Kommentar

Statistisk sentralbyrås (SSB) offentliggjøring av statistikken som viser at innvandrere, og fremfor alt deres etterkommere, jevnt over er klart oftere kriminelle enn resten av befolkningen, har fått alarmklokkene til å ringe i den innvandringsliberale leiren.

De som ikke har noen problemer med at den totale ikke-vestlige nettoinnvandringen til Norge siden 2001 har oversteget en kvart million mennesker, har gått til frontalangrep på innvandringsminister Sylvi Listhaugs fremhevelse av de ufiltrerte tallene som beskriver den ufiltrerte virkeligheten, snarere enn de filtrerte tallene som kriminologer elsker.

Det er således ikke til å undres over at den innvandrings­liberale Jan Arild Snoen, som for den nominelt konservative publikasjonen Minerva blant annet skriver at han ikke synes nordmennene har noen rett til sin egen nasjonalformue, har gjort to forsøk på å diskreditere statsråden fordi hun forholder seg til observasjonene snarere enn til bortforklaringene av dem.

Den 11. desember konstaterer Snoen først den grimme virkeligheten:

I perioden 2010–13 var 4,5 prosent av den øvrige befolkningen over 15 år registrert som gjerningsperson (siktet), mens andelen for innvandrere var 6,8 prosent og for etterkommere hele 11,3 prosent.

Siden resonnerer han seg frem til at dette er intet mindre enn en illusjon. For hvis man justerer for at innvandrernes etterkommere i større grad har en alder hvor man oftere begår kriminalitet, «forsvinner mye av forskjellen». Og dermed blir 11,3 prosent forvandlet til 6,8 prosent:

Vi sitter igjen med 6,8 mot 4,5 prosentpoeng.

Denne troen på at virkeligheten har forandret seg fordi man har gjort et statistisk resonnement, er uhyre fascinerende. Det er ingen med vettet i behold som i fullt alvor kan tro at andelen siktede personer blant etterkommerne som fremkommer ved simpelthen å telle dem opp, blir redusert ved at man gjør seg noen betraktninger om deres alder.

Hvordan kan edrue mennesker som ikke har forlatt virkelighetens verden, gi velvillig mening til Snoens påstand om at «vi sitter igjen med 6,8 prosent», og ikke de opprinnelige, høyst virkelige 11,3 prosent?

Påstanden bygger på denne forutsetningen: Dersom innvandrernes etterkommere hadde hatt en annen aldersprofil enn de faktisk har, hvilket er ensbetydende med at innvandrer­befolkningens 2. generasjon hadde bestått av andre mennesker enn den faktisk gjør, altså mennesker med de samme statistiske egenskapene som resten av befolkningen, så ville andelen siktede ha vært 6,8 prosent.

Siden vi liker å holde et høyt servicenivå på Document, skal vi gi Snoen og likesinnede litt oppklarende informasjon: Forutsetningen som legges til grunn, er usann. Den samsvarer ikke med virkeligheten. Hvorfor i himmelens navn skal vi gjøre en beregning som bygger på en løgn?

Senere i teksten finner Snoen ut at også forskjellene i kriminalitet mellom polakker og den øvrige befolkningen «forsvinner» hvis man «tar hensyn til sysselsetting». Det er det samme som å si at polakkene ville ikke ha vært noe mer kriminelle hvis de hadde hatt jobber de ikke har. Igjen påstår den innvandrings­liberale at en realitet kan «forsvinne» hvis man tenker seg at en usannhet hadde vært en sannhet.

Det er ikke så godt å si hvilken diagnose som passer best på denne virkelighets­flukten. Men hvis Snoen legitimt kan bruke den, har kanskje vi andre også anledning til å redimensjonere, bortforklare og rettferdiggjøre realiteter vi ikke liker, ved å drømme om hvordan de ville ha vært hvis verden var en annen enn hva den rent faktisk er? Ikke det, nei.

Den 15. desember gjør Snoen et forsøk på å begrunne den statistiske virkelighets­flukten:

Dersom vi skal finne ut om det er «noe» med innvandrerne som gjør at de har høyere kriminalitetsrate enn andre, er det viktig å ta vekk faktorer som ikke har noe med at de er innvandrere å gjøre.

Det alle kan være enige om, er at innvandrere oftere begår kriminalitet blant annet fordi det er flere unge menn blant dem enn blant resten av befolkningen.

Men det Snoen hevder, er at vi for all del må se bort fra den realiteten at innvandrere ofte er unge menn. Det viktigste for ham er nemlig å se i hvilken grad det kan påvises statistisk at selve innvandringen, det at man flytter fra A til B, isolert sett kan øke sannsynligheten for at man begår kriminalitet.

Det betyr at Snoen vil splitte opp analytisk de faktorene som sameksisterer i de individene vi har rundt oss. Hvis vi er belemret med mange kriminelle unge menn som har innvandret, vil Snoen at vi for alt i verden skal unngå å legge merke til at de både er innvandrere, unge og menn. Det som virkeligheten har forent i én fysiologisk realitet, og som historien har brakt hjem til oss, skal vi betrakte hver for seg – og glemme at de fysiologiske realitetene ikke hadde trengt å være hjemme hos oss hvis vi ikke var så tette i skallen.

Det ville være på tide om folk nektet å la seg avspise med denne sosiologiske virkelighets­flukten. Man oppnår ingen større sannhet ved å resonnere over resultatene av usanne forutsetninger, selv om det gjøres av høyt utdannede personer som kan gjøre det resonnementet teknisk perfekt.

Statistikken har ingen iboende sannheter som sier at den ene betraktnings­måten er rett og den andre gal. Statistikken er et verktøy som brukes i samsvar med formålet. Statistikken er altså vår tjener, og ikke vår herre. Men premissene for den statistiske analysen kan være sanne eller usanne. Når Snoen bruker det statistiske verktøyet, gjør han det i usannhetens tjeneste, fordi han bruker usanne premisser.

Om han har tilstrekkelig kvantitativ forståelse til å vite hva han gjør, er ikke godt å si. Sikkert er det imidlertid at det han holder på med, ikke er intellektuelt respektabelt.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!