Kommentar

Resultatene av de nasjonale prøvene i skolen forteller oss at etterkommere etter ikke-vestlige innvandrere gjennomsnittlig løper større risiko enn andre for å gå ut av skolen med mindre bra resultater, for dermed uunngåelig å bli overrepresentert på ledighets- og trygdestatistikken.

Disse gjennomsnittlige resultatene skjuler åpenbart store individuelle forskjeller, og kan ikke generaliseres til alle gruppemedlemmer. Noen majoritetsbarn vil havne på trygd eller i fengsel, og noen minoritetsbarn vil bli leger eller advokater. Dette er imidlertid ikke det generelle bildet, og i det store og hele er det ikke til å komme forbi at en jevn strøm av innvandrere fra Asia og Afrika i lengden vil innebære store og permanente offentlige utgifter. Antagelsen om perfekt økonomisk integrasjon fra og med andre generasjon holder ikke vann.

Det å etter beste evne ta vare på egne innbyggere – nye som gamle – er ikke et politisk valg, men det å avgjøre hvorvidt landet skal få mange flere nye innbyggere pr. år, er et politisk valg – med store konsekvenser. Det er derfor ingen vei utenom å undersøke disse, selv om det er ensbetydende med det litt ukomfortable å sette hele grupper av personer som allerede er innbyggere, under lupen.

Noen spørsmål melder seg: Hvor stor er egentlig gruppen av etterkommere etter ikke-vestlige innvandrere, og hvordan fordeler de seg aldersmessig?

Dette viser seg vanskelig å svare på, selv med hjelp av statistikkbanken til SSB – hvilket betyr at de fleste folkevalgtes svar uunngåelig ville bli «har ikke peiling» (og de fleste andres for den del).

Om man under det overordnede temaet Befolkning velger Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, er det kun tabell 07111 som har opplysninger om alder og landbakgrunn. Det skilles imidlertid ikke mellom første og andre generasjon, og siden det ikke finnes egne tall etter alder og bakgrunn hverken for den ene eller den andre, er det uråd å se hvordan andre generasjon ikke-vestlige er fordelt aldersmessig.

Om vi gjør bruk av statistikkbankens tabell 07710 og tallet for hele befolkningen, finner vi ut at 11,7 % av befolkningen tilhører 1. generasjon og 2,3 % annen generasjon, samt at 2. generasjon utgjør ca. tredve tusen fra Europa, ca. tjue tusen fra Afrika, og ca. seksti tusen fra Asia. Men vi kjenner ikke aldersfordelingen.

Om man ser på første og andre generasjon etter alder og opphav under ett og ser disse i forhold til hele befolkningen, viser tallene for 2013 de følgende prosentmessige andelene (Amerika og Oceania er utelatt pga. små tall):

0 1-5 6-12 13-15 16-19 20-44 45-66 67-79 80-
Innv.bef. 17,2 15,2 13,1 12,0 12,3 21,2 10,5 4,7 3,1
Europa 7,6 6,5 4,8 3,8 3,9 11,2 5,8 3,2 2,2
Afrika 3,7 3,1 2,6 2,2 2,2 2,5 0,9 0,2 0,1
Asia 5,6 5,2 5,5 5,5 5,8 6,6 3,1 1,0 0,4

Tabellen forteller i seg selv en stor del av Norges innvandringshistorie. I de to eldste gruppene er innvandrerbefolkningens totale andel liten, og dominert av Europa. Etterhvert som man går til venstre i tabellen, ser man at innvandringen fra Asia begynner for alvor før den fra Afrika. At Europas dominans avtar med tiden, ser man for aldersgruppene under 20 år, hvor Afrika og Asia tilsammen har en større andel av innvandrerbefolkningen, og så tar den seg litt opp igjen for de yngste, sannsynligvis pga. EU-utvidelsen østover. For den aller yngste gruppen ser vi en slags bekreftelse på den noen uker gamle nyheten om at hver sjette nyfødte er 2. generasjonsinnvandrer. Europeerne utgjør mindre enn halvparten, men har hatt en enda lavere andel sammenlignet med Asia og Afrika i de to foregående tiårene.

Om man betrakter aldersgruppen 6-12 år, som omtrent sammenfaller med årene i barneskolen, ser en at litt over 13 prosent av barna tilhører innvandrerbefolkningen: 4,8 % den europeiske, 2,6 % den afrikanske, og 5,5 % den asiatiske – den ikke-vestlige altså totalt 8,1 %.

Men vi ser altså ikke hvor mange som er i første og andre generasjon.

Så lurer man kanskje på om det spiller noen rolle.

Det gjør det, for dersom første generasjon dominerer over andre for en gruppe, kan det bety at den ikke har slått rot. Kanskje har en familie flyttet til Norge for at foreldrene skal jobbe der noen år. Barna går på skolen, men innen de selv får barn er de flyttet annetsteds, eller de har fått barn med en nordmann. Om andre generasjon derimot er forholdsvis stor, betyr det at man – flere unntak til tross – har slått rot som uintegrert koloni, og at kulturen man bringer med seg påvirker resten av samfunnet i større grad.

SSBs tall inneholder ofte mer informasjon enn den oppgitte dersom man masserer dem en smule, og en litt overraskende bonus med resultatene fra de nasjonale prøvene i skolen, er at de – om man ser bort fra fritakene – setter oss i stand til å finne ut omtrent hvor mange av elevene som tilhører første og andre generasjon, samt størrelsesforholdet mellom vestlige og ikke-vestlige.

Ta f.eks. tallene for regning i 5. klasse, som vi nylig omtalte. For samtlige norskfødte med innvandrerforeldre er 40,4 % på nivå 1. Av de vestlige er 19,5 % på dette nivået, mot 42,3 % av de ikke-vestlige. Det krever ikke all verdens analyse for å vise at den samlede prosenten er en vektet sum av de to prosentene for vestlige og ikke-vestlige, og man ser at totalen er adskillig nærmere tallene for ikke-vestlige enn for vestlige. Tar man seg bryet med å regne ut forholdet mellom de to distansene, finner man at det er ca. elleve ganger flere ikke-vestlige enn vestlige i andre generasjon.

Den som måtte gjenta denne øvelsen for flere resultater, vil se at de varierer litt mer enn neglisjerbart – hvilket er uunngåelig pga. effektene av avrundingsfeil på beregningene så lenge SSBs tall er oppgitt med bare tre signifikante sifre. Men de påliteligste tallene, som fremkommer uten at det ganges eller deles med differansen mellom to veldig like tall (som gir stort tap av nøyaktighet), er ca. elleve. Femteklassinger er ti år gamle, så om man sammenholder forholdstallet elleve ganger flere med kolonnen for 6-12 år i tabellen over, innser man at de ikke-vestlige har en forholdsvis stor andre generasjon.

Kan resultatene av de nasjonale prøvene også fortelle oss hvor mange som er i første og andre generasjon?

Ja, det kan de, men beregningen er litt mer omstendelig (spesielt interesserte kan se her). Ved å hente ut tall fordelt etter innvandringskategori (majoritet, innvandrer, etterkommer av innvandrere) for to forskjellige disipliner fra statistikkbankens tabell 07170 over de nasjonale prøvene og deretter resonnere en smule, får man to ligninger med tre ukjente. Ved å legge til grunn at summen av de tre ukjente er hundre prosent, og igjen sørge for å regne med tall som gir minst mulig forsterkning av avrundingsfeil, vil en finne at 2-3 % av elevene er 1. generasjonsinnvandrere, og ca. 11 prosent 2. generasjonsinnvandrere. Helt andre proporsjoner enn for innvandrerbefolkningen som helhet. Og blant de siste var altså de ikke-vestlige elleve ganger flere enn de vestlige.

Hvilket betyr at omtrent hver tiende femteklassing i den norske skolen i 2013 er etterkommer etter to ikke-vestlige innvandrere. At det uunngåelig vil være endel mer i hovedstaden og endel mindre i provinsen, vil ikke overraske noen. Men hvem ville ha gjettet at det var én av ti på nasjonal skala?