Sakset/Fra hofta

VG gjorde i går et forsøk på å kaste lys over den demografiske situasjonen i Norge ved å opplyse om at befolkningen på 5 millioner består av 3,9 millioner personer født i Norge med foreldre og besteforeldre som også er født i landet, mens 1,1 millioner enten er innvandret selv eller har minst en forelder eller besteforelder som gjorde det. Den første gruppen avtar altså, mens den siste øker.

Rita Karlsen hos HRS er, mest med rette, ikke nådig hverken med VGs eller SSB-demograf Helge Brunborgs fortolkning av dataene. Man kan jo også glise litt av forsøket på å bruke den statistisk lite representative kongefamilien til å illustrere det utenlandske innslaget i Norge, men når det er sagt så har Brunborg faktisk et godt poeng når han sier følgende:

Hovedårsaken til at antall norskfødte med norskfødte foreldre og besteforeldre har holdt seg på stedet hvil siden 2004 er at samfunnet har blitt mer globalisert og at innbyggerne i større grad enn tidligere har fått ektefeller fra andre land.

Etter mitt skjønn er det derfor ikke hensiktsmessig å henge seg altfor mye opp i om denne gruppen reduseres litt i antall. For i den store gruppen på 1,1 millioner mennesker er det ca. 650.000 som riktignok tilhører innvandrerbefolkningen, men de resterende 450.000 har dels norske og dels utenlandske røtter.

Det interessante spørsmålet er derfor hvor mange både blant de 650.000 og de 450.000 som graviterer mest mot den norske kulturen, og hvor mange som ikke gjør det. Og skal man belyse det spørsmålet, må man gå de tretti forskjellige demografiske subgruppene, eller hundre og femti hvis man også deler inn etter opphavsregion, mer etter i detalj.

La oss gjøre et lite forsøk på å tilnærme oss denne problemstillingen.

Er det ikke rett og slett urimelig å begrense kategorien «nordmenn» kun til den gruppen på 3,9 millioner? Er det ikke all grunn til å tro at det overveldende flertallet blant dem som bor i Norge og har minst to norske besteforeldre, vil føle større tilhørighet til den norske felleskulturen enn til den utenlandske de også har røtter fra? Eller i alle fall stor nok tilhørighet? Vel, i så fall kan man anta at 18 av de 30 demografiske kategoriene består av personer som er «med på laget». Og betrakter man tallene for 2003 og 2006, vil man oppdage at de i sum økte i antall i dette tidsrommet, om enn bare med en snau prosent, for slik å utgjøre fire og en kvart million. Det viser at den norske kulturen er vital og naturlig innlemmer en del av omverdenen i seg. Den er altså ikke utrydningstruet, selv om nettoreproduksjonsraten skulle være noe under 2. Det fortjener å fremheves. Det vil være en positiv overraskelse for mange.

Er det ikke også grunn til å tro at personer med tre eller fire besteforeldre fra Norden, Vest-Europa og Nord-Amerika ikke utgjør verdens største integrasjonsproblem? Vel, i så fall er det pr. 2006 4,35 millioner «med på laget», og veksten mellom 2003 og 2006 kryper enda nærmere prosenten. Hvis noen skaffer til veie detaljerte demografiske tall for 2012, kan denne øvelsen gjentas, men den ville neppe endre hovedkonklusjonen.

For å si det litt brutalt har vi ikke andre nevneverdige integreringsproblemer enn de som utgjøres av innadvendte ikke-vestlige klansamfunn, hvor det ikke er mange nok individer som i sitt hjerte melder overgang til Team Norway, noe som ikke akkurat blir lettere når biskoper og ordførere viser tegn til å melde seg ut. Disse samfunnene er i vekst og risikerer å bli et formidabelt problem, og kostbart sådant — særlig i Oslo. Men på nasjonal skala er det fortsatt et håndterbart problem så lenge det politiske liv en dag tar til vettet og ser til at det ikke vokser gjennom ytterligere masseinnvandring eller kraftig trygdesubsidierte storfamilier som mentalt lever et annet sted enn i Norge — en situasjon som forøvrig ikke vil avhjelpes om man lar Romsås erobre en del av Marka.

Det er dette siste som trenger å belyses, ikke hvorvidt den norske kulturen lever videre. Det gjør den, selv om den risikerer å tape endel territorium til raskt voksende minoriteter som blir majoritet lokalt. Hvor mye territorium er et spørsmål om når skadebegrensningen setter i gang.