Demografi

Kommer nordmennene til å utgjøre mindre enn halvparten av innbyggerne i sitt eget land en eller annen gang i løpet av inneværende århundre?

Det er ikke godt å si, for det å besvare spørsmålet er overraskende komplisert.

Svaret avhenger nemlig av et par ting: Hvor mye innvandring vil Norge oppleve i tiden som kommer? Og hvor mange av innvandrernes etterkommere vil med rimelighet kunne kalles norske? Dessverre vet vi ingen av delene godt nok.

I den grad man har en debatt om dette, er det gjerne to oppfatninger som gjør seg gjeldende. Disse kan man med korte uttrykk kalle for henholdsvis den offisielle oppfatningen og urfolksoppfatningen.

Dessverre er begge urimelige. La oss se hvorfor. Den korte forklaringen er at for den offisielle oppfatningen betyr etnisitet ingenting, mens for urfolksoppfatningen betyr «renest» mulig etnisitet alt.

Urfolksoppfatningen er nemlig at en nordmann er en person født i Norge med to foreldre født i Norge og fire besteforeldre født i Norge. Denne gruppen utgjør ca. 3,9 millioner mennesker, den har vært nokså stabil de siste ti årene, men vil med tiden gå langsomt, men ubønnhørlig nedover. Om man så legger til grunn at SSB forventer nærmere 8 millioner innbyggere i Norge ved århundrets opphør, blir konklusjonen at nordmennene kommer i mindretall i løpet av århundret.

Dette er urimelig, for det forutsetter at en person født i Norge med to foreldre født i Norge, tre besteforeldre født i Norge og én besteforelder født i Sverige (eller Danmark, Storbritannia etc.), ikke er å anse norsk.

Den offisielle oppfatningen, som Helge Brunborg på vegne av SSB har børstet støvet av i dag, er på den annen side at en person født i Norge med én eller begge foreldre født i Norge og fire besteforeldre født i utlandet, er å anse som norsk – dvs. SSB benytter uttrykket «øvrig befolkning».

Dette er i mange tilfeller også klart urimelig, for det betyr f.eks. at en person med fire pakistanske (eller tyrkiske, marokkanske, irakiske, somaliske etc.) besteforeldre er å anse som norsk, til tross for at vedkommende i de fleste tilfeller lever i en sosial kontekst hvor man slett ikke oppfatter seg som norsk, hvor det å leve på norsk vis anses som en styggedom.

Dersom man later som om denne siste urimeligheten ikke eksisterer, ender man opp med beroligende figurer som denne presentert av Brunborg, hvor det kreves en smule ettertanke for å innse at mange personer i den gule sektoren ikke vil bli ansett som nordmenn – hverken av seg selv eller andre.

Veldig praktisk tre måneder før et stortingsvalg, hvor mange for enhver pris vil forhindre at det eneste partiet som er kritisk til den pågående masseinnvandringen, uten historisk sidestykke, får holde kruttet tørt.

Det som bestemmer svaret på det innledende spørsmålet, er hvor mange av innvandrerne og deres barn som med tiden sammenveves med resten av befolkningen gjennom familieforbindelser.

Som vi i fjor, viser statistikken at innvandrere fra Norden, Vest-Europa og Nord-Amerika i det store og hele sammenveves med nordmennene.

Og derfor har det ikke all verdens hensikt å henge seg opp i at de 3,9 millionene med fire norskfødte besteforeldre får en langsom nedgang. Om man teller med dem som har en og annen utenlandsfødt person i sin stamtavle, uten at det gjør dem noe mindre norske i adferd, vil man sannsynligvis finne at totalen ikke går ned. Kanskje har den sågar en liten økning.

De østeuropeiske innvandrerne har inntil videre ikke blitt sammenvevet i like stor grad som de ovennevnte. Det kan henge sammen med den kortere innvandringshistorien fra denne regionen. Det er et åpent spørsmål om de i lengden vil danne kolonier og i overveiende grad inngå ekteskap internt.

Hva angår de ikke-vestlige innvandrerne, stifter de i liten grad familie med nordmenn, i flere tilfeller til tross for lang innvandringshistorie. For mange ikke-vestlige lands vedkommende er det dessverre slik at innvandrerne derfra danner noen slags kolonier, eller lukkede samfunn.

Det mest kritiske spørsmålet er derfor ikke om de som med rimelighet vil kunne kalles norske, fortsatt er i flertall i 2100. Den eksisterende sammenvevningen tatt i betraktning, har nok det utfallet sannsynlighetsovervekt, i alle fall så lenge østeuropeerne ikke isolerer seg like mye som de ikke-vestlige.

Det mest kritiske spørsmålet er snarere hvor store de etnisk/religiøst baserte subgruppene på utsiden av storsamfunnet blir. For selv om de aldri skulle komme i nærheten av noe flertall i det 21. århundre, vet vi allerede at de blir store nok til å forandre Norge til det ugjenkjennelige i fravær av en kraftig kursendring. De vil som Finansavisen har dokumentert hinsides enhver tvil kunne avstedkomme formidable sosiale og økonomiske problemer selv om deres andel av innbyggertallet er 10 prosent, 20 prosent eller 30 prosent. For Norge sett under ett, vel å merke. I noen byer kan de tilsvarende andelene bli 40 prosent, 50 prosent eller 60 prosent, i noen bydeler 70 prosent, 80 prosent eller 90 prosent.

Og for å kunne besvare det spørsmålet trenger vi mer detaljert statistikk enn den Brunborg serverer i dag, som mest gjør nytten som demografisk tåkelegging. For å være helt nøyaktig trenger vi statistikk over befolkningens slektsbakgrunn, inndelt etter opphavsregion. Slik statistikk har SSB offentliggjort for 2003 og 2006.

Kunne vi få tallene for 2012, please? Og nye tall hvert år for fremtiden? Det ville gjøre den offentlige debatten en stor tjeneste. På forhånd takk.