Sakset/Fra hofta

Innvandringsfremskrivningene som Statistisk Sentralbyrå (SSB) har laget for resten av det inneværende århundret, inviterer ikke bare til metodologiske innvendinger av teknisk art, som modellberegningenes manglende robusthet. Det kan også fremheves at SSB ikke legger tilstrekkelig vekt på den faktiske utviklingen i innvandringen de siste årene.

For valg av modell er nå én ting, det å la dataene tale for seg selv en ganske annen. Men selv SSBs høyalternativ for nettoinnvandring forutsetter at denne på sikt vil gå sterkt ned i forhold til dagens nivå.

Burde ikke et høyalternativ verdt navnet forutsette at dagens nær eksponentielle vekst fortsetter i noen år til, eller i det minste at innvandringstakten i øyeblikket — eventuelt de siste par-tre årene — forblir konstant? Det er vanskelig å se hvorfor et slikt alternativ anses som utenkelig på forhånd.

Interessant er det derfor å se at Oslo kommunes befolkningsfremskrivning for årene 2012-2030 er mer i samsvar med det etterlyste. Denne ser ut til å bygge på andre scenarier for innvandringen enn SSBs, og representerer dermed et metodologisk alternativ.

En oppsummering av fremskrivningen for Oslo, som vil ligge til grunn for planlegging av kommunale tjenester og infrastruktur dertilbys, er å finne i Oslo-speilet nr. 2, juni 2011. Her kan man blant annet lese følgende:

I hovedalternativet antas det at Oslos befolkning vil øke med 32,5 prosent fram til 2030. Alternativet tar utgangspunkt i mellomalternativet (MMMM) til statistisk sentralbyrå (SSB), men legger til grunn en noe høyere befolkningsvekst fram mot 2030 enn hva SSB gjør. Dette innebærer en fortsatt sterk befolkningsvekst sammenlignet med resten av landet, men den årlige veksten synker fra dagens nivå på 2,1 prosent til 1,2 prosent i 2030, eller fra ca. 12.000 personer i 2011 til ca. 9.000 personer i 2030. Nedgangen bygger på at SSB på sikt regner med nedgang i innvandringen til Norge og lavere grad av sentralisering av befolkningen i Norge.

De fire M-ene representerer middelalternativene for fruktbarhet, levealder, flytting og innvandring. Dette er SSBs hovedalternativ, hvilket betyr at det anses for å være det mest sannsynlige scenariet. Oslo kommune har altså foretatt en rent skjønnsmessig oppjustering av SSBs tall for befolkningsveksten i sitt eget hovedalternativ.

Tatt i betraktning at innvandringen er den demografiske variabelen som er vanskeligst å forutse, og gitt at det ikke kan være noen særlig stor faglig uenighet om fremtidig fruktbarhet eller dødelighet, kan det neppe trekkes noen annen konklusjon enn at Oslo kommune forventer en større innvandring til byen enn SSB gjør.

For høyalternativets vedkommende blir dette særlig tydelig, da man legger de tre foregående årenes store nettoinnflytting til grunn, og forutsetter at denne forblir konstant i tiden frem til 2030:

Høyalternativet legger opp til at befolkningsveksten i prosent vil holde seg på dagens nivå, dvs. ca. 2,1-2,2 prosent per år. Den årlige befolkingsveksten i antallet personer vil da kunne øke fra omtrent 12.000 personer i 2011 til over 18.000 personer i 2030. Det gir en befolkning på ca. 900.000 personer i 2030, en økning på 50,7 prosent fra 2011. Forutsetningene er de samme som for hovedalternativet med unntak av at nettoinnflyttingen til Oslo holdes på samme nivå som den har vært i årene 2006-2009, ca. 7.000 personer per år.

Siden innvandringen fra utlandet er hovedkilden for innflytting til hovedstaden, og den innenlandske tilflyttingen til byen i øyeblikket er negativ, sies det praktisk talt rett ut at man legger de siste årenes høye innvandring til grunn for fremskrivningen til 2030, og ikke en redusert innvandring, slik SSB gjør i sitt høyalternativ.

Oslo kommune legger altså en annen metodologi til grunn for befolkningsfremskrivningene enn SSB gjør. Hva er grunnen til at de to ikke benytter den samme?

Oslo kommunes tall virker ut fra ren common sense mer realistiske enn SSBs, og kanskje bør en også feste større lit til dem fordi det er deres egne tall som nokså raskt vil bli bestemmende for planleggingen av det offentlige tjenestetilbudet i byen. Det ville ikke bli lett for lokalmyndighetene å bortforklare en pinlig opplagt underdimensjonering av skolene eller eldreomsorgen.

SSBs befolkningsfremskrivninger benyttes snarere til langtidsplanlegging av fremtidige pensjoner, og konsekvensene av deres feil ville ikke være like umiddelbart synlige.