Sakset/Fra hofta

Illustrasjonsfoto: Glennstangeland/Wikimedia Commons.

 

Statistisk sentralbyrå (SSB) har mandag morgen lagt frem de mye omtalte tallene over kriminalitet i Norge etter landbakgrunn, som Frp lenge har etterlyst, og SSB har gjort hva det kunne for å trenere.

Men nå, tre måneder etter stortingsvalget (og nesten fire år til neste), foreligger det altså en oversikt. Det er verdt å merke seg at denne kun omfatter personer som er bosatt i Norge. Asylsøkere som ikke har fått opphold, og personer som oppholder seg ulovlig i Norge, er altså ikke med i statistikken.

Allerede overskriften til SSBs presentasjon av rapporten tilsier at statistikkmyndigheten gjør så godt den kan for å nedtone sine egne funn. Vi får nemlig vite at innvandrere er «mindre overrepresentert blant siktede enn før». Fra ikke å ha aktuelle tall, er vi plutselig over i komparative betraktninger over tall vi manglet.

Utflukten kan imidlertid ikke dekke over det faktum, åpenbart for enhver som følger litt med på hva som skjer i politi og rettsvesen, at personer med innvandrerbakgrunn jevnt over begår mer kriminalitet enn den «øvrige befolkningen», av andre omtalt som «majoritetsbefolkningen» – det man en gang tenkte på som den norske befolkningen.

Forrige gang SSB la frem en tilsvarende oversikt var i 2011. I rapporten Kriminalitet og straff blant innvandrere og øvrig befolkning kunne man konstatere at det var stor variasjon mellom kriminalitetshyppigheten mellom forskjellige grupper av innvandrere. Personer fra f.eks. USA, Storbritannia og Kina, India og Thailand begikk f.eks. færre forbrytelser enn nordmenn, mens personer fra Afrika, Midtøsten og Sør-Amerika begikk flere.

Statistikken som presenteres denne gangen bygger på antall siktelser i ferdig etterforskede straffesaker i tidsrommet 2010–2013, og analyseres etter landbakgrunn, kjønn, alder, bosted og sosioøkonomisk status. Disse størrelsene benyttes til å lage såkalte «justerte» tall. Disse tallene forteller noe om hvor mye den individuelle tilbøyeligheten til kriminalitet varierer langs kun én variabel, men sier ingenting om det totale kriminalitetsbildet som fremkommer med den sammensetningen av innvandrergruppene som vi rent faktisk har. Det er mager trøst at selve innvandringsbakgrunnen gir en isolert sett mindre overhyppighet enn kombinasjonen mellom innvandringsbakgrunn, ung alder og hankjønn, så lenge unge menn er kraftig representert blant innvandrerne, og innvandrerne øker i antall. For politiske formål skifter man fra makro- til mikronivå når det passer.

Om man deler befolkningen inn etter innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og «øvrig befolkning», er oversiktsbildet følgende:

Andelen gjerningspersoner var 6,7 prosent blant innvandrere, 11,3 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre, og 4,5 prosent i den øvrige befolkningen

Uten å se nærmere på landbakgrunnen, betyr det altså at innvandrere generelt er ca. femti prosent overrepresentert, mens den tilsvarende overrepresentasjonen blant etterkommere etter innvandrere er hele hundre og femti prosent.

Denne store forskjellen mellom 1. og 2. generasjon er i tråd med tidligere offentliggjorte tall fra Danmark, og den spenner ben under den gamle trosartikkelen om at «det går seg til» med tiden.

Når man ser nærmere på siktelser etter innvandreres bakgrunn, fremkommer det store forskjeller mellom landene. SSB presenterer ujusterte tall sammen med tallene justert etter kjønn, alder, bosted og sysselsetting. Vi har i stedet valgt å se kun på de ujusterte tallene:

Mens det blant nordmenn er 44,9 innbyggere pr. 1000 siktede, er det tilsvarende tallet for Kosovo altså 131,5, hvilket er nokså nøyaktig tre ganger så mange. Overrepresentasjonen er i samme størrelsesorden for Somalia, Irak og Afghanistan. Sju av de åtte landene med størst overrepresentasjon er forøvrig muslimske.

Når det gjelder 2. generasjon er det fortsatt såpass få tall at SSB analyserer dem etter region, og ikke etter enkeltland. Om vi igjen ser bort fra de justerte tallene, fremtrer dette bildet:

At Sør- og Mellom-Amerika scorer såpass høyt, er kanskje overraskende. Men siden den gruppen er så liten, spiller det mindre rolle for det store bildet. Den vesteuropeiske gruppen av etterkommere er også liten, og tjener derfor i liten grad til trøst. Afrika og Asia har derimot store diasporaer i Norge, og bildet som fremtrer for disse kontinentene, er nedslående. For Afrikas vedkommende er det blant etterkommerne over dobbelt så mange siktede pr. 1000 innbyggere som for Nordens.

Med tanke på at en av ti nyfødte i Norge nå har ikke-vestlige innvandrerforeldre, og utsiktene til kulturell integrasjon mellom nordmenn og innvandrere svekkes med diasporaenes vekst, bærer dette bud om en jevn fremtidig økning i kriminaliteten – stikk i strid med eventyrene vi ble fortalt. Statistikken som er offentliggjort mandag, er også beretningen om en varslet kriminalitet.

SSB har også analysert siktelseshyppigheten etter innvandringsgrunn. Ett funn er nokså talende:

Den høyeste andelen siktede gjerningspersoner finner vi blant flyktninger

Kan det vises klarere hvilket fantastisk destruktivt narrespill asylinnvandringen har vært?

Nå ligger regningen for de siste tiårenes eventyr på bordet. De som bestilte, kommer ikke til å betale den. Hva om vi gjør så godt vi kan for å unngå enda flere regninger?

Innvandringens forkjempere kommer kanskje til å si at de sosioøkonomiske forskjellene tilsier at problemene langt på vei kan trylles bort ved å få innvandrerbefolkningen i jobb. Ikke tro på dem.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.