Demografi

Et spørsmål er vanskelig ikke å stille seg i disse folkevandringstider, hvor befolkningsutviklingen i overveiende grad avhenger av innvandringen, og ny statistikk viser at 18 % av de nyfødte nå er andregenerasjonsinnvandrere, mot 8,4 % i 2002: Hvor lang tid vil det ta før nordmennenes tap av dominans som folkegruppe ikke lenger kan unngås i deres eget land?

Med tanke på hvor avgjørende spørsmålet er for Norges fremtid, noe som er blitt nokså opplagt i kjølvannet av Brochmann-rapporten og senere beregninger utført av Finansavisen, kunne en kanskje tenke seg at flere fagmiljøer beskjeftiget seg med det, og at de kom med litt forskjellige svar – som uansett ville gi en nokså god pekepinn samlet sett. Det er for eksempel mange fagfolk som studerer omfanget av norske petroleumsressurser.

Men ikke menneskelige ressurser. For på det demografiske spørsmålet finnes det bare ett offisielt svar. Og det svaret er gitt av det ene, bitte lille fagmiljøet, lenge dominert av noen få personer, som studerer demografi hos Statistisk sentralbyrå (SSB).

Og deres svar er at det aldri vil skje. De forventer at innvandrerbefolkningen i Norge vil stabilisere seg på et nivå godt under 50 %, sånn at den øvrige befolkningen, majoritetsbefolkningen, eller hva vi nå velger å kalle den, for alltid vil forbli i flertall.

Denne prognosen kan åpenbart utfordres, gitt at ingen kan se inn i fremtiden. Og den bygger da også på høyst usikre forutsetninger, for eksempel om en internasjonal økonomisk utjevning som langt fra sikkert vil finne sted. Men selv om prognosen skulle holde, er det noe i selve betraktningsmåten hos SSB som også er diskutabelt.

Som kjent definerer SSB innvandrerbefolkningen til å bestå av personer som selv har innvandret, pluss barn av to innvandrere. Dersom to barn med to innvandrerforeldre selv får barn, er deres barn igjen å anse som tilhørende majoritetsbefolkningen.

Det innebærer at en person med fire besteforeldre som er født i en annen verdensdel, statistisk havner i samme kategori som en person med fire besteforeldre født i Norge – så lenge vedkommende har foreldre som er født i Norge.

Denne klassifikasjonen er rimelig fra et rent legalt synspunkt: Foreldrene er norske statsborgere, og en er selv født i Norge, så selvsagt er man norsk. Selv om man ikke skulle føle seg det minste norsk, men snarere føle tilhørighet til kulturen besteforeldrene tok med seg og gav i arv til sine barn, er man rettslig sett norsk – forhåpentligvis også sosialt.

Sett fra denne synsvinkelen, gir SSBs konklusjon nesten seg selv. Vi kan tenke oss at det går en strøm fra utlandet til en bestemt nasjons diaspora i Norge. To generasjoner senere går det en strøm fra diasporaen til majoritetsbefolkningen. Idet personene tilhørende den første bølgen av innvandrere begynner å dø, og fertiliteten jevnt over kommer noe nærmere europeisk nivå, blir strømmen fra utlandet til diasporaen, og fra diasporaen til majoriteten omtrent like stor. Slik stabiliseres innvandrerbefolkningens andel sånn noenlunde, og majoriteten forblir majoritet til evig tid.

Problemet er bare at ingen rimelige personer uten en politisk agenda kjøper den sosiale dimensjonen ved denne fortellingen.

For vi vet at ekteskapsmønstrene blant mange ikke-vestlige folkegrupper er sånn at betydelige deler av den raskt voksende tredje generasjonen, etterhvert også den fjerde, kommer til å føle seg like sterkt knyttet til besteforeldrenes kultur som foreldrene gjør. Den som er i tvil om dette, kan skue til Frankrike eller Storbritannia.

Hvilke alternative fortellinger finnes så til denne rent legale betraktningen?

Det alternativet som tilsynelatende har mest appell, formodentlig på grunn av en konseptuell enkelhet som det deler med modellen beskrevet ovenfor, er en rent genetisk betraktning – fremmet av det vi for enkelhets skyld kan kalle urbefolkningsentusiaster.

Denne fortellingen går som følger: De opprinnelige nordmennene, altså de som har to norskfødte foreldre og fire norskfødte besteforeldre, utgjør tilsammen bitte litt færre enn fire millioner mennesker. De har gjort det en stund, og i det lange løp vil deres antall avta. Gitt at det bare er noen tiår til Norges befolkning passerer åtte millioner, eksakt hvor mange vet vi ikke, vil nordmennene komme i mindretall en god stund før det skjer. Det spiller ingen rolle om det skjer i det ene eller det andre tiåret av det 21. århundre, for det går ubønnhørlig i den retningen, og kanskje før 2050.

Men heller ikke denne fortellingen er helt problemfri, for den ignorerer det faktum at vi lever i en verden hvor folk flytter på seg, de gifter seg på tvers av nasjonale og kulturelle grenser, og får barn med en adferd som jevnt over ligger nær majoritetens adferd på det stedet de vokser opp, som oftest hjemlandet til en av foreldrene – hva enten det måles etter kulturelle, sosiale eller økonomiske kriterier.

Skulle et barn av en norsk mor og en britisk far som vokser opp i Norge, ikke være å anse som norsk? Det virker dypt urimelig.

For å resirkulere strømningsmodellen over, så går det ifølge denne modellen fortsatt en strøm fra utlandet til innvandrerbefolkningen i Norge. Men det går ingen strøm fra innvandrerbefolkningen til den øvrige befolkningen, hverken i første, andre, tredje eller senere generasjoner.

Vi har altså ikke noe annet valg enn å kaste vrak på denne tankemåten også. Begge de skisserte er nokså ufornuftige. De er begge enkle, mens virkeligheten er komplisert. De fremmes av, om ikke ekstremister (selv om de representerer nettopp ytterpunkter), så kanskje dårer på begge sider.

Så hvordan skal vi tenke for å oppnå størst mulig realisme?

Vel, det er egentlig ikke så forferdelig vanskelig. Mellom null strøm og full strøm fra innvandrerbefolkning til øvrig befolkning, svarende til henholdsvis urbefolkningsentusiastenes og SSBs tenkning, kan det åpenbart tenkes et kontinuum av prosentstørrelser mellom null og hundre. Kanskje det finnes en bestemt gjennomsnittlig prosentstørrelse for hver enkelt opphavskulturs assimilasjon i majoriteten? Og at den for noen er femti prosent assimilasjon allerede i første generasjon, mens den for andre er ti prosent i tredje generasjon?

Det er denne tankegangen som ligger til grunn for innvandringsmodellen som professor Paul Collier lanserer i sin bok «Exodus», som kom ut i fjor høst. Noen diasporaer har høy grad av assimilasjon, andre har lav grad. Det lyder jo fullstendig opplagt for en legperson, men det er altså en faglig sensasjon når noen gjør vitenskap av det – i seg selv en dom over en komfortabel faglig innestengthet på demografifeltet, som ikke matches av virkeligheten det studerer.

I lys av denne innsikten kan vi reformulere det opprinnelige spørsmålet: Med tanke på at det finner sted en viss assimilasjon fra diasporaene til den øvrige befolkningen, vil nordmennenes demografiske dominans bli borte i dette århundret? Og hvor lang tid vil det i så fall ta?

Hvor går man for å få svar på dette mer raffinerte spørsmålet?

Vi går til en vitenskapelig artikkel med tittelen «New Measures of Population Reproduction for an Era of High Migration», forfattet av David Coleman (University of Oxford), Dalkhat Ediev og Sergei Scherbov (begge Vienna Institute of Demography og World Population Program) og offentliggjort i juni 2013 av tidsskriftet Population, Space and Place, som gis ut av Wiley og er blant de viktigste demografiske tidsskriftene i verden.

De tre har nemlig utviklet en demografisk modell som i utgangspunktet er like enkel som urbefolkningsentusiastenes, men som deretter forfines med assimilasjonsrater. De lanserer denne som et brudd med den tradisjonelle tenkemåten som SSB og andre forfekter. I sammendraget skriver de blant annet følgende:

Migration has become a key factor in the growth and replacement of populations. But demographic tools for its analysis remain simple. This paper is our response to those problems.

If current inflows and fertility levels persist, then within 50 years, people who migrated after 2004 and their descendants will comprise more than half of the population at childbearing and younger ages in some European countries.

Replacement, altså: Utskiftning av befolkning.

Spørsmålet de besvarer om en rekke europeiske land, er dette: Hvor mange år vil det ta – med dagens innvandring, fertilitet og dødelighet – før halvparten av reproduksjonen i de forskjellige landenes befolkninger kan tilskrives personer som har innvandret, regnet fra et bestemt tidspunkt man velger som nullpunkt, i deres tilfelle 2004?

Denne betraktningen er rent genetisk. Det er som om man tok alle DNA-molekylene i en befolkning og slo kodene sammen til én bok, for siden å lese av hvor stor del av boken som er skrevet med de opprinnelige kodene etter noen år – helt uten hensyn til den sosiale adferden hos personene som utgjør bokens avsnitt.

Men om man for diskusjonens skyld aksepterer denne betraktningsmåten, finner Coleman et al. at det for Norges vedkommende tar 41 år før boken bestående av personer i fruktbar alder har femti prosent «norsk DNA-tekst», i alle fall om man skal legge innvandringstallene etter 2007 til grunn. Da er vi i 2045, regnet fra 2004.

Forfatterne problematiserer selv at denne betraktningsmåten ignorerer de sosiale faktorene, og gjør deretter antagelser om henholdsvis 20 % og 50 % kulturell assimilasjon fra innvandrerbefolkningen til den øvrige befolkningen.

I det førstnevnte tilfellet regner de seg frem til at det går 68 år – og da er vi i 2072 – før halvparten av reproduksjonen i Norge skyldes personer som ikke vil føle seg norske, mens det i sistnevnte fall tar 115 år.

Hva skal vi si til dette? For noen vestlige i Norge er den kulturelle assimilasjonen kanskje nærmere 50 % allerede i første generasjon, for noen ikke-vestlige er den under 20 % i andre generasjon. For østeuropeere vet vi ikke ennå. Kanskje flytter mange av dem hjem, kanskje blir de som de vestlige, kanskje plasserer de seg et sted midt på treet mellom vestlige og ikke-vestlige.

Antagelsen om 20 % total assimilasjon lyder rimelig, tatt i betraktning at det er 20 % av befolkningsveksten i Norge i øyeblikket som ikke skjer helt internt hos innvandrerbefolkningen. Dette skyldes dels redusert dødelighet, men også at personene som er «halvt norske» er mer tallrike enn andregenerasjonsinnvandrerne (selv om disse sistnevnte vokser raskere):

befolkningsutvikling-utenlandsk-bakgrunn-2004-2013

Det er således en plausibel prognose at skjebnen til flertallet av det vi med rimelighet og balanse mellom genetiske og sosiale kriterier kan kalle nordmenn i Norge, er beseglet fra ca. 2070 med dagens trender: Det blir ubønnhørlig et mindretall.

Med større kulturell assimilasjon, lavere innvandring eller høyere innfødt fruktbarhet vil det ta lenger tid, eller kanskje aldri skje. Men hvilke utviklingstrekk peker i noen av de retningene? Hvilke anstrengelser gjøres med sikte på å oppnå noe av dette?

I løpet av de to generasjonene det vil ta nordmennene å miste dominansen, er det opplagt at fenomenet vil kunne iakttas lokalt på mange steder lenge før den tid; noen steder er det allerede inntruffet.

Like opplagt er det at denne dynamikken vil få større økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser jo lenger den pågår. Det er nylig blitt beregnet at det økonomiske underskuddet assosiert med innvandringen under Jens Stoltenbergs regjering, tilsvarer en fjerdedel av oljeinntektene i den perioden – det langsiktige finansielle tapet pga. erhvervede velferdsrettigheter er enda større. Men dette er altså bare begynnelsen.

Om utviklingen får lov til å pågå så lenge som det er skissert her, helt til år 2070, er vel tvilsomt.

For politikken vil neppe til evig tid låne øre til en offisiell demografisk fortelling som virkeligheten har løpt fra. Morgendagens demografer vil dessuten lytte mer til David Coleman enn til Lars Østby.

Men jo lenger politikken venter med å etterlyse bedre tenkning og et mer realistisk perspektiv på befolkningsutviklingen enn den som leveres i øyeblikket, desto høyere blir regningen – og desto mer utålmodige blir velgerne som begynner å merke at den vokser.