Kommentar

Når man navigerer i et hav av data, er det ikke alltid så lett å vite hvilke av disse som forteller noe interessant. For den som ikke er spesialist på det aktuelle temaet, er det derfor stor risiko for å gjenoppdage hjulet. Men når hjulet er behørig gjenoppdaget, noe som kan være en nyttig vei å gå, oppdager man av og til ting som er verdt å se nærmere på.

Ved å pløye igjennom demografiske tall i går, utsatte vi trolig leseren for en rekke statistiske gjesp. Vi fikk behørig slått fast at det ikke har vært målbare negative integreringsmessige konsekvenser av den nordiske, den vesteuropeiske eller den nordamerikanske innvandringshistorien, og vi fikk bekreftet at den ikke-vestlige innvandringen har gitt opphav til utenforskap. Hva den østeuropeiske innvandringen angår, er det kanskje litt tidlig å si så mye.

Når man videre har klart for seg at integrering ikke har mest med første generasjon å gjøre, men vel så mye med andre generasjon, samt at tredje generasjon fortsatt er litt for liten til at man kan si så mye om den, kan det foretas en filtrering av dataene fra i går.

La oss derfor igjen ta for oss de to tabellene med sine hundrevis av data, skrelle bort tallene som enten er bitte små eller ikke har noen vesentlig informasjonsverdi, og se hva vi sitter igjen med.

Første skritt blir da å fjerne samtlige data vedrørende Norden, Vest-Europa og Nord-Amerika. Videre fjerner vi alt som har å gjøre med første og tredje generasjon, og beholder andre. Plukk endelig ut kategoriene som peker seg ut tallmessig.

Vi oppdager da at de viktigste dataene, sett fra et integreringsperspektiv, er tallene over gruppene 024 og 012 — henholdsvis etterkommere etter to utenlandsfødte samt én norskfødt og én utenlandsfødt. La oss derfor se hvordan disse utviklet seg fra 2003 til 2006 for østeuropeere og personer med røtter fra «tredje verden»:

Hva er det disse tallene forteller oss?

For det første at andre generasjon var sterkt voksende i tiden 2003-2006.

Videre at den østeuropeiske innvandringshistorien er kortere, og at andre generasjon dermed ikke var blitt så stor tallmessig i 2006 sammenlignet med Asia/Afrika, til tross for at det kom svært mange i det aktuelle tidsrommet.

De forteller også at østeuropeere i større grad enn personer fra tredje verden får barn med norske partnere. Om man betrakter antall 012-barn med én norskfødt forelder og en født i Øst-Europa sammenholdt med antall 024-barn med to østeuropeiske foreldre, kan en regne ut at den halvt norske gruppen utgjorde 56,5 % av disse etterkommerne i 2006.

Den tilsvarende halvt norske andelen for etterkommere med røtter i den tredje verden, var i 2006 til sammenligning bare 38 %.

I begge tilfeller er det tale om en synkende andel, ned fra henholdsvis 58,5 og 38,6 prosent. For de to opphavsregionene fødes det altså flere barn i ekteskap mellom innvandrere og færre mellom nordmenn og innvandrere. Det er altså tale om forholdsvis innadvendte grupper, i særdeleshet den med opphav i tredje verden.

Når det gjelder Øst-Europa er ikke situasjonen så ille. Det er tross alt over halvparten som har norske partnere, de er totalt sett ikke mange nok til å danne enklaver, ei heller tilstrekkelig konsentert geografisk. Tatt i betraktning at de kommer fra relativt moderne land på vei opp, er det også grunn til å tro at det kan bli større toveistrafikk mellom Norge og denne regionen.

For tredje verden er bildet derimot dystert. Innadvendtheten er stor og økende, enklaver er under dannelse, og den geografiske konsentrasjonen et faktum. Landene det stort sett er tale om har en lang vei å gå før de blir attraktive å flytte til, sannsynligvis for lang sammenlignet med verdens største pengebinge, og lite toveistrafikk kan forventes i overskuelig fremtid.

Ved fortsatt stor innvandring fra denne opphavsregionen, kan man således forvente stadig større etniske grupper med stadig større og skarpere avgrensning mot den norske kulturen. Det betyr naturligvis ikke at ethvert individ blir sittende fast i opphavsregionens kultur, men at statistisk svært betydelige grupper blir det.

Den politiske implikasjonen er at vedvarende vagheter om å lykkes med integreringen under fortsatt innvandring på stor skala, kan avfeies som de eventyrene de er — tross alle de mange, mange gledelige individuelle unntakene.

Regningen kommer til et statsbudsjett nær deg, og kanskje et nabolag.