Demografi

Frykten for at nordmenn blir minoritet i eget land ser ikke ut til å bli en realitet hverken i vår eller våre barns levealder, sier forsker Kristian Rose Tronstad ved Norsk Institutt for By- og regionsforskning (NIBR) til NRK, som med det konkluderer at en «FrP-myte», spredd blant andre av Christian Tybring-Gjedde, om at nordmenn blir minoritet i løpet av få generasjoner, er «avlivet».

En representant for instituttsektoren – politikkens og forvaltningens utredende arm, og dermed en del av det korporative maskineriet – hankes altså inn av statens kringkaster for å berolige befolkningen om virkningene av politikken til det største regjeringspartiet, omtrent på dagen seks måneder før stortingsvalget.

Det blir noe ufrivillig komisk over den slags i våre dager.

La oss gå Tronstads og NRKs utsagn litt nærmere etter i sømmene. Man oppdager da ganske raskt at en ukritisk sjel risikerer å bli lurt av praktisk talt hvert eneste ord.

Hva er for eksempel en nordmann? Noen legger ut om integrering uten å si hva det er for noe, andre snakker om nordmenn uten å definere begrepet. Eller ta ordet minoritet. Hva, om noe, er det som er så avgjørende med denne grensen på femti prosent for hele landet sett under ett? Og kan man nå egentlig bruke ordet «myte» om en prediksjon? Så er det frykten, da. Hvem ønsker vel å fremstå som fobisk og uncool? «Ser ikke ut til» i barnas levealder heller, nei. Hvem pokker bryr seg om barnebarna i en atomisert verden uten sans for historisk kontinuitet?

Den norske allmennkringkasteren viser ikke nevneverdig respekt for sitt publikum når den later som om kompliserte spørsmål er enkle, dvs. det gjør den kanskje ikke til vanlig heller. Og den undervurderer den velbegrunnede skepsisen til slike utsagn hos allmennheten, som etter hvert har fått øynene opp for at det innvandrer flere personer enn det fødes i Norge.

Har man ennå ikke forstått at folk nå til dags er medie- og autoritetskritiske, og at de kan finne informasjon selv? De reiser ikke lenger på ferie uten å ha lest om destinasjonen i reiseguider, i blader eller på nettsider som TripAdvisor, og de møter ikke lenger opp hos legen i total uvitenhet om det som har rammet dem. De har vært hos nettdoktoren, de har trålet publikasjoner på PubMed, og kanskje kan de på rams hele kapitlet om sin egen kroniske sykdom i Harrison’s Principles. Noen tar ikke engang alt det prestene i kirken sier for god fisk helt uten videre.

NRK tror kanskje at det stiller seg annerledes med det vitenskapelige presteskapet når det forretter i mediekirken?

Hvem er så denne autoriteten som er innkalt i demonutdrivelsens hensikt? Det er en tidligere kollega av Lars Østby, med hovedfag i statsvitenskap fra år 2000, som siden har publisert en del SSB-rapporter blant annet om levekår blant innvandrere, og ellers har vært innom FAFO på sin vei. Vedkommende har ingen nevneverdig vitenskapelig produksjon. Det er altså ingen gigant på demografifeltet eller kvantitative fag generelt det er tale om, ei heller en person i besittelse av en prognosekompetanse man må bøye seg i støvet eller ta av hatten ti ganger for.

Ikke desto mindre avliver han angivelig myter. Men det gjøres jo ikke på noen annen måte enn å henvise til det scenariet for befolkningsveksten som SSB holder for mest sannsynlig! Et scenario med en vekst som er mye lavere enn den reelle veksten de siste årene. Han fester seg ellers ved 2050. Tallene for tiårene etterpå er kanskje ikke like hyggelige?

SSBs prognoser er ikke helt ukjente for Document. Vi har sågar tatt oss bryet med å illustrere dem:

Leserne vil heller ikke være uvitende om at disse prognosene bygger på nokså diskutable antagelser om kraftig nedgang i innvandringen om noen få år, hvilket resulterer i en lavere andel innvandrere i fremtiden enn med dagens utvikling, noe man lett kan oppdage ved selv å kjøre simuleringer i den interaktive figuren over.

Det er likevel riktig som Tronstad sier, at innvandrerne ikke vil utgjøre noe flertall i 2050 – altså om 37 år. Men la oss se litt på hva som menes med innvandrerbefolkningen. Den består etter SSBs definisjon av de personene som har to utenlandsfødte foreldre, hva enten de selv er født i utlandet eller i Norge – henholdsvis første og andre generasjon. Disse utgjør i dag noe under 700.000 personer, eller ca. 13 % av befolkningen.

Dersom to andregenerasjonsinnvandrere eller én første- og én andregenerasjonsinnvandrer får barn – noe ekteskapsstatistikken mer enn antyder slett ikke vil bli uvanlig for personer med opphav fra en rekke land – vil ikke vedkommende anses som tilhørende innvandrerbefolkningen. Prognosene for tredje generasjon, som befolkningen aldri har stiftet bekjentskap med (slik den har i Danmark), er med andre ord ikke medregnet.

Folk vil altså regnes med i majoritetsbefolkningen selv om de har fire utenlandsfødte besteforeldre. Hvor mange vil føle seg norske blant personene det gjelder?

Og hva er så en nordmann?

Om man definerer det som en person med fire norskfødte besteforeldre, er det tale om ca. fire millioner personer som ikke øker i antall. De viser tvertimot en liten nedgang pga. litt lavere fødselstall enn det som kreves for å holde befolkningen stabil under forutsetning om konstant dødelighet. Denne gruppen vil komme i mindretall ikke lenge etter at befolkningen om noen tiår krysser sju millioner.

I en globalisert verden hvor man gifter seg på tvers av landegrensene er dette åpenbart en for snever definisjon av nordmenn. Samtidig er definisjonen opplagt for bred når den omfatter personer uten norske aner og med dårlige norskkunnskaper, som er sterkere preget av forfedrenes kultur enn av nordmennenes.

Ikke lenge etter midten av århundret vil om lag halvparten av befolkningen bestå av «urnordmenn», hvis dagens utvikling vedvarer. Om lag en fjerdedel vil bestå av innvandrerbefolkning i første og andre generasjon, og den resterende fjerdedelen av personer som enten er etterkommere etter innvandrere eller som i varierende grad er familiemessig sammenvevet med nordmennene. Mange av disse vil føle seg som nordmenn, men langt fra alle – det er et åpent, og for nasjonens sammenhengskraft kritisk, spørsmål hvor mange dette er.

La oss så se på Christian Tybring-Gjeddes opprinnelige påstand:

«Arbeiderpartiet har gjennom flere tiår tillatt en innvandring som i løpet av få generasjoner vil gjøre nordmenn til en minoritet i eget land.»

Hva er egentlig «få» generasjoner? Det Tronstad avviser, er at barna vil oppleve det. For ham er det altså én generasjon. Tybring-Gjedde anser trolig også to eller tre generasjoner som «få».

Når Tronstad uttaler seg optimistisk på vegne av nordmennenes tallmessige styrke, begår han samtidig den urimelighet å regne med mange personer som ikke kommer til å oppfattes som nordmenn, hverken av seg selv eller av andre.

Det gjør ikke Tybring-Gjedde, som derfor har sine ord i behold – noe NRKs publikum, herunder også Arbeiderpartiets velgere, ganske sikkert forstår utmerket på egen hånd.

Arbeiderpartiets strateger forstår det også, de kan bare ikke si det høyt. Derfor fortsetter de med mediers og innbilte autoriteters hjelp å gi inntrykk av at FrP er på jordet, mens de i all stillhet stjeler klærne deres mens de bader. Politikken er, som Ronald Reagan sa, verdens nest eldste yrke.