Demografi

Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte i går et temanummer av Samfunnsspeilet viet innvandringen. Initiativet er prisverdig, og publikasjonen ser ut til å inneholde mye interessant materiale.

Aftenposten omtalte i går den delen som er viet demografi, og valgte å slå opp noe informerte personer har visst en stund, nemlig at antall innbyggere med norskfødte foreldre og besteforeldre har hatt en liten nedgang de siste årene. Siden innvandrerbefolkningen i samme tidsrom er økt kraftig, er andelen «helnorske» gått ned fra 85 til 77 prosent i tidsrommet 2004-2013.

Denne konstateringen følges etterhvert opp på rituelt vis, hvor den siste opplysningen gjerne avfeies som lite interessant under henvisning til at det er absurd ikke å regne en person som norsk fordi vedkommende tilfeldigvis har en svensk eller britisk bestefar. At 23 prosent har «en form for innvandrerbakgrunn» blir dermed en nokså irrelevant opplysning, mens det er høyst relevant å snakke om at innvandrerbefolkningen nå utgjør ca. 14 prosent, fordelt på 11,7 og 2,3 mellom første og andre generasjon.

Siden materialet er uoversiktlig er det lett å stirre seg blind på enkelte opplysninger. Skal man skaffe seg oversikt, er det ingen vei utenom å granske tallene litt grundigere. Siden SSB nå engang har lettet litt mer på demografisløret, så la oss gjøre det.

Tabellen nederst på side 13 i det siste Samfunnsspeilet er nyttig i så måte. Om vi holder de minste tallene utenfor og oversetter SSBs koder til norsk, viser den følgende befolkningsutvikling:

befolkningsutvikling-2004-2013

Som man ser er det nettoinnvandringen som er den viktigste faktoren hva angår det utenlandske innslaget i befolkningen. Selv om stigningen kanskje ikke ser så rask ut målt mot majoriteten i et niårsperspektiv, innebærer dette historisk sett en voldsom forandring.

Det er muligens litt overraskende at gruppen av en norskfødt og en utenlandsfødt forelder (og to av fire besteforeldre født i Norge) er noe større enn gruppen av 2. generasjonsinnvandrere, men det er også gledelig, for denne vil bestå av personer uten større integrasjonsproblemer, som ikke blir tilhørende noe parallellsamfunn. Som gruppe gjør den ikke noe vesen av seg, og regner man den sammen med de «helnorske», viser summen en jevn liten vekst.

Dette kan ses som et tegn på at den norske kulturen er vital, og at den helt naturlig vever en del av landets utenlandske innslag inn i seg selv. En nyttig påminnelse for den som vil bruke vinklingen i Norges største avis til å nære endetidsforestillinger.

Det betyr ikke at innvandringen på noen måte må bagatelliseres. Økningen er pedagogisk forklart som Skiens befolkning hvert år. Om man holder personene med norsk bakgrunn utenfor, zoomer inn lenger ned og tar med dataene som er utelatt ovenfor, fremtrer dette bildet:

befolkningsutvikling-utenlandsk-bakgrunn-2004-2013

Her ser man den formidable veksten i antall innvandrere i et klarere lys, og man merker seg at 2. generasjon har en litt raskere vekst enn barn av en norskfødt og en utenlandsfødt, hvilket formodentlig skyldes at førstnevnte overveiende består av personer tilhørende grupper med litt større fertilitet enn gjennomsnittet.

Om man skulle etterlyse flere opplysninger hos SSB, så måtte det være tall som lar en lage figurer som denne siste for hver opphavsregion (Vesten, Øst-Europa, ikke-vestlig).

Man merker seg ellers at tredje generasjon og «to og en halv»-generasjonen (etterkommere av fire utenlandsfødte besteforeldre samt en norskfødt og en utenlandsfødt forelder, oftest resultat av henteekteskap) knapt er synlig også på denne skalaen. Deres betydning på nasjonalt nivå er dermed fortsatt liten. Men siden de aller fleste av dem bor i og rundt Oslo, og i hovedsak kommer fra gamle innvandringsland i Asia og Afrika, er det likevel av interesse å studere dem i detalj:
befolkningsutvikling-to-og-en-halv-og-tredje-generasjon-2004-2013
Noen tusen personer gjør ingen stor forskjell fra eller til på landsbasis, men det er opplagt at tallene ikke har null sosiologisk interesse i hovedstaden.

SSB-forskeren som uttaler seg til Aftenposten er sitert på tallene for tredje generasjon, men ikke for to og en halv-generasjonen, som simpelthen sies å vokse raskt. Det gjør den, med i gjennomsnitt ca. 16 % pr. år i det aktuelle tidsrommet. Men tredje generasjon vokser relativt sett faktisk raskere selv om den fortsatt er liten, i gjennomsnitt med ca. 26 % i året, hvilket innebærer en fordobling på litt under tre år.

Uten opplysninger om opphavsregion er det lite i disse tallene som gir en grunnlag for å konkludere noe særlig annerledes enn vi har gjort tidligere.

Med en utvidelse av definisjonen på hva det vil si å være norsk som tar rimelig høyde for at det finner sted en internasjonalisering, kan man si at nordmennene totalt holder stand demografisk, i alle fall isolert sett, men at innvandringen gjør seg gjeldende med store og irreversible forandringer av nær sagt hele samfunnet, samt et inntil videre på nasjonal skala forholdsvis lite – men like fullt problematisk, dyrt og voksende – utenforskap som preger og dels omkalfatrer flere lokalsamfunn.