Sakset/Fra hofta

Vi har tidligere analysert norske demografiske data etter innvandringsbakgrunn fra 2006. En leser spør om ikke de tallene for 2012 som VG for en måneds tid siden offentliggjorde i forbindelse med Fremskrittspartiets bestilling av nye data fra SSB (omtalt her), kan anskueliggjøres noe bedre enn det tabloiden gjorde. Det kan de nok.

VG oppgav tall for 2004 og 2012 over de fem største demografiske gruppene blant de tredve som SSB opererer med. Ved å sammenligne summen av disse tallene med den totale folkemengden på de angjeldende tidspunkter, oppdager en at drøyt 97 % av befolkningen var dekket i begge tilfeller, hvilket betyr at det «bare» er 100-150.000 mennesker som ikke er med i statistikken.

Disse fem gruppene er:

    – personer med to norskfødte foreldre og fire norskfødte besteforeldre,
    – personer med to norskfødte foreldre og tre norskfødte besteforeldre,
    – innvandrere,
    – personer med to innvandrerforeldre,
    – personer med en norskfødt og en utenlandsfødt forelder.

La oss slå de to førstnevnte gruppene sammen til én og kalle den for «norsk bakgrunn». Gruppene tre og fire er henholdsvis første og andre generasjon i innvandrerbefolkningen, og gruppe fem kan vi for enkelhets skyld kalle «halvt norsk». Man kan da regne ut endringene for tidsrommet 2004-2012:

På åtte år mottok Norge altså et antall innvandrere omtrent tilsvarende befolkningen i Bergen — det er for ordens skyld er kongerikets nest største by, hvilket mer enn godt nok illustrerer vanviddet. Innvandrerbefolkningens naturlige tilvekst tilsvarte noe over en by på størrelse med Sandefjord. Om man benytter samme inndeling for befolkningen som helhet, kan man også se hvilke utslag endringene i løpet av disse åtte årene gjorde på totalen:

Som vanlig er det som slår en mest, den formidable veksten i antall innvandrere på noen få år — nær en fordobling. Dette er altså nasjonale tall for alle aldersgrupper hvor to-tre prosent av befolkningen mangler. De manglende dataene ville ikke endre totalbildet nevneverdig, men det er opplagt at man ville gjøre en rekke mer eller mindre overraskende og ditto komfortable oppdagelser ved å analysere data inndelt etter kommuner og alderstrinn. Det burde stå høyt på den samfunnsvitenskapelige dagsorden, men er så langt omgitt av allra största tystnad.

* * *

Apropos tystnad, i samme slengen kan det kanskje være av interesse å sammenligne med tilsvarende tidsrom i Sverige, hvor man hos Statistiska Centralbyrån (SCB) sågar har den luksus å finne tall for hele befolkningens innvandringsbakgrunn eller manglende sådanne etter kommuner og aldersgrupper. (Her kan SSB bare se og lære.) Siden de ferskeste tallene er fra 2011, kan vi se på endringene siden 2003 for å bruke et like langt tidsvindu som over. Men tilsvarende inndeling som ovenfor, vil en da finne disse endringene:

Her slår det en at svenskfødte med to svenskfødte foreldre viser en nedgang. Som vist på Affes Statistikblog er nedgangen mer dramatisk dersom man utelater de eldste aldersgruppene. (Så stor er den faktisk da at de halvt svenske ikke oppveier for den.) Den svenske kulturens vitalitet avhenger altså ikke bare av at de halvt svenske føler seg svenske, men at mange av innvandrerne gjør det også. Fat chance?

Nå har vi ikke aldersbestemte tall tilgjengelig for Norge, men det er lite trolig at bildet av endringene er så dystert for den yngste halvparten av befolkningen i vårt land. Dertil kommer at de halvt norske nok overveiende føler seg norske, gitt at over to tredjedeler av disse har en forelder fra Vesten.

Man kan også merke seg at nettoinnvandringen pr. innbygger faktisk var noe mindre i Sverige enn i Norge, altså ca. 350.000 versus noe over 250.000, med nesten en dobbelt så stor befolkning. Virkningen på totalen var som følger:

Man ser at det synkende antall personer med svensk bakgrunn er knapt fem ganger flere enn innvandrerne i første generasjon, mens det tilsvarende forholdstallet blant det såvidt stigende antall personer med norsk bakgrunn i Norge er omtrent åtte. Sverige har altså hatt høy innvandring lenger enn Norge og er i tillegg mer «demontert», med alt denne kombinasjonen innebærer av sosiale konsekvenser. Sveriges situasjon er altså kvalitativt ganske annerledes enn Norges — på en negativ måte, ville nok de fleste legge til.

Ikke desto mindre har svenskene relativt sett mottatt endel færre enn Norge i de siste årene. Forklaringen er ganske sikkert at Norge har vært mye mer interessant enn Sverige for arbeidsinnvandrere i de senere årene, mens familie- og trygdeinnvandringen ikke i samme grad er konjunkturavhengig. Men som flyttedataene fra Spania antyder, vil nok mange arbeidsinnvandrere dra hjem eller videre til tredjeland i dårlige tider, om enn ikke i samme grad fra velferdsstater. Trygdeinnvandrerne derimot flytter seg neppe like lett, hvilket er dårlig nytt både for Norge og Sverige — mest for Sverige, stakkars Sverige.

Men om Norge holder frem som det stevner, går det i samme retning. Det er kun oljerikdommen som vil gjøre det hele mer komfortabelt — for den mest velstående halvparten av befolkningen.