Kommentar

Et av de aller viktigste utviklingstrekkene i Det nye Norge er fremveksten av klasseskiller som på samme tid er økonomiske og etniske. Og til tross for all den verbale gymnastikken som utøves i ønsket om at en vellykket integrasjonspolitikk kan forhindre det, er det også et av de aller sikreste.

Da Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) i 2006 advarte om at hele oljefondet risikerte å gå tapt dersom den lavere yrkesdeltagelsen hos innvandrerbefolkningen vedvarte, kunne det lettere enn i dag med glatt ansikt ignoreres eller avfeies som pessimisme under henvisning til mangel på informasjon.

I dag er det et hav av informasjon som peker i retning av at tingenes tilstand vedvarer.

Vi har tidligere anskueliggjort resultater fra de normerte prøvene i grunnskolen, som viser at de store forskjellene i mestringsnivå mellom majoritetsbefolkningen og de ikke-vestlige innvandrerne, spesielt i lesing og regning, ikke er i nærheten av å være utjevnet i andre generasjon.

Hva angår den videregående skolen, har vi i dag informasjon som ikke fantes i 2006, nemlig tallene for fullføring av videregående opplæring etter innvandringsbakgrunn. Antall 2.-generasjonsinnvandrere i andre halvdel av tenårene var jo inntil nokså nylig ikke statistisk signifikante.

For de kullene som begynte i videregående opplæring – det være seg yrkesrettet eller studieforberedende sådan – i tiden 2005–2008, har Statistisk sentralbyrå (SSB) utarbeidet oversikter over hvordan det er gått med alle disse elevene, dvs. hvor mange som har fullført på normert tid, som har fullført innen fem år, hvor mange som har sluttet, strøket eller fortsatt opplæringen ut over fem år.

Disse tallene befinner seg i statistikkbankens Tabell 09330. Tallene for samtlige elever, altså uavhengig av innvandringsbakgrunn, er å finne i statistikkbankens Tabell 09254, og går naturlig nok mye lenger bakover i tid. Ved å sammenholde opplysningene i disse tabellene kan vi anskueliggjøre hvordan fullføringsgraden etter bakgrunn endrer seg over tid.

Det viser seg at andelen elever som fullfører videregående skole i løpet av fem år eller mindre er nokså konstant innenfor hver hovedgruppe. Det samme gjelder forskjellene mellom majoritetsbefolkningen og den vestlige og ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i henholdsvis første og andre generasjon:

fullføringsgrad-videregående-etter-innvandringsbakgrunn-2005-2008-kullene

En umiddelbar observasjon er at en foruroligende høy andel av elevene ikke fullfører videregående, uansett bakgrunn. Hvordan skal man egentlig lykkes med livet i et moderne, avansert konkurransesamfunn som vårt uten papirer fra videregående skole? Tallene viser altså at en underklasse av betydelig størrelse er uunngåelig.

En kan også fastslå at de anstrengelser som måtte ha vært gjort med sikte på å utjevne forskjellene ved å styrke opplæringen for minoritetselever, ikke har gitt resultater.

Men er nå dét så problematisk?

Man kunne argumentere for at det ikke spiller noen rolle om underklassen har norsk bakgrunn eller minoritetsbakgrunn.

Problemet er uansett at underklassens absolutte og relative størrelse vil vokse. Andelen av elevkullene som tilhører gruppene som gjør det dårligst, er nemlig økende, mens gruppen som gjør det best, er veldig liten:

andel-elever-videregående-etter-innvandringsgrunn-2005-2008-kullene

Gruppene som presterer dårligst og midt på treet, har en økende andel. Det er kanskje overraskende at det er flere gymnasiaster i første enn i andre generasjon?

Samtidig går (den nest høyest presterende) majoritetsbefolkningens andel ned:

majoritetsbefolkningens-andel-av-elevene-videregående.-2005-2008-kullene

Denne nedadgående trenden vil åpenbart vedvare, slik den stigende trenden vil vedvare for ikke-vestlige 2.-generasjonsinnvandrere. 16-åringene som begynte på videregående skole i 2005, ble født i 1989. Den gangen var de ikke-vestliges andel blant de nyfødte svært liten. I dag er den godt over ti prosent.

De neste årene skal altså noen ungdomskull som har gjort det betydelig dårligere på videregående enn generasjonen før dem, prøve å komme seg ut i arbeidslivet. Mon tro hvordan dét skal gå?

Vi vet svaret alle sammen. Befolkningen kan grovt sett deles inn i to grupper: de som fikser det og de som ikke fikser det. Den sistnevnte gruppen vil øke. Skriften er på veggen, og det som kan avleses, er en sosial og økonomisk kjemperegning.