Demografi

Det er ikke så lett å legge fra seg tirsdagens artikkel om innvandringsstatistikk av Helge Brunborg. Forfatterens anstrengelser for å avdramatisere den store innvandringen Norge opplever i øyeblikket, innbefatter nemlig noen grep som overskrider grensen til intellektuell uredelighet.

I et eksempel som går rett til hjertet av diskusjonen om hvem det er rimelig å regne som tilhørende innvandrerbefolkningen, benytter Brunborg en kombinasjon av to grep: selektiv, skjev bruk av tall, og bruk av gamle tall.

Som tidligere nevnt er det gode grunner for å regne personer med fire utenlandsfødte besteforeldre som tilhørende innvandrerbefolkningen, hva enten de har null eller én norskfødt forelder. Det er altså tale om såkalte tredjegenerasjonsinnvandrere, eller det som Human Rights Service (HRS) passende kaller «to og en halv»-generasjonen, bestående av barn av én innvandrer og én etterkommer av innvandrere.

Disse to gruppene er i SSBs systemer identifisert ved de tresifrede kombinasjonene 004 og 014, som angir at en person er født i Norge, har null eller én forelder født i Norge, og fire besteforeldre født utenfor Norge. Men SSB regner dem altså ikke som en del av innvandrerbefolkningen, til tross for at de som oftest vil stå sine (i hovedsak ikke-vestlige) forfedre nærmere i kulturell, sosial og økonomisk adferd enn majoritetsbefolkningen.

Brunborg nevner disse to gruppene, men gjør hva han kan for å bagatellisere deres statistiske betydning:

De det gjelder er personer som er født i Norge med én norskfødt forelder som selv har utenlandsfødte foreldre, og én utenlandsfødt forelder (kode 014) som gjerne er fra det land den norskfødte forelderen har bakgrunn fra. Dessuten gjelder det dem som har to norskfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre (kode 004), det noen fortsatt kaller tredjegenerasjonsinnvandrere. Den siste gruppen utgjorde som nevnt, akkurat 100 personer per 1.1.2006.

Hundre personer? Personene med fire utenlandske besteforeldre som ikke skilles statistisk fra majoriteten, er altså en neglisjerbar størrelse? Det kunne man nok forledes til å tro, med mindre man er klar over at Brunborg har valgt å presentere et tall for den minste av de to gruppene (004). For den andre gruppen (014) er tallet over tjue ganger større: 2103 personer.

Pr. 1. januar 2006, vel å merke. Men hvorfor bruker han tall som er sju år gamle? Siden Brunborg er en av de fremste ekspertene i landet på dette temaet, er det all grunn til å tro at han sitter på de nyeste tallene.

De nyeste tallene Document kjenner, er hentet fra et brev fra Regjeringen til Stortinget av juni 2011, protokollført med nummer 201102351-/ING. Der oppgis det at det ved inngangen til 2010 var omlag 260 personer med kode 004, og 3800 personer med kode 014.

Og da ser bildet straks annerledes ut. Det er noen tusen personer snarere enn ett hundre, og de er nesten fordoblet i antall på skarve fire år. Det kreves ingen tung analyse for å skjønne at de blir en gruppe av betydelig størrelse utover i århundret. Der er formodentlig noen i Brunborgs gruppe som har gitt disse tallene til Regjeringen. Skulle ikke Brunborg kjenne til dem?

Om gruppen med kode 004 skriver Brunborg:

Halvparten av dem har sin bakgrunn i Pakistan, og av andre land er det bare Tyrkia som har flere enn ti personer.

Hvilket mer enn antyder at det er innvandrere fra muslimske land med lang innvandringshistorie som vil bidra til denne statistikken.

Brunborg underslår ikke at gruppen har en rask vekst (fra det allerede foreldede tallet ett hundre), men klamrer seg deretter til at

den er i hvert fall foreløpig relatert til få land. Det er ikke gitt at andre land kommer til å følge mønsteret for Pakistan eller Tyrkia.

Akkurat det siste står ikke til troende, med tanke på at statistikken over transnasjonale ekteskap viser at innvandrere fra andre muslimske land også i hovedsak inngår ekteskap med sine egne. Det er således all grunn til å anta at mønsteret vil bli fulgt også av innvandrere fra Irak, Somalia etc. etterhvert som årene går.

Den tvilsomme spekulasjonen og den propaganda-aktige tallbruken viser at Brunborg bagatelliserer virkningene av den rekordhøye innvandringen til Norge. I politisk diskusjon er man vant til denslags, og man stiller seg kritisk til det. Men når det kommer fra landets statistikkmyndighet, ikles budskapet et skinn av faglig autoritet som det ikke fortjener. At SSB fortsatt er på den galei, ny og bedre ledelse til tross, tjener ikke organisasjonen til ære.