Kommentar

Blant de illusjoner om Norge og innvandring som hyppigst forsøkes vedlikeholdt, er den om at innvandrere blir mer lik nordmenn med tiden. Når en fersk samfunnsvitenskapelig studie – kvantitativ, til en forandring – mer enn antyder at det kanskje ikke forholder seg slik, skulle man derfor tro at den ville bli gjenstand for en smule oppmerksomhet.

Desto mer overraskende at artikkelen Nytt land, ny religiøsitet? – Religiøsitet og sekularisering blant ikke-vestlige innvandrere i Norge av Olav Elgvin (FAFO) og Kristian Rose Tronstad (NIBR) ikke ser ut til å ha fått noen særlig gjenklang etter at Aftenposten omtalte den for litt over en måneds tid siden.

Forfatternes hovedfunn, som er basert på statistisk behandling av levekårsdata innhentet av SSB, er at de ikke-vestlige innvandrernes vesentlig større gjennomsnittlige religiøsitet ikke endrer seg noe særlig over tid, at landbakgrunn er den aller viktigste faktoren, og at etterkommernes religiøsitet er omtrent som foreldrenes – konklusjoner som delvis overrasket Elgvin, og som ikke uten videre lot seg forklare i lys av foreliggende teori.

Dataene viser at kjønn, alder, botid, utdanning, inntekt etc. betyr litt, men svært lite sammenlignet med opphavsland. Muslimer er også mer religiøse enn kristne. Somaliere og pakistanere er mest religiøse, og scorer henholdsvis 9,8 og 9 på en skala fra 1 til 10. Om man var i tvil, så trenger altså ikke økonomisk integrasjon bety en kulturell sådan. Det kunne enhver ha konstatert ved å åpne øynene, men det er jo greit å få det bekreftet.

Siden funnet er av klar integrasjonspolitisk relevans, og siden forskere blir rådville av det de ser, er det opplagt av interesse å se litt nærmere på de to forfatternes analyse.

Det er ikke nødvendigvis noen takknemlig oppgave å pløye seg igjennom tredve sider av et sosiologisk tidsskrift, siden man også i denne vitenskapsgrenen kan observere mange likhetstrekk med liturgi: mye skal med for tradisjonens skyld. Men arbeidet kan reduseres vesentlig dersom man går frem med en viss brutalitet, og skreller bort tabeller, litteraturreferanser, forskningshistorikk, forklaringer av definisjoner, avgrensninger mot andre spørsmål i form av vareopptellinger over det forfatterne ikke ser på, og betraktninger over religionssosiologiens dypeste spørsmål, som f.eks. hvorfor folk blir religiøse.

Finnes det så noe mellom det helt ukjente og det helt selvfølgelige som ikke står i sammendraget?

Ja, vi finner noe i forfatternes egne drøftelser. Lyder de tilforlatelige?

Om man ser bort fra rene spekulasjoner, som at tredje generasjon kanskje vil bli mindre religiøs enn andre, virker de to en smule bundet av teorien. Det er nesten som om de motstrebende gir slipp på forklaringsmodeller utarbeidet ved studier av andre mennesker på andre steder til andre tider, som Gordons assimilasjonsteori fra 1960-tallets USA, til tross for at den ikke passer til eget observasjonsmateriale.

Man avskriver heller ikke helt muligheten for at religiøsiteten kan skyldes eksistensiell usikkerhet, hvilket nok kan ha noe for seg hvis man sammenligner befolkninger på forskjellige steder, men som neppe kan overføres til innvandrere, og heller ikke stemmer med dataene – av forfatterne konstatert ved at «[m]igrasjonskonteksten kompliserer gjerne bildet». One should think so.

Forfatterne er også innom hypotesen om religion som identitetsmarkør, hva enten det er omgivelsene eller en selv som er til hinder for å adoptere det nye landets identitet. Som Elgvin sier til Aftenposten: «Man kan ikke være helt norsk eller helt pakistansk, men man kan være helt muslimsk.» Dette kunne sannsynligvis ha vært en bra start, men i tidsskriftartikkelen stanser analysen omtrent der hvor den kunne ha begynt.

Man kan lure på hvorfor de ikke ser det observerte fenomenet i lys av innvandringens historisk enorme omfang, som vanskelig kan unngå å være en faktor. Ei heller drøftes mulige virkninger av bosettings- eller ekteskapsmønsteret. Ikke noe av dette ville ha vært mindre luftig, tvertimot. Dertil kommer at integrasjonspolitikken i Europa, en verdensdel man forresten knapt skuer til, i lang tid har oppmuntret innvandrerne til å holde på sin identitet, eller at nordmenn kanskje ikke er de flinkeste til å øse av sin egen.

Det nærmeste de kommer er å si at «religiøsitet er noe som utvikles i et samspill mellom samfunnet man lever i og foreldrehjemmet». Ordet samspill risikerer vel her å være en eufemisme for motspill. For hva om foreldrehjemmet forteller en at samfunnet er dekadent, og at det er bedre å holde seg til deres egen klans kultur? Hva om samfunnet er så usikkert på sin egen identitet at foreldrenes identitet fremstår som et tryggere valg? Hva om det rent faktisk er tryggere fordi familiens del av «samspillet» ikke bare utøves med ord?

Man må spørre seg om forfatterne – eller noen av deres kolleger – egentlig har lyst til å undersøke de skisserte mulighetene nærmere, eller om de helst leverer resultater i samsvar med omgivelsenes forventninger. Men virkeligheten forsvinner ikke av ikke å bli sett. De antyder avslutningsvis at graden av «opplevelse av tilhørighet til Norge» kan spille en rolle. Det lyder som et fruktbart spor hvis man følger det mer enn bare pliktskyldigst, og uten å se en annen vei eller gå utenom når ubehageligheter kommer til syne. Både vinter og vår må formodentlig påregnes.