Kommentar

Christine Meyer er ute av soga, men maktkampen om fremtiden for Statistisk sentralbyrå (SSB) ser på ingen måte ut til å være over.

Skal statistikkmyndighetens forskningsenhet forbli et forvaltningsorgan som holder noenlunde frem som det stevner, slik for eksempel Finansdepartementet, LO og NHO ønsker, eller skal det ta sikte på å bli mer som et økonomisk institutt ved et universitet, slik Meyer-fløyen i og rundt SSB vil?

Det burde egentlig ikke ta stort mer enn fem sekunder å ta stilling til det spørsmålet i det første forslagets favør.

Men Meyer-fløyen har åpenbart ikke gitt opp kampen, og nå har den fått VG med seg i et forsøk på å starte et bikkjeslagsmål. I et utilslørt stykke kampanjejournalistikk gir Norges nest største avis i dag ordet til SSB-forsker Rolf Aaberge, og han går til frontalangrep på Erling Holmøy.

Aaberge, som VG omtaler med dobbeltplussordet «superveteran» (hvorfor ikke hyper?) og trippeltplussordene «mest internasjonalt anerkjent», har nemlig opphøyd seg til dommer over det såkalte innvandringsregnskapet, hvor det er gjort beregninger over noe som alle med øynene åpne har innsett for lengst: Høy innvandring av folkegrupper som jobber lite og tar ut mye i trygd, medfører (blant annet) en kraftig skatteøkning for dem som jobber.

Et av dobbeltminusordene som blir Holmøy til del, foreligger allerede i overskriften: Aaberge «totalslakter» dokumentet, og den sløve studenten som blir gjenstand for «radbrekkingen», tildeles naturligvis karakteren «ikke bestått».

– Hadde vi hatt krav om kvalitetssikring ved internasjonal publisering for alle forskere i SSB, så ville ikke innvandringsregnskapet ha blitt publisert. Grunnen er at denne analysen bygger på en rekke kontroversielle forutsetninger. Modellen som er brukt, burde i stedet ha blitt gjenstand for fagfellekritikk i et anerkjent internasjonalt tidsskrift før den eventuelt ble tatt i bruk til politikkanalyser bestilt av departementene.

Viktigperen påberoper seg det internasjonale vitenskapelige samfunnets høyhøye autoritet. Bør vi la oss affisere av dét?

Aaberges kraftsalve er problematisk av flere grunner, og de har blant annet å gjøre med staters suverenitet, med hva politikk og vitenskap er, samt med skjæringspunktet mellom de to.

Det å styre et land, er alvorlige saker, og det legger et tungt ansvar på dem som gjør det. Statens egne organer holder seg derfor med en rekke fagfolk, som på forespørsel fra sine overordnede i politikk og forvaltning leverer uttalelser, analyser og drøftelser til politisk og administrativ bruk.

Personene som står for all denne kompetansen, har naturligvis gjerne faglig bakgrunn selv, men deres oppdragsgivere gir dem problemstillinger som de ikke nødvendigvis kan forholde seg rent vitenskapelig til, ikke minst fordi de har med planleggingen av samfunnet å gjøre. I den forbindelse behøves prognoser, scenarier og resonnementer om hvordan morgendagen kan fortone seg.

Til utarbeidelse av denslags behøves en form for generalister som driver med noe som ikke bare er vitenskap.

Erling Holmøys beregninger av innvandringens økonomiske konsekvenser må anses som et scenario over en tenkt utvikling som, sett i lys av omstendighetene, fremstår som plausibel. Scenariet er et redskap som kan brukes til politisk tenkning: Ønsker vi, eller ønsker vi ikke, at politikken endres for å unngå dette scenariet?

Om det var opp til Aaberge, skulle politikerne altså ikke ha anledning til å bruke slike drøftelser i sitt arbeid, med mindre de hadde fått «kvalitetssikring» i form av publisering i internasjonale tidsskrifter. Det ville ikke bare være ensbetydende med å fraskrive seg en form for utredning som har like mye med forvaltning som med vitenskap å gjøre, men også med en form for outsourcing av forvaltningens kunnskapsgrunnlag til utlandet. Er vi ikke en suveren stat som holder seg med de institusjonene den finner nødvendige til sin egen drift?

Det blir ikke noe bedre når Aaberge går i detalj:

– Bruken av befolkningsprognosene er helt avgjørende for resultatet av kostnadsberegningene. Når du skal si noe om hvordan befolkningens størrelse og sammensetning utvikler seg hundre år fram i tid, så må du si noe om utviklingen av dødelighet. Veldig usikkert. Du må si noe om fruktbarhet. Veldig usikkert. Du må si noe om hvor stor innvandringen blir. Veldig usikkert. Og du må si noe om utvandring. Alt dette er svært usikkert. Slik har det alltid vært. Det viser historien.

Men la oss tenke oss at man observerer synkende fruktbarhet, og har grunner til å tro at den ikke tar seg opp igjen. Hensikten med en prognose er ikke da nødvendigvis å gjette hva den observerte fruktbarheten blir i år 2050, men å bruke prognosen som et redskap til å vurdere om det kanskje er lurt å iverksette politiske tiltak med sikte på å øke fruktbarheten. Det er altså et samspill mellom prognosene og politikken. Hvis man forventer lav fruktbarhet, kan man iverksette tiltak med sikte på å øke den. Da er det klart at prognosen slår feil.

Aaberge etterlyser i stedet usikkerhetsmål for størrelser som politikken selv kan forme, med mindre den gir avkall på å drive politikk. Det er ikke så godt å si om Aaberge synes man skal slutte med politikk, slutte helt å tenke langsiktig, eller om den langsiktige tenkningen skal overlates til sånne som ham selv.

Ville du ha overlatt styringen av et land eller en bedrift til fagidioter eller akademiske Petter Smart-typer? Eller latt disse bestemme hva slags informasjon du skulle få servert som beslutningsgrunnlag for din egen styring?

Hvordan står det egentlig til med økonomifagets evne til å se inn i fremtiden? Stod de internasjonalt anerkjente akademiske fagøkonomene i kø for å advare mot finanskrisen som brøt ut for cirka ti år siden? Ikke det, nei, og med mindre det er newtonsk mekanikk vi snakker om, er det bare unntaksvis at vitenskap handler om å se inn i fremtiden, så hvorfor skal vi ta av oss hatten ti ganger for at noen publiserer vitenskapelig internasjonalt?

Saken er at det å styre en bedrift eller et land krever helt andre former for innsikt enn det å drive vitenskap. Vitenskapsfolk studerer problemstillinger som er tilstrekkelig avgrensede til at de lar seg analysere og verifisere innenfor rammene av et fagfelt. Aaberges CV gir ganske sikkert gode eksempler på dette.

Men de som har ansvar for den virkelige verden, opererer i et felt hvor viktige beslutninger ofte ikke kan tas med den samme sikkerheten som kan oppnås i avgrensede studier. Vitenskapsfolk kan ganske enkelt ikke betros hverken det å styre et land eller en bedrift, så de bør rett og slett jekke seg ned ganske mange hakk.

I akademia kan man oppnå credit ved å publisere forskning som ikke har praktisk verdi for dem som skal drive forretninger eller planlegge fremtiden. Det betyr at akademikere med en rent vitenskapelig tilnærming ikke er de rette personene til å kvalitetssikre SSBs prognoser.

Aaberge vil være autoritet, men den vitenskapsmannen eller analytikeren som hjelper til med det praktiske arbeidet en regjering gjør, er en tjener. Det er regjeringen og forvaltningen som er den høyeste autoriteten i evalueringen av sin egen tjeners arbeid, og hvis denne regjeringen er fornuftig, vender den det døve øret til folk som Aaberge.

Slutten på VGs propagandastykke antyder at den gjør nettopp dét:

Finansdepartementet er blitt forelagt intervjuet med Aaberge, men i en epost skriver kommunikasjonssjef Therese Riiser Wålen at «vi har ikke noe behov for å kommentere dette».

Men kanskje behøves noen ekstra politiske signaler for at Meyer-fløyen skal innse at det er på tide å rulle inn.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.