Sakset/Fra hofta

At faktisk.no ville bli en politisk aktør, nærmere bestemt en del av opposisjonen, var nokså klart helt fra starten av. Men onsdag har de kastet alle hemninger i et forsøk på å begrense skade­virkningene av den nye rapporten fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som klart viser at innvandrere fra visse land og deres etter­kommere er grovt over­representert blant dem som er siktet for kriminalitet.

Stridens kjerne er hvorvidt det gir et mest mulig korrekt bilde av innvandrer­­befolkningens kriminalitet hvis man «justerer» den over­representasjonen man rent faktisk – faktisk, hører dere? – observerer hos innvandrer­­befolkningen ved å «ta hensyn til» kjønn og alder.

Bakgrunnen for at det i mange sammenhenger er interessant å studere slike «justerte» tall, er at man kan oppnå en dypere forståelse for hvilke faktorer som bidrar til at verden er som den er.

Dersom visse deler av innvandrer­­befolkningen har større tilbøyelighet til å begå forbrytelser enn andre innbyggere, kan det altså forstås på et sosiologisk plan, et statistisk plan. Man tar utgangspunkt i den observerte virkeligheten og analyserer seg frem til hvordan populasjonens sammensetning hva angår kjønn, alder, bosted, inntekt, utdannelse, opphav and whatnot, kan forklare hvorfor ting er som de er.

Men denne analysen, denne forståelsen, endrer ikke et dugg på virkeligheten. Den endrer kun på vår persepsjon av den. Og det er ikke nødvendigvis den fornuftigste persepsjonen som oppnås, selv om den er upåklagelig i sin indre logikk.

For den observerte virkeligheten er akkurat den samme. Det som skjer ute i samfunnet og som man føler på kroppen, er akkurat det samme. Hva er viktigst: virkeligheten eller persepsjonen? Ofrenes virkelighet eller noen andres persepsjon av den? Hvor empatiløs og egosentrisk kan en tallbehandler legitimt være i sin idéverden?

«Det er antallet lovbrudd som er interessant», sier innvandrings­­minister Sylvi Listhaug. Slik er det for fornuftige mennesker, men ikke for dem som har lest seg til å bli livsfjerne idioter.


Foto: Tore Sætre/Wikimedia Commons.
 

SSBs rådgiver i kriminal­statistikk Sigmund Book Mohn opptrer som en typisk politisk kommissær i forsøket på å diskreditere bruken av ujusterte tall, blant annet hos statsråden. Han betoner behovet for en analytisk tilnærming:

En opplagt årsak til at innvandrere og norskfødte med innvandrer­foreldre er overrepresentert i kriminal­­statistikken er at disse gruppene består av en større andel unge menn enn den øvrige befolkningen (…). Det er derfor nødvendig å bruke tall justert for befolknings­­sammensetning når man ønsker å forstå hvorfor og på hvilken måte innvandrere og norskfødte med innvandrer­­foreldre er over­representert.

Hvis man ikke hadde gjort så store anstrengelser for å abstrahere seg bort fra virkeligheten, ville man brukt den oppnådde forståelsen til å tenke over bakgrunnen for situasjonen: at visse deler av innvandrer­­befolkningen er kriminelt over­representert i Norge fordi landet i sin ufattelige stupiditet har tillatt høy innvandring av personer til Norge som oppfyller risiko­kriteriene man kan analysere seg frem til etter at skaden er skjedd: unge mennesker av hankjønn fra tilbake­stående voldskulturer.

Dette fenomenet får ingen plass i den politiske kommissærens ligninger, men det betyr ikke at det er en irrelevant del av virkeligheten å undersøke. Ingen innbilt faglig autoritet kan gjøre om på dét.

Det er av nokså begrenset interesse å måle og veie seg frem til hvor mye av over­representasjonen som skyldes alder, hvor mye som skyldes kjønn og hvor mye som skyldes tilbakestående voldskultur. Men for politiske kommissærer er det interessant, for da kan de tone ned den dimensjonen ved masse­innvandringen som består i at noen mennesker flytter fra et voldssamfunn til et sivilsamfunn.

Anders Løland ved Norsk Regnesentral mener at det å se på ujusterte tall er som å «sammenligne epler og pærer», uten å forklare hvorfor det nødvendigvis skulle være galt bestandig, selv om uttrykket gir mening i en avgrenset faglig verden som han bor i. Ville det for eksempel være galt å sammenligne nærings­innholdet i to forskjellige typer frukt for å bestemme seg for hvilken av dem man vil spise? For spedbarn som skal vennes til noe annet enn morsmelk, er raspet pære bedre enn raspet eple, eller hva?

I all sin utdannede uforstand presterer altså disse to herrene å analysere seg bort fra de realitetene som alminnelige mennesker kan observere, og som den umasserte statistikken over siktelser viser i all sin gru. De er ikke interessert i selve realitetene, de er interessert i å analysere dem. De forstår seg på tall, men ikke på de faktaene som de nakne tallene forteller om, og de forstår ikke hva politikk er.

Derfor bruker de heller ikke resultatene av analysen til å konkludere med at vi er idioter som importerer mennesker med et sammenfall av risikofaktorer. De opptrer kort fortalt som tilskuere til en filtrert versjon av virkeligheten. Ikke alle kan tillate seg en slik luksus.

 

Kjøp «Betraktninger over revolusjonen i Europa» av Christopher Caldwell her.