Hvor langt er egentlig Statistisk sentralbyrå (SSB) villig til å strekke seg for å føre Norges befolkning bak lyset i migrasjonssaker, som tegner til å bli det 21. århundrets viktigste politiske spørsmål i Europa?

En viss pekepinn om det kunne man få av to artikler i Nettavisen i går. Tema for den første artikkelen er en nylig utgitt bok med tittelen «Hva truer Norge nå?», skrevet av Helge Lurås, leder for Senter for internasjonal og strategisk analyse (SISA), som tidligere har jobbet for bl.a. Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Boken favner svært vidt, og forfatteren berører

Norges geopolitiske rammebetingelser, kampen mot terror, klimaendringer, USAs rolle i verden, Kinas vekst, Europas utfordringer, Russlands forhold til Vesten og innvandring.

Temaet innvandring som trussel er naturligvis overmodent for å behandles i sin fulle faglige bredde i en tid med folkevandring fra den fattige til den rike verden. Lurås peker på en mulig konfliktlinje:

ANNONSE

– Vi må være forberedt på at vi som samfunn heller ikke i framtiden vil klare å integrere og assimilere det økende antallet innvandrere som kommer til Norge, og at det vil oppstå motreaksjoner.

– Jeg tror ikke nødvendigvis vi får en ny Breivik, men vi må være forberedt på at det skjer en ytterligere polarisering med frustrerte etniske nordmenn som føler at de ikke er inkludert eller konsultert i det politiske prosjektet om å akseptere innvandring, sier han.

Forfatteren begrenser seg ikke til å snakke om integreringsproblemer og radikalisering isolert sett, han nevner også den overordnede demografiske faktoren: Hvordan blir den etniske og kulturelle sammensetningen av Norges befolkning?

Siden fruktbarheten per kvinne er i underkant av 2 barn vil antallet etniske nordmenn ikke vokse. Denne «grunnstammen» av etniske nordmenn er på rundt fire millioner, identisk med folketallet på 1970-tallet. All økning over fire millioner vil i praksis komme fra innvandring og avkom av innvandrere, ifølge Lurås.

I sine beregninger har SSB kun inkludert førstegangsinnvandrere og barn av første generasjon ankomne som innvandrere. Lurås mener imidlertid at tredje- og fjerdegenerasjonsinnvandrere også i mange tilfeller kan defineres som innvandrere i en sosial og politisk forstand. Eller sagt på en annen måte, de kan komme til å bli betraktet som fremmedkulturelle i flere generasjoner.

– Vi må være forberedt på at en del personer fra den tredje verden ikke blir assimilert, eller som et minimum heller ikke blir særlig godt integrert. Noen vil ha andre religioner og normpreferanser enn etniske nordmenn har, og vil dermed fortsatt fungere som innvandrere i en politisk forstand.

Lurås setter her ord på noe de fleste forstår, og som Oxford-økonomen Paul Collier har behandlet faglig i sin bok «Exodus»: Nyankomne til Europa blir gjerne en del av en diaspora av personer med samme opphav, og det er ikke alle etterkommere av disse – i særdeleshet ikke fra Afrika og Asia – som føler større tilknytning til storsamfunnet utgått av den opprinnelige befolkningen, enn de gjør til sin egen gruppe – som kan ha såvel etniske, som kulturelle og religiøse skillelinjer mot det som enn så lenge er majoriteten.

Alle som har fungerende øyne og bruker dem, ser dette. Colliers analyse kretser mye rundt forholdet mellom tilstrømningen av innvandrere til diasporaen, og den videre strømmen fra diaspora til storsamfunnet – mentalt og gjennom ekteskap. Hvis den førstnevnte strømmen er størst, endrer det befolkningens sammensetning radikalt.

Det er akkurat i den situasjonen Norge og endel andre europeiske land i øyeblikket befinner seg, og som med nokså høy grad av sikkerhet vil bringe andelen som føler seg norske til under halvparten av befolkningen i løpet av inneværende århundre, hvis migrasjonen fortsetter omtrent som nå.
For mange i det korporative norske maskineriet er dette budskapet imidlertid så politisk uspiselig, nei: toksisk, at varsellampene blinker rødt hos noen av dem – ikke minst hos SSB.

haram er dette budskapet at en av elevene til den ikke helt ukjente demograf Lars Østby, som etter sigende fortsatt arbeider for SSB i sitt 72. år, slipper til med det politiske brannslukningsapparatet allerede i omtalen av boken.

Marianne Tønnessen er seniorrådgiver i SSB og jobber med befolkningsframskrivingene i institusjonen. Hun sier at etnisk norske nordmenn ikke ser ut til å bli en minoritet i eget land med det første.

– Vi har fremskrevet befolkningsveksten frem til 2100 og ifølge våre beregninger vil det ikke bli innvandrerflertall, sier hun.

Tønnessen gjør et forsøk på å gjendrive Lurås’ påstand om at befolkningsveksten i det lange løp skyldes innvandring:

– Det fødes flere enn det dør i Norge, så innvandringen er ikke den eneste forklaringen på at vi har befolkningsvekst. Fruktbarhetstallene i Norge er relativt høye i europeisk sammenheng.

Men omlag en sjettedel av de nyfødte i Norge (i Oslo over 40 prosent) er jo allerede barn av to innvandrerforeldre, hvilket har vært kjent en stund, hvilket betyr at fruktbarhetstallene dels skyldes innvandringen, og at disse tallene dermed ikke kan anses som noen helt annen forklaring.

Hos den opprinnelige befolkningen skyldes den lille reduksjonen dessuten økt levealder hos eldre, noe som åpenbart ikke vil holde befolkningen konstant på fire millioner i overskuelig fremtid, så lenge nettoreproduksjonsraten holder seg under 2. Alle forstår dette, men Tønnessen tåkelegger.

I artikkel nummer to hos Nettavisen får Tønnessen holde på alene og uimotsagt idet hun utdyper kommentarene til Lurås. Man skulle tro det var typograf Aslaksen som hadde tatt over folkemøtet arrangert av dr. Stockmann.

Og akkurat som den usjarmerende Ibsen-skikkelsen stadig gjentok hvor viktig det er å vise moderasjon, kommer et ekko av de beroligende ordene:

– Vi har fremskrevet befolkningsveksten frem til 2100 og ifølge våre beregninger vil det ikke bli innvandrerflertall, sier hun.

Og grunnen er naturligvis at tredje og fjerde generasjon blir like norske som hvilke som helst andre:

– Vi har i stort sett alt vi publiserer, ikke tatt med innvandreres barnebarn. Det er fordi vi ikke har noen grunn til å tro at de skiller seg vesentlig fra befokningen.

Vi skal altså tro at gruppen bestående av personer med fire pakistanske eller somaliske besteforeldre ikke vil skille seg vesentlig ut. Tønnessen bullshitter, vel vitende om at det er det hun gjør, med mindre hun er kulturblind. Det kan for eksempel på kjønnslivets område være livsfarlig ikke å forstå at klanen disse personene som oftest vil tilhøre, vil «skille seg vesentlig» fra familien til en nordmann.

Tønnessen later også som om dette er komplisert:

– Det er også en litt vanskelig gruppe å kategorisere – hvem som regnes som skal regnes som innvandreres barnebarn. Skal vi bare ta med de som har fire innvandrerbesteforeldre, eller også inkludere de som bare har én besteforelder som er innvandrer? Det er ganske lett å si hvem som er innvandrer, men ikke opplagt hvem som skal regnes som innvandrernes barnebarn, fortsetter hun.

Siden vi liker å holde et høyt servicenivå på Document, kan vi opplyse om at det å ha én utenlandsfødt besteforelder i hovedsak er noe som skjer når denne ene er vesteuropeisk eller amerikansk, og at personer fra Vest-Europa og Nord-Amerika i det alt overveiende veves inn i majoritetsbefolkningen nokså raskt, knapt er del av noen diaspora, og ikke på noen statistisk målbar måte skiller seg fra majoriteten etter to generasjoner.

Tønnessen kan begrense diskusjonen til personer med fire utenlandske besteforeldre, med mindre hun har lyst til å gjøre seg dum – en ikke helt neglisjerbar risiko, forresten. De med en eller to æ’kke noe integreringsproblem sånn statistisk sett, og de med tre finnes nesten ikke.

Men det kommer hun ikke til å gjøre, for da vil hun oppdage – i den grad hun ikke visste det, gitt at det bare nesten er en statshemmelighet – at omtrent hele bidraget til det vi andre vil kalle tredje og fjerde generasjons innvandrere, vil ha sitt opphav fra ikke-vestlige land. Det er der integreringsproblemene ligger, rent bortsett fra at det blir stadig mindre å integrere seg i.

Det hun derimot kommer til å gjøre, er å fortsette å tåkelegge saken for offentligheten, slik de syvende fedre Lars Østby og Helge Brunborg har gjort før henne. Vi andre får fortsette å etterlyse en statsråd som kan rydde opp litt hos SSB. Denne forestillingen må ta slutt. Århundrets viktigste politiske diskusjon kan ikke fortsette å være omspunnet av politisk misbrukt statistikk, for å la det hele munne ut i tullprat som ikke lurer noen lenger.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629