Kommentar

I offisiell tale heter det at Norge befinner seg i en luksussituasjon, sammenlignet med andre land. Men ser man inn i fremtiden er det ikke tilfelle. Der tårner problemene seg opp og de er av fundamental karakter.

Det er summen av alle faktorer til sammen som gjør at Norge slett ikke bør føle seg privilegert, men tvert om forberede seg på en tøff omstilling. En borgerlig regjering burde være den første til å forberede befolkningen og vise ansvar. Det er faktisk mange politiske poeng å plukke på å fortelle sannheten.

Offentlig ansatte

I statsbudsjettet for 2015 varsler Regjeringen at den ønsker å effektivisere ressursbruken i offentlig sektor gjennom en effektiviserings- og avbyråkratiseringsreform. Behovet for en slik reform er åpenbar. Norge har den høyeste andelen ansatte i offentlig sektor i hele OECD-området. 31 prosent av alle sysselsatte i Norge var ansatt i offentlig sektor. Dette er dobbelt så høyt som gjennomsnittet i OECD på 16 prosent. Og nesten tre ganger høyere enn i Tysland.

Perspektivmeldingen viste at dagens utgiftsnivå ikke er bærekraftig

I tillegg vet vi fra Perspektivmeldingen at dagens nivå på de offentlige utgiftene ikke er bærekraftig på lang sikt http (Finansdepartementet 2013)

Antall alderspensjonister vil øke kraftig fremover samtidig som inntektene fra Oljefondet forventes å avta. Ifølge SSB vil antall potensielt yrkesaktive bak hver alderspensjonist bli nesten halvert fra 4,5 personer i 2014 til 2,5 personer i år 2060. Dette vil føre til økende budsjettunderskudd fra og med 2030, selv når oljepengene er tatt med. I år 2060 vil størrelsen på budsjettunderskuddet i følge Perspektivmeldingen kunne utgjøre 6 prosent av BNP. Dette tilsvarer 180 milliarder kroner, utfra størrelsen på BNP i 2013.

Samtidig er en svakhet ved beregningene i Perspektivmeldingene at den forutsetter at standarden på de offentlige tjenestene holdes konstant fremover, stikk i strid med den historiske utviklingen. I en artikkel av Erling Holmøy og Birger Strøm i Samfunnsøkonomen nr. 6. 2014 påpeker de at denne forutsetningen er urealistisk sett i lys av den historiske utviklingen med stadig høyere standard på offentlig tjenester (ikke tilgjengelig på nett). De har derfor beregnet hvilke konsekvenser en standardheving i form av én prosent vekst i sysselsettingen per år for helse- og omsorgssektoren vil ha for skattenivået i fremtiden.

Standardheving i pleie og omsorgsektoren vil gi stor økning i skattenivået

Holmøy og Strøms beregning viser at en standardheving i pleie og omsorgssektoren på én prosent per år vil føre til en sterk økning i det fremtidige skattenivået. «Det vil i år 2060 være nødvendig med en økning i skatteprovenyet tilsvarende 23,8 prosent av BNP for Fastlands-Norge» (Holmøy og Strøm 2014). En så stor økning vil føre til at skattesatsen per gjennomsnittshusholdning øker til hele 50 prosent av husholdningsinntektene i år 2046 og 63 prosent i 2060. Til sammenlikning var den gjennomsnittlige skattesatsen for husholdninger i 2010 på 37 prosent av husholdningsinntekten. En så stor økning skattenivået er urealistisk.

På bakgrunn av velferdsstatens store fremtidige finansieringsutfordringer er det positivt at Regjeringen varsler en effektiviserings- og byråkratiseringsreform. Men tiltakene er svært beskjedne. Det viktigste tiltaket er at statsforvaltningens driftsbudsjett kuttes med 0,5 prosent per år. Dette gir en innsparing på 1,4 milliarder i 2015 budsjettet. Og samtidig økes bruken av midler fra Oljefondet med 17 milliarder til 164 milliarder kroner på et totalbudsjett på 1 500 milliarder.

Ny asylpolitikk burde vært en del av effektiviseringsreformen

Dersom Regjeringen virkelig hadde ment alvor med en effektiviserings- og byråkratiseringsreform burde en realistisk asyl- og innvandringspolitikk vært en del av reformen. Utgiftene på dette feltet har etter hvert blitt nesten ubegripelig høye.

Bare på Barne- likestillings- og integreringsdepartementet og Justisdepartementets budsjettposter er det satt av over 16 milliarder kroner i 2015 budsjettet. I tillegg kommer innvandringsrelaterte budsjettposter i andre departementer og beløp som inngår som en del av øremerkede tilskudd (som for eksempel introduksjonsstønaden). De store utgiftene på trygdedelen av budsjett kommer også i tillegg.

Det mest heldekkende kostnadsanslaget om statens kostnader til innvandring er basert på Holmøy og Strøms rapport om innvandringens kostnader, «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarier for innvandring» (Holmøy og Strøm 2012).

I Finansavisens siste oppdaterte tall fra april 2004 er det laget en beregning av Stoltenberg-regjeringens samlede kostnader til ikke-vestlig innvandring.

Fra 2005 til 2013 brukte Stoltenberg-regjeringen 213 milliarder kroner på ikke-vestlig innvandring. Og bare i løpet av 2013 ble det brukt 37 milliarder kroner på ikke-vestlig innvandring. I tillegg kommer de fremtidig nettofinansielle kostnadsforpliktelsene på 780 milliarder kroner. Det betyr, som Finansavisen skriver, at en stor del av oljepengene hvert år blir brukt til å tette det store hullet fra innvandringsregnskapet.

Det er asylinnvandringen som er hovedkilden for den ikke-vestlige innvandringen til Norge og andre europeiske land. Tall fra FN viser at asylinnvandringen til Norge i perioden 2009-2014 var omtrent tre ganger så høy per innbygger som i våre naboland Danmark og Sverige og fire ganger høyere enn EU-gjennomsnittet (UNHCR 2014)

Kan spare 25 milliarder per år på «dansk-finsk innvandring»

Dersom Norge hadde redusert den ikke-vestlige innvandringen med to tredjedeler i forhold til nivået i 2013 («dansk og finsk nivå») ville Norges kostnader til ikke-vestlig innvandring blitt redusert med 25 milliarder kroner per år. I løpet av én stortingsperiode ville kostnadene ha blitt redusert med 100 milliarder kroner. I tillegg ville staten spart enda større beløp i fremtidige påløpte statsfinansielle kostnader over et livsløp. Og likevel ville Norge hatt en mer «raus asylpolitikk» enn EU-gjennomsnittet.

Tabell 1. Oversikt over statsfinansielle besparelser dersom Norge reduserte antall R3 innvandrere med to tredjedeler per år («dansk og finsk nivå»).  

Påløpte statsfinansielle kostnader til R3 innvandrere i 2013 Påløpte statsfinansielle kostnader til R3 innvandrere hvis samme nivå som i 2013 i en Stortingsperiode Årlige statsfinansielle besparelser per år, dersom R3 innvandringen i Norge reduseres med to tredjedeler til dansk og finsk nivå Årlige statsfinansielle besparelser per stortingsperiode, dersom R3 innvandringen i Norge reduseres med to tredjedeler til dansk og finsk nivå
– 37 milliarder kroner – 148 milliarder kroner + 25 milliarder kroner + 100 milliarder kroner

 

Stor unnlatelsessynd dersom Frp ikke tar større grep på innvandringsfeltet

«Neppe noen andre faktorer har påvirket norsk økonomi sterkere enn innvandring i de senere årene. Det ville være en unnlatelsessynd ikke å analysere økonomiske virkninger av innvandring, selv om temaet vekker følelsesladet debatt», skrev Holmøy og Strøm i Samfunnsspeilet i desember 2013 (Holmøy og Strøm 2013)

Innvandrings- og integreringsområdet har tidligere vært Frps viktigste sak. Hvor lenge kan Siv Jensen og Frp delta i en Regjering som ikke gjør noen større grep på innvandrings- og integreringsområdet?

 

 

 

Blåfjell er et pseudonym til en samfunnsforsker som av nødvendige grunner ikke kan publisere under eget navn. Det i seg selv forteller at noe er galt i kongeriket. De virkelig alvorlige problemene skal forbli ubelyste og den som bruker sin fagkunnskap til å fortelle offentligheten om dem, risikerer ubehageligheter.