 millioner i antall både i 2003 og 2006 — eller ca. 78 % av befolkningen i 2006, mot 85 % i 2003.

En person født i utlandet med foreldre og besteforeldre som alle er født utenlands — såkalte 1. generasjonsinnvandrere — har tallkoden 124. Disse utgjør i øyeblikket 547.000 personer, eller ca. 11 % av befolkningen. Om man legger til de 108.000 personene som med tallkoden 024 har fire utenlandsfødte besteforeldre og er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre — såkalte 2. generasjonsinnvandrere — er andelen i dag ca. 13 %, mot 7,5 % i 2003, altså nesten en fordobling i andelen på ni år.

Det man kan kalle nordmenn uten nevneverdige utenlandske aner utgjorde altså 78 prosent i 2006 og er synkende i antall, mens det SSB kaller innvandrerbefolkningen utgjør 13 prosent i dag og er voksende.

Hva med de resterende som ikke tilhører noen av «yttergruppene», svarende til de 27 gjenværende tresifrede kombinasjonene? Hva vet vi om disse personene, annet enn at SSB ikke regner noen av dem som tilhørende innvandrerbefolkningen?

Jo, vi vet hvor mange som tilhørte hver enkelt gruppe i 2006 (og 2003), samt hvorvidt deres sterkere eller svakere utenlandske tilhørighet er til Norden, Vest-Europa, Nord-Amerika, Øst-Europa eller resten av verden. Vi vet også at samtlige kategorier vokste i tiden mellom 2003 og 2006, samtidig som antall personer tilhørende 000-gruppen gikk bitte litt ned, dette siste på grunn av en nettoreproduksjonsrate på godt under to barn, som til en viss grad oppveies av økt levetid.

Dette er ikke nødvendigvis alarmerende, for i globalismens tidsalder er det ikke så rart at den delmengden av befolkningen som ikke har noen blanding med resten av verden, på sikt minker i antall. For en vital kultur som ikke stenger omverdenen ute, vil gjøre en del av denne omverdenen til sin egen, og dermed kanskje vokse likevel. Det kan altså være en god ting.

Men hvor stor del av den omverdenen som banker på døren, klarer den norske kulturen å gjøre til sin egen?

Når vi skuer litt frem i tid, la oss si mot et folketall på sju millioner, vet vi at befolkningen som ikke har utenlandsk innslag overhodet, neppe vil utgjøre stort mer enn halvparten. Samtidig antyder SSB at innvandrerbefolkningen, slik de definerer den, vil utgjøre en fjerdedel eller så. Hva med den resterende andelen, som vil øke fra noe sånn som en tiendedel til en fjerdedel i et slikt tidsrom?

I hvilken grad den sterkt voksende andelen av personer med både norsk og utenlandsk bakgrunn vil ligne på den opprinnelige befolkningen, blir avgjørende for den norske felleskulturens fortsatte dominans. Veves den stort sett inn i felleskulturen, eller vil den i stor grad assosieres med adskilte etniske/kulturelle øyer?

La oss se litt nærmere på de forskjellige kategoriene svarende til de tresifrede kombinasjonene slik de artet seg i 2006, og så kan vi analysere de siste seks årenes utvikling når tallene for 2012 en dag foreligger.

I første omgang kan det være instruktivt å studere deres antall, uten å skille mellom opphavsregion:

Man oppdager da at langt fra alle kategoriene har statistisk betydning, noen er sågar tomme, f.eks. kategori 104 — for personer født i utlandet med begge foreldre født i Norge og alle fire besteforeldre født i utlandet. Her vises bare de 15 største, inneholdende mer enn ett tusen personer.

Den suverent største gruppen er altså 124, bestående av førstegenerasjonsinnvandrere, hvilket mest av alt vitner om den formidable innvandringsstrømmen vi har sett de siste årene.

Nest største gruppe er 012, altså personer født i Norge av en norskfødt og en utenlandsfødt forelder, og et par besteforeldre i hvert land. At denne totalt sett er stor er bra, for det betyr at mange personer som kom til Norge tidligere, fant seg en norsk ektefelle. Det er all grunn til å tro at store deler av denne gruppen tilhører en norsk felleskultur, særlig i de tilfeller hvor det er tale om halvt nordiske borgere. Dersom den relative hyppigheten av 012 går ned fra 2006 til 2012, er det altså et dårlig tegn — time will show.

Tredje største gruppe, 001, består av personer med én utenlandsk besteforelder. De er neppe til å skille statistisk på noen meningsfull måte fra resten av befolkningen.

Fjerde største gruppe er 024, og består av de noe under sytti tusen (i 2006) barna av utenlandsfødte foreldre som selv ikke hadde noen norske foreldre eller besteforeldre. SSB regner dem som tilhørende innvandrerbefolkningen, og i hvilken grad de integreres inn i felleskulturen er jevnt over svært avhengig av deres opphav.

Gruppe nummer fem, 100, utgjøres av utenlandsfødte med norskfødte foreldre og besteforeldre. At denne gruppen er såpass stor virker ved første øyekast litt merkelig. Får nordmenn mange barn utenlands? Har man undervurdert antall misjonærer? Forklaringen er at det i stor grad er tale om adoptivbarn, og at det er de juridiske foreldrene som er norske, ikke de biologiske.

Sjette gruppe, 112, er utenlandsfødte personer med en norskfødt forelder og to norskfødte besteforeldre. Også i dette tilfellet kan man jevnt over forvente høy grad av integrering. En norsk kvinne som får barn med en britisk mann i Storbritannia, eller en svensk i Sverige, for siden å flytte tilbake til Norge med familien, vil neppe oppleve at barna føler seg utenfor.

Når man betrakter hele landet og samtlige utenlandske opphavsgrupper under ett, kan man således nokså trygt trekke den konklusjon at et stort flertall av personer i «gråsonen» mellom innvandrerbefolkning og «urnordmenn» er vel integrert i det norske samfunnet. De var i alle fall det i 2006.

Om man analyserer disse tallene etter opphavsområde, oppdages imidlertid interessante nyanseforskjeller.

La oss se nærmere på gruppen av personer med nordisk bakgrunn:

Her fremtrer et helt annet kvalitativt bilde — naturlig nok, siden kontakten med Norden er av svært gammel dato. Det er ikke lenger innvandrere i første generasjon (124) som dominerer alene, men sammen med de norskfødte halvt nordiske borgerne (012), foruten de som har én nordisk besteforelder (001). Andregenerasjonsinnvandrerne (024) er relativt sett langt færre, totalt litt over tre tusen. Sammenvevningen med resten av Norden er altså nær fullkommen.

La oss gjenta øvelsen for personer med vesteuropeisk bakgrunn:

Spekteret for Vest-Europa er praktisk talt identisk med Norden. Vesteuropeerne veves inn i den norske befolkningen i like sterk grad som nordiske.

Hva med nordamerikanerne?

Her er sammenvevningen enda sterkere, og andelen tilhørende innvandrerbefolkningen mindre.

For østeuropeere, som har en mye kortere innvandringshistorie til Norge, er bildet naturligvis helt annerledes:

Her dominerer 1. generasjonsinnvandrerne (124), og hva etterkommerne angår, er det — om man ser bort fra personer med én østeuropeisk besteforelder — litt over halvparten som har én norsk forelder (012), og disse kan forventes å skille seg lite fra majoriteten. Men her ser man likevel at sammenvevningen er svakere enn med Norden, Vest-Europa og Nord-Amerika.

Hva innebærer det relativt store antallet etterkommere av to østeuropeere (024)? Sannsynligvis at mange av dem kommer til å returnere med familien til sine økonomisk fremvoksende hjemland før de blir store. Mange av de gjenværende vil trolig holde seg for seg selv. Etter en generasjon eller to vil de ganske sikkert kvalitativt nærme seg de tidligere nevnte gruppene, men neppe nå dem.

La oss endelig betrakte spekteret av grupper for resten av verden — av SSB i 2006 kalt «tredje verden», i praksis stort sett Asia og Afrika, samt en mindre gruppe fra Sør-Amerika:

Her observerer man likhetstrekk med det kvalitative bildet for Øst-Europa, som at første generasjon er dominerende. En annen observasjon er at 100-gruppen av adopterte her er mye større, men det er fremfor alt mange flere etterkommere som er født av to utenlandsfødte. 024-gruppen med fire besteforeldre fra tredje verden er altså mye større enn 012-gruppen med to, nærmere bestemt 63 % større (mot 59 % i 2003). Og som eneste opphavsregion ser man at 014-gruppen bestående av barn av en innvandrer og en etterkommer etter innvandrere begynner å bli statistisk signifikant. I rene tall økte den fra 878 til 1686 fra 2003 til 2006, altså nær en fordobling på tre år — en voldsom vekst.

Når man husker på at østeuropeerne jevnt over har en kortere innvandringshistorie i Norge enn mennesker fra Afrika og Asia, er dette ganske nedslående tall hva angår sammenvevningen med majoritetsbefolkningen.

I det store og hele kan man altså si at de fleste som hverken er «urnordmenn» eller tilhørende innvandrerbefolkningen, kan forventes å ha sterk tilhørighet til majoritetskulturen. Denne vil ikke bli nevneverdig svekket av rent demografiske årsaker, selv om antall personer med den «urnorske» demografiske koden 000 går ned. (Det betyr selvsagt ikke at den ikke kan svekkes av andre årsaker.)

Men så lenge det demografiske trykket fra Øst-Europa og i særdeleshet Afrika og Asia — gitt sistnevntes større geografiske konsentrasjon i Norge — vedvarer, og det ikke er sterke tegn til at flere av dem det gjelder velger å få barn med personer tilhørende majoritetsbefolkningen, vil vi få et stadig større utenforskap, som vil svekke majoritetskulturens følelse av å råde grunnen. Tallene for 2012 vil gi oss et definitivt svar på hvilken retning det går i, men man fornemmer vel at de ikke forteller den historien vi ønsker. Den norske kulturen blir altså utfordret, og kan kun forbli dominerende ved å hevde seg selv på en måte som aldri har vært nødvendig tidligere.

For innvandringsstrømmen er simpelthen så sterk at majoritetsbefolkningen ikke kan absorbere den tilstrekkelig gjennom familieforbindelser, i særdeleshet ikke der hvor barrierer som språk, religion og kultur er til et visst hinder for at ekteskap inngås. Det betyr ikke at den norske kulturen mister sin dominans med det aller første, men at øyene av utenforskap vil vokse seg store.

Skal vi vite hvor store, trenger vi fremskrivninger av befolkningen tilhørende de demografiske gruppene 014 og 004, bestående av etterkommere etter innvandrere uten norske aner, som begge har en formidabel vekst.

Men det vi allerede nå kan slå fast, er at det utenforskapet vi får uansett vil gi opphav til svært kostbare problemer. Med tiden risikerer det også å medføre alvorlig konflikt.