Nytt

Statistisk sentralbyrå (SSB) offentliggjorde i går de norske kommunenes flyttetall for 2013, såvel innenlandske som utenlandske.

Vi har tidligere observert hvordan den utenlandske tilflyttingen til Oslo gjennom flere år sammenfaller med en innenlandsk nettoutflytting fra byen, samt at innbyggere i Norge som selv tilhører innvandrerbefolkningen, i større grad har flyttet til hovedstaden enn fra den i løpet av den samme tiden.

Nå viser den nyeste statistikken et brudd med denne sistnevnte trenden.

Om man går til tabell 2 i materialet som det er lenket til over, vil man oppdage at Oslos totale nettoinnflytting er på 4.904 personer, mens den innenlandske er på -1.333 personer – altså nettoutflytting som før, men høyere enn noensinne. Av dette kan man også regne seg frem til at nettoinnvandringen til Oslo fra utlandet var på 6.237 personer.

Det som er nytt, er at den «gamle» innvandrerbefolkningen nå har større tendens til å flytte fra byen enn til byen, noe majoritetsbefolkningen har hatt i flere år. Om man går til tabell 07210 i statistikkbanken hos SSB, kan man oppdage følgende:

innenlandsk-nettoinnflytting-til-oslo-etter-innvandrerkategori-2008-2013

2008 2009 2010 2011 2012 2013
Majoritetsbefolkning -804 -651 -1216 -745 -887 -854
Innvandrerbefolkning 513 31 250 328 68 -479

Hvordan forsøke å gi en tolkning av denne endringen?

Et problem i så måte er at vi ikke vet hvordan nettostrømmen er sammensatt av personer med vestlig, østeuropeisk og ikke-vestlig bakgrunn. Det ville ikke være overraskende dersom de to førstnevnte har en netto utflytting, siden disse statistisk sett ofte har en adferd som ligger nærmere majoritetsbefolkningens enn den sistnevnte.

Men kanskje flere enn før blant ikke-vestlige som har vært i Oslo en stund, etterhvert føler seg mer norske enn det som er vanlig i diasporaene i byen som de en gang kan ha tilhørt? Og at noen forlater åstedet av den grunn?

Problemstillingen griper rett inn i den innvandringsmodellen som den britiske økonomiprofessoren Paul Collier lanserer i sin bok «Exodus».

Han tenker seg enn strøm som kommer fra utlandet og inn i en diaspora i mottagerlandet, og en annen strøm som går fra diasporaen til storsamfunnet. Dersom innvandringens hastighet overstiger integreringens, vokser diasporaen. Vedvarer dette over lengre tid, vokser den ukontrollert. Om dette er uønsket, må innvandringsreguleringen tilpasses graden av integreringens vellykkethet.

Ikke-vestlige som forlater byen fordi de føler seg norske, kan således oppfattes både som en potensielt god og en potensielt dårlig nyhet. På den ene siden kan det bære vitnesbyrd om at deres egen integrering har gått fint; på den andre siden blir de borte som rollemodeller for nye og fremtidige medlemmer av diasporaen.

Problemstillingen er overmoden for grundigere undersøkelser i et samfunn som knapt forstår seg selv.