Sakset/Fra hofta

Oslos skolebyråd Anniken Hauglie kunne her forleden opplyse at 40 prosent av skoleelevene i hovedstaden har et annet morsmål enn norsk, og at 25 prosent har særskilt norskopplæring.

Når slike fakta kommer på bordet, er det gjerne en ryggmargsrefleks hos politikere å snakke om «utfordringen» i situasjonen, som om det å snu trenden og gjøre elevmassen jevnt over bedre i norsk, var en oppgave det er mulig å overvinne med pedagogiske tiltak.

Men tingenes tilstand er et resultat av flere år hvor utlendinger har flyttet til Oslo, og nordmenn har hatt en tendens til å flytte enten ut av byen, eller uansett vekk fra stedene som er blitt mindre norske.

Ved å se på historikken over flyttetallene for Oslo, innser man at denne trenden ikke blir borte over natten. Det er en stund siden Statistisk sentralbyrå (SSB) offentliggjorde flyttestatistikken for 2013, som i likhet med øvrig historikk kan finnes i statistikkbankens tabeller 05426 (til og fra utlandet) og 05271 (internt i Norge)

Mens den innenlandske nettoinnflyttingen til Oslo tradisjonelt har vært positiv, forandret dette seg i 2008, og hvis man ser bort fra innvandringen, har flere flyttet fra Oslo enn til Oslo i årene etterpå. Samtidig har innvandringen vært vedvarende høy:

Nettoinnflytting til Oslo 2008 2009 2010 2011 2012 2013
Innenlandsk – 291 – 620 – 966 – 417 – 819 – 1.333
Utenlandsk 10.023 6.207 7.501 8.742 5.899 6.237

I 2013 overstiger nettoutflyttingen for første gang ett tusen personer. Med noen års ekstra historikk fremtrer dette bildet:

innvandring-utflytting-Oslo-2004-2013

Mens flere enn fire tusen personer har flyttet fra Oslo til resten av landet etter 2007, har flere enn førti tusen i dette tidsrommet innvandret til samme by fra utlandet.

Dette er en trend som ingen kan snu med politiske tiltak, om enn den med tiden kan dø ut av seg selv eller som følge av politiske omveltninger utenfor parlamentarisk kontroll.

Ei heller kan noen snu de trendene som avledes fra de demografiske, herunder det norske språkets stadig svakere stilling i Norges hovedstad. Man kan innse tingenes tilstand og erklære at målet er å begrense skaden, eller man kan late som ingenting og prøve å legge make-up på virkeligheten. Slik politikken og offentlig sektor fungerer i landet for tiden, er det det siste som vil skje.